Når enden er god, er allting pula!

A United Kingdom. Regi: Amma Asante. Storbritannia

Seretse Khama og Ruth Williams ble landsforvist da de giftet seg. Nå brukes deres historie til å avdekke flere overgrep på veien mot afrikanske kolonistaters selvbestemmelse.

John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskiöld-programmet. (Styreleder i Ny Tid).

«Pula! Pula!» roper lederne i Bagwato-stammens parlament, kgotla. De ønsket den vordende kongen Seretse Khama velkommen og trosset kolonimakten og apartheid. Vi befinner oss i Botswanas ørkenlandskap. Her er pula ordet for alt godt, velsignelse, og mørke og regngode skyer. Botswansk valuta heter da også – «pula». Dette var et rungende «ja!» til Bagwato-folkets nye leder – selv om Khama hadde fornærmet stammen ved ikke å velge en kone derfra. I stedet hadde han valgt å gifte seg med en hvit kvinne, Ruth Williams, som han traff under studier i London. I Sør-Afrikas naboland under apartheidregimet var dette et svært kontroversielt valg.

Kvinnens posisjon. Britiske Amma Asante har regissert A United Kingdom. Asante, oppvokst i Londons arbeiderklasse med ghanesiske foreldre, er svært bevisst at hun både er svart og kvinne. Hun har valgt å legge filmens hovedfokus til den hvite Ruths (Rosamund Pike) opplevelser, familien som avviser paret hjemme i London, og motet som krevdes av henne på den kulturelt lange reisen til stammelivet i Afrika. For det er ikke Seretse (David Oyelowo) sine maskuline, fysiske bokseregenskaper som beseirer motgangen, men snarere Ruths kloke tilnærminger til kvinnenes sosiale betydning i Botswana: kvinnenes lederskap, deres forhold til amming, fødsler og omsorg. De er modige som ikke bare følger sine egne følelser, men også sitt moralske kompass.

Fysisk er David Oyelowo nærmest en kopi av den historiske Seretse, og fremstår som både atletisk og intelligent. Seretse var rugbyspiller og bokser i britisk universitetsidrett. Rosamund Pike, på sin side, legger overbevisende sjel i Ruths kamp for å bli «en av dem» når hun velger å flytte til den afrikanske landsbygda. Pike ble rørt til tårer av et bilde av ekteparet Khama/Williams og sa ja til å spille rollen før hun hadde lest manus, ifølge en uttalselse til Toronto Film Festival.

Rikt bakgrunnsmateriale. Med Susan Williams’ bok Colour Bar som bakteppe hadde Asante et vell av biografisk materiale å plukke fra. «Vi hadde 250 ‘film moments’ vi kunne velge blant i boken,» sier filmens produsent Brunsson Green. Under Asantes ledelse har de klart å velge ut gode øyeblikk og scener, og skape spenning uten å ty til voldsscener og billig Hollywood-dramatikk. Kjærlighetsfortellingen i møte med rasismens og politikkens fornedrende vesen er drama nok; et drama som hittil har spilt inn over 10 millioner amerikanske dollar.

Kolonialismen utgjør rammen for denne fantastiske fortellingen.

Da kongssønnen Seretse i 1966 ble valgt til Botswanas første president, kunne landet lett blitt en parodi på en afrikansk selvstendighetshistorie: ledelse som går i arv, og naturressurser som forsvinner ned i nepotismens korrupte hull. Botswana er en tidligere britisk koloni, med dårlig utdannet befolkning, uten kystlinje, presset av apartheidlederne i Sør-Afrika og med plutselig tilgang på enorme diamantrikdommer. Det er duket for den store krigs-, katastrofe- og fattigdomsfellen. Landet kunne fort ha fulgt i sporene til land som Kongo, Nigeria og Angola, der folkets lidelser synes endeløse.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here