Når døden blir siste alternativ

I de ukentlige demonstrasjonene ved Gazas grense satser tusenvis av protesterende livet for en bedre fremtid.
Avatar
Othman er fast korrespondent for Ny Tid, bosatt i Gaza.
Email: othman@nytid.no
Publisert: 02.07.2018

Bare fire dager etter å ha forlatt sykehuset, der foten hans var blitt behandlet etter et treff av en eksplosiv kule, insisterte Yaser al-Jarousha på å delta i «Marsjen for den store tilbakevendingen», som startet 30. mars. Al-Jarousha protesterte sammen med tusenvis av andre denne niende fredagen av den ukentlige demonstrasjonen.

Den 27 år gamle arbeidsløse geologen ga blaffen i om han ble skutt og drept denne gangen. «Jeg kommer til å delta stadig mer i protestene, ettersom livet i Gaza er preget av blokade og fattigdom; enten vil jeg leve i verdighet i en hel nasjon, eller dø i kamp på grensen.»

Et uutholdelig sted

Siden demonstrasjonen startet, har israelske styrker drept minst 118 demonstranter, og over 13 000 er skadet. Hendelsene på grensen fant sted samtidig med at USA åpnet sin nye ambassade i Jerusalem, og var de blodigste for palestinerne siden krigen i 2014.

«Den store marsjen» begynte på det palestinerne kaller «Landdagen», og gjennomføres til minne om Nakba («Katastrofen») som fant sted for 70 år siden, da om lag 750 000 palestinere ble tvunget vekk fra hjemmene sine til fordel for etableringen av den israelske staten i 1948. Mange av Gazas politifolk var denne dagen utstasjonert på byens viktigste sykehus, al-Shifa, for å holde orden på akuttavdelingen, der det kokte av travle leger, pasienter og sørgende og sinte familier som ventet på sine blodige sønner.

I nærheten av akuttavdelingen befinner 47 år gamle Maha al-Ostaz seg, tanten til en kritisk skadet demonstrant som ligger og venter på behandling. Hun forteller at nevøen har søkt om innreise i Danmark, men mislyktes gang på gang. «Disse unge ønsker seg et bedre liv, slik at de kan sørge for familiene sine,» sier hun til Ny Tid. «Hvorfor er det slik at israelerne gleder seg over våre landsbyer og vår jord, mens vi må leve med fattigdom og mangler under blokaden? Hva slags fremtid kan vi vente oss når vi ikke engang er i stand til å lade en mobiltelefon med bare fire timer elektrisitet per dag?»

Cirka 96 prosent av vannet i Gaza er uegnet som drikkevann for mennesker, og forrige sommer fungerte strømforsyningen bare to timer daglig. Arbeidsløsheten i Gaza er på 42 prosent, den høyeste i verden, trass i at mye må bygges opp igjen etter tre kriger. Mange av innbyggerne lider av depresjon, angst og posttraumatisk stress.

Umulig situasjon

Perry Cammack, medlem av Carnegie Endowment for International Peaces Midtøsten-program, mener Gaza-demonstrasjonene er et eksempel på ikkevoldelig folkelig motstand blant palestinerne – og dette inkluderer Hamas. «Det er den beste og mest effektive formen for kamp,» sier han.

Derfor var det lagt stor vekt på at det absolutt ikke skulle brukes våpen, og at mange symboler på den palestinske revolusjonen for uavhengighet og retten til å vende tilbake skulle tre tydelig frem: telt (som representerer flyktningleirer) og gamle nøkler (som symboliserer nøklene til palestinske hjem som ble forlatt i 1948).

Den amerikanske politiske forfatteren Norman Finkelstein, som nylig ga ut Gaza: An Inquest into Its Martyrdom, skriver at palestinerne er i en «ikke-vinn-situasjon»: «Palestinerne, inkludert Hamas, fikk beskjed om at demonstrasjonen skulle gå fredelig for seg,» hevder han. «’Hvor er den palestinske Gandhi?’ var et spørsmål som ofte ble gjentatt av palestinerne, men når Hamas er involvert i en fredelig demonstrasjon, blir vi fortalt at ettersom Hamas deltar i protestene, er demonstrantene et legitimt mål for skarpskyttere.»

Finkelstein mener at når du skyter og dreper ubevæpnede demonstranter, oppfordrer du dem til å bevæpne seg. Han skriver at de israelske påstandene om voldsbruk er lette å avsløre ved å se på skader og død påført israelere under de såkalt voldelige protestene: «Siden 30. mars er ikke en eneste israelsk soldat eller sivilist skadet eller drept. Men det er riktig at én israelsk soldat fikk noen skrammer 14. mai.»

Mukhaimer Abu Seda, en politisk analytiker fra Gaza, sier at palestinerne er tvunget til å betale prisen inntil de klarer å finne et alternativ – og deretter forsvare dette, uansett hvor mye blod som blir spilt. «Disse demonstrasjonene har skapt blandede følelser av sorg, håp og smerte,» sier han.

Drepende

Den israelske beleiringspolitikken berører alle sider av livet i Gaza. Å reise for å få medisinsk behandling eller studere er langt på vei umulig. Abu Seda legger til at for hver dag beleiringen vedvarer, blir situasjonen verre. Mens skytingen er synlig i kriger, sørger blokaden for en langsom død. Og når folk lider under vansker med å skaffe seg nok mat, strømstans, dårlig drikkevann og strenge reiserestriksjoner, blir situasjonen den samme som i en krig. De blodige ukentlige demonstrasjonene i Gaza, der tusener risikerer livet for å protestere mot et fangeliv bak piggtrådgjerder, har rettet verdens oppmerksomhet mot Gaza-befolkningens desperasjon.

Når du skyter og dreper ubevæpnede demonstranter, oppfordrer du dem til å bevæpne seg.

Det har alltid hersket en forestilling om at demonstrantene nærmest kaster seg foran kulene fra israelske skarpskyttere. Siden demonstrasjonens første uker har jeg snakket med aktivister som befant seg 150 meter fra grensegjerdet, som mener at livene deres er verdiløse enten de blir drept av kuler eller ei. «Vi er allerede døde i Gaza, og kan like gjerne falle for en kule eller en gassylinder,» sier Mohammed Tawahina, en 24-åring som deltar i protestene støttet til en krykke, til Ny Tid.

I den vestlige delen av den beleirede enklaven, der det bor nesten to millioner palestinere, de fleste langtidsflyktninger, er desperasjonen til å ta og føle på så å si i hvert eneste hus. Etter et tiår med israelsk-egyptisk blokade opplever innbyggerne i Gaza ingen endringer – hverken politiske eller hva gjelder dagliglivets behov.

Økende selvmordstall

Blokaden virker ødeleggende på sinnene, og driver nå et uhørt antall av innbyggerne til å begå selvmord. Tidligere var det uvanlig å høre om selvmord i det palestinske samfunnet, ettersom det er et tabu i den islamske kulturen.

Etter ni år med streng blokade, er det rapportert mange tilfeller av skader etter fall fra høye bygninger. Leder for det psykologiske hjelpeprogrammet på Gaza-stripen, Azmi Al-Astal, sier til Ny Tid: «Selvmord i Gaza er ikke knyttet til mentale sykdommer. De som har forsøkt å ta sitt liv, har mistet alt håp på grunn av den uforanderlige situasjonen og problemene med å få dekket grunnleggende behov for seg selv og familiene sin.»

Rundt 95 personer prøvde å begå selvmord i første kvartal av 2016, en økning på nesten 40 prosent fra 2015, ifølge Euro-Mediterranean Human Rights Monitor.

Bo Schack, lederen for operasjonene til FNs flyktningkontor (UNRWA) i Gaza, sier det slik: «Palestinske flyktninger i Gaza opplever stadig høyere nivåer av stress og fortvilelse. Rapportene om selvmordstilfeller på hele Gaza-stripen, noe du tidligere aldri hørte om, men som nå er blitt vanlig, viser tydelig at palestinernes evne til å takle påkjenningene er svekket.»

Rundt 400 000 barn viser symptomer på utmattelse, inkludert sengevæting, klamring til foreldrene og mareritt, og trenger psykososial hjelp. Halvparten av Gazas befolkning er under 18 år, ifølge en rapport fra UNICEF i august 2014.

Håpet som døde

Tilbake til den politiske analytikeren Abu Seda. Han mener det er et stort gap mellom det innbyggerne håper på, og det som er virkeligheten på bakken. Siden høsten 2017 ventet alle i Gaza på å høre gode nyheter etter at de rivaliserende palestinske fraksjonene Hamas og Fatah undertegnet en forsoningsavtale i oktober. Hamas gikk med på å overlate den administrative kontrollen over Gaza til Fatah. Det omfattet også den viktige grenseovergangen Rafah, et tiår etter at Hamas erobret enklaven i en borgerkrig.

Disse håpene svant imidlertid helt etter at presidenten for de palestinske selvstyremyndighetene, Mahmoud Abbas, i april i år forsterket blokaden ved å innføre straffetiltak mot palestinere i Gaza, inkludert stopp i lønnsutbetalinger til offentlig ansatte, samtidig som mange ble tvunget ut i førtidspensjon.

Det er verdt å merke seg at israelsk høyesterett enstemmig har avslått to begjæringer fra menneskerettsgrupper som krever at den israelske armeen slutter å bruke snikskyttere og skarp ammunisjon mot ubevæpnede demonstranter i Gaza. Panelet på tre dommere støttet det israelske militæret, som hevder at demonstrasjonene utgjør en reell fare for israelske soldater og sivile.

Israel opprettholder soldatenes bruk av skarp ammunisjon , og mener det er i samsvar med hjemlig og internasjonal rett. Argumentet er at demonstrasjonene er en del av landets konflikt med Hamas, som regjerer på Gaza-stripen.

På Malaka-markene møter jeg 61-årige Rabiha Abu Saleh, mor til seks barn. Hun bekrefter at hun deltar i alle de ukentlige protestene. «Jeg oppfordrer også fire av mine barn til å dra til grensen. Min mann har ikke arbeid, barna mine kan ikke fullføre ungdomsskolen, og hvor lenge skal vi fortsette å være flyktninger?» sier hun. Abu Saleh og foreldrene hennes ble fordrevet i 1948 fra Hiribya – 14 kilometer nordøst for Gaza.

Gratis prøve
Kommentarer