Når døden blir siste alternativ

I de ukentlige demonstrasjonene ved Gazas grense satser tusenvis av protesterende livet for en bedre fremtid.

Avatar
Othman er fast korrespondent for Ny Tid, bosatt i Gaza.
Email: othman@nytid.no
Publisert: 02.07.2018

Bare fire dager etter å ha forlatt sykehuset, der foten hans var blitt behandlet etter et treff av en eksplosiv kule, insisterte Yaser al-Jarousha på å delta i «Marsjen for den store tilbakevendingen», som startet 30. mars. Al-Jarousha protesterte sammen med tusenvis av andre denne niende fredagen av den ukentlige demonstrasjonen.

Den 27 år gamle arbeidsløse geologen ga blaffen i om han ble skutt og drept denne gangen. «Jeg kommer til å delta stadig mer i protestene, ettersom livet i Gaza er preget av blokade og fattigdom; enten vil jeg leve i verdighet i en hel nasjon, eller dø i kamp på grensen.»

Et uutholdelig sted

Siden demonstrasjonen startet, har israelske styrker drept minst 118 demonstranter, og over 13 000 er skadet. Hendelsene på grensen fant sted samtidig med at USA åpnet sin nye ambassade i Jerusalem, og var de blodigste for palestinerne siden krigen i 2014.

«Den store marsjen» begynte på det palestinerne kaller «Landdagen», og gjennomføres til minne om Nakba («Katastrofen») som fant sted for 70 år siden, da om lag 750 000 palestinere ble tvunget vekk fra hjemmene sine til fordel for etableringen av den israelske staten i 1948. Mange av Gazas politifolk var denne dagen utstasjonert på byens viktigste sykehus, al-Shifa, for å holde orden på akuttavdelingen, der det kokte av travle leger, pasienter og sørgende og sinte familier som ventet på sine blodige sønner.

I nærheten av akuttavdelingen befinner 47 år gamle Maha al-Ostaz seg, tanten til en kritisk skadet demonstrant som ligger og venter på behandling. Hun forteller at nevøen har søkt om innreise i Danmark, men mislyktes gang på gang. «Disse unge ønsker seg et bedre liv, slik at de kan sørge for familiene sine,» sier hun til Ny Tid. «Hvorfor er det slik at israelerne gleder seg over våre landsbyer og vår jord, mens vi må leve med fattigdom og mangler under blokaden? Hva slags fremtid kan vi vente oss når vi ikke engang er i stand til å lade en mobiltelefon med bare fire timer elektrisitet per dag?»

Cirka 96 prosent av vannet i Gaza er uegnet som drikkevann for mennesker, og forrige sommer fungerte strømforsyningen bare to timer daglig. Arbeidsløsheten i Gaza er på 42 prosent, den høyeste i verden, trass i at mye må bygges opp igjen etter tre kriger. Mange av innbyggerne lider av depresjon, angst og posttraumatisk stress.

Umulig situasjon

Perry Cammack, medlem av Carnegie Endowment for International Peaces Midtøsten-program, mener Gaza-demonstrasjonene er et eksempel på ikkevoldelig folkelig motstand blant palestinerne – og dette inkluderer Hamas. «Det er den beste og mest effektive formen for kamp,» sier han.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer