Kino - Talking about trees
Talking About Trees Regissør Suhaib Gasmelbari

Når det å gå på kino blir en politisk handling

SUDAN: Hvilken rolle kan kinoen spille i demokratibygging?

Zajc er medieviter, forsker og filmkritiker. Hun bor og arbeider i Slovenia, Italia og Afrika.
Email: melita.zajc@gmail.com
Publisert: 2019-11-01
Talking About Trees

Suhaib Gasmelbari (Frankrike, Tyskland, Chad, Qatar og Sudan)

Talking About Trees portretterer fire tilårskomne filmskapere og deres kamp for å puste liv i kinoen i Sudan. Samtidig stiller den et interessant spørsmål: Hvor viktig er film og kino for demokratiet?

Walter Benjamin omfavnet kinofilmen helt fra starten av og mente det var den mest demokratiske kunstformen. I essayet The Work of Art in the Age of Mechanical Reproduction (1935) hevdet han at det bare er den velutdannede eliten som har utbytte av den tradisjonelle kunsten, derimot kan folk fra alle samfunnslag ha glede av å se Charlie Chaplins filmer. Men tankene hans ble raskt glemt, først fordi film ble ansett for å være for populistisk til å ha demokratisk relevans; Theodor W. Adorno omtalte til og med kinofilmen som en trussel mot demokratiet. Og i dag er den gode gamle celluloidfilmen blitt et format for eliten.

De fire heltene i Talking About Trees kjemper for å gjenopplive den tradisjonelle kinoen i Sudan, men denne kampen er vel så mye en kamp for demokratiet. Under en av de offentlige filmvisningene de arrangerer i landsbyene, ser vi denne landsbyens innbyggere samlet på torget foran det provisoriske filmlerretet mens de ler seg skakke av Charlie Chaplins Moderne tider (1936). Det gikk nesten hundre år og krevde fem afrikanske filmskapere før vi endelig fikk bevis for at Benjamin trolig hadde rett. Men har det egentlig noen betydning?

[ntsu_youtube url=”https://www.youtube.com/watch?v=BnPxyx3GDs4

Et politisk medium

Ulike kulturer bruker mediene på ulikt vis. Hovedtesen i Talking About Trees, av den sundanesiske regissøren Suhaib Gasmelbari, er at film er et politisk medium. Dette er nytt for et europeisk publikum, men det burde ikke komme som noen overraskelse at dette synet fremmes fra afrikansk hold, fra et kontinent der celluloidfilmen var politisk helt fra starten av. I dag blir frykten, lidelsene og lengslene til de urbane massene over hele verden tilgjengeliggjort gjennom videofilmen, som dermed er det viktigste mediet i postkoloniale Afrika. Men slik har det ikke alltid vært.

I begynnelsen ble disse videofilmene avfeid som «søppel» fordi de virket underlegne celluloidfilmen, som i Afrika var ensbetydende med politisk engasjert film d’auteur helt fra starten av. Til forskjell fra i den franske – eller europeiske – film d’auteur var politikk og samfunn svært viktig i den afrikanske. Og i USA, der film d’auteur ikke engang fantes, var …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.