Kino - Talking about trees
Talking About Trees Regissør Suhaib Gasmelbari

Når det å gå på kino blir en politisk handling

SUDAN: Hvilken rolle kan kinoen spille i demokratibygging?

Melita Zajc
Zajc er medieviter, forsker og filmkritiker. Hun bor og arbeider i Slovenia, Italia og Afrika.
Email: melita.zajc@gmail.com
Publisert: 01.11.2019
Talking About Trees

Suhaib Gasmelbari (Frankrike, Tyskland, Chad, Qatar og Sudan)

Talking About Trees portretterer fire tilårskomne filmskapere og deres kamp for å puste liv i kinoen i Sudan. Samtidig stiller den et interessant spørsmål: Hvor viktig er film og kino for demokratiet?

Walter Benjamin omfavnet kinofilmen helt fra starten av og mente det var den mest demokratiske kunstformen. I essayet The Work of Art in the Age of Mechanical Reproduction (1935) hevdet han at det bare er den velutdannede eliten som har utbytte av den tradisjonelle kunsten, derimot kan folk fra alle samfunnslag ha glede av å se Charlie Chaplins filmer. Men tankene hans ble raskt glemt, først fordi film ble ansett for å være for populistisk til å ha demokratisk relevans; Theodor W. Adorno omtalte til og med kinofilmen som en trussel mot demokratiet. Og i dag er den gode gamle celluloidfilmen blitt et format for eliten.

De fire heltene i Talking About Trees kjemper for å gjenopplive den tradisjonelle kinoen i Sudan, men denne kampen er vel så mye en kamp for demokratiet. Under en av de offentlige filmvisningene de arrangerer i landsbyene, ser vi denne landsbyens innbyggere samlet på torget foran det provisoriske filmlerretet mens de ler seg skakke av Charlie Chaplins Moderne tider (1936). Det gikk nesten hundre år og krevde fem afrikanske filmskapere før vi endelig fikk bevis for at Benjamin trolig hadde rett. Men har det egentlig noen betydning?

Et politisk medium

Ulike kulturer bruker mediene på ulikt vis. Hovedtesen i Talking About Trees, av den sundanesiske regissøren Suhaib Gasmelbari, er at film er et politisk medium. Dette er nytt for et europeisk publikum, men det burde ikke komme som noen overraskelse at dette synet fremmes fra afrikansk hold, fra et kontinent der celluloidfilmen var politisk helt fra starten av. I dag blir frykten, lidelsene og lengslene til de urbane massene over hele verden tilgjengeliggjort gjennom videofilmen, som dermed er det viktigste mediet i postkoloniale Afrika. Men slik har det ikke alltid vært.

I begynnelsen ble disse videofilmene avfeid som «søppel» fordi de virket underlegne celluloidfilmen, som i Afrika var ensbetydende med politisk engasjert film d’auteur helt fra starten av. Til forskjell fra i den franske – eller europeiske – film d’auteur var politikk og samfunn svært viktig i den afrikanske. Og i USA, der film d’auteur ikke engang fantes, var kinofilmen en del av underholdningsindustrien, og den uavhengige filmen politisk utskjemt som følge av den av seksuelle trakasseringen bak dørene hos hovedprodusenten Miramax. Så, med utgangspunkt i at kino er avgjørende for demokratiet, byr dokumentaren på et originalt perspektiv – i det minste for publikum i Europa og det globale nord.

For å verdsette ulikhet må man først ha kjennskap til den.

Filmens fire protagonister forlot hjemlandet Sudan i 60- og 70-årene for å studere: Al-Tayeb Mahdi og Manar Al Hilo ble uteksaminert fra institutt for kinematografiske høyere studier (HCI) i Kairo i 1977. Suleiman Mohamed Ibrahim El Nour studerte dokumentarfilm ved Det allrussiske statlige kinematografiske institutt (VGIK) i Moskva, og Ibrahim Shaddad studerte filmproduksjon ved filmuniversitetet Babelsberg Konrad Wolf i Øst-Tyskland. De var alle aktive filmskapere, og en av dokumentarens bragder er at den gjør publikum i det globale nord oppmerksom på den rike afrikanske filmtradisjonen.

Regissøren tar seerne med inn i det enestående private arkivet til Ibrahim Shaddad. Rommet ligger i mørke, den eneste lyskilden er hodelykten til Shaddad, noe som gir en følelse av at han leder an i utgravingen av en gruve. Og mens vi følger etter lyset, åpenbarer skattkammeret til en ekte filmelsker seg: Arriflex linser, filmbånd med klassikere som La Peau Douce av Trufault, 16mm kameraer, en koffert full av notater – blant disse et filmmanus med anvisninger til rekvisitter, scenografi, kostymer og skuespillere. Filmen var nesten klar for å bli spilt inn da militærkuppet rammet landet og prosjektet ble stanset. «Da var det bråstopp», sier en av karene. Dette skjedde 1. juli 1989.

Regimets ofre

I etterkant av militærkuppet ble kinoen lagt ned. De fire protagonistene, som alle på hvert sitt vis ble ofre for regimet, grunnla Sudan Film Group for å puste liv i kinoene igjen og få landets innbyggere til på nytt å bevege seg inn i kinosalen.

Gasmelbari benytter seg av klassiske filmteknikker for å dokumentere de fire mannlige heltenes anstrengelser. Motivet er tidløst og allmenngyldig, heltene skal nå sitt mål, koste hva det koste vil: Det være seg å vaske ned en stor hvit vegg slik at den kan gjøre nytte som filmlerret i deres nye kino, eller å dytte i gang den rustne bilen de kjører rundt med når de skal vise film på tøystykket de henger opp på en tilfeldig vegg i landsbyene de besøker. Idet bilmotoren endelig starter, roper mannen som dytter, til sjåføren: «Kom igjen, kjør! Om noen står i veien, kjør dem ned!»

I likhet med Walter Benjamin mener den afrikanske kinoens pionerer at filmspråket er det mest demokratiske språket av alle.

Omhyggelig plasserte klipp fra nåtiden er kyndig kippet sammen med arkivmateriale. De fire filmskaperne er dermed ikke bare hovedpersoner i Talking About Trees – deres egne filmer danner selve rammen rundt dokumentarens fortelling. Tidlig i filmen får vi se klipp fra Shaddads Hunting Party (1964), som retter sterk kritikk mot kolonialistisk undertrykking. Avslutningsvis blir vi servert en ironisk kritikk av samtidens tilstand i et klipp fra Jungle Drums and Revolution (1974) av El Nour, der en repetitiv afrikansk advarsel rettes til afrikanske barn – djevlene venter på dem som fritt tar seg til rette Afrika.

Talking about Trees
Talking about Trees

Gjennom Sudanese Film Groups anstrengelser ser vi de subtile maktmekanismene som styrer i dagens Sudan. Søknaden deres om tillatelse til å åpne en kino blir ikke avvist; den blir behandlet av den ene instansen etter den andre, den videresendes og videresendes gjennom systemet, uten ende. Da de får høre at en av disse instansene bekrefter at stengingen av kinoen i Sudan var en politisk beslutning, virker det som om alt håp ute. Og likevel, selv om de mislyktes, virker de fornøyde: Indirekte bekrefter dette deres tro på kinoens demokratiske potensial. Og det er selvsagt ikke bare en «tro»: I likhet med Benjamin mener den afrikanske kinoens pionerer at filmspråket, som baserer seg på bilder, er det mest demokratiske språket av alle. Derfor omfavnet de filmen som den enkleste, mest praktiske måten å nå ut til folket på, til å mobilisere dem til å bli politisk engasjert.

Dokumentaren understreker en svært viktig erkjennelse: For å verdsette ulikhet må man først ha kjennskap til den. På nyskapende vis løfter Talking About Trees fram den rike kinotradisjonen, filmen og filmskaperne i Afrika, og er en god kilde til økt kunnskap.

Filmen vises på Film fra Sør i Oslo i November.
Oversatt av Vibeke Harper.

Gratis prøve
[wpdevart_facebook_comment curent_url="https://www.nytid.no/nar-det-a-ga-pa-kino-blir-en-politisk-handling/" order_type="social" title_text="Kommentarer" title_text_color="#000000" title_text_font_size="22" title_text_font_famely="monospace" title_text_position="left" width="100%" bg_color="#d4d4d4" animation_effect="random" count_of_comments="3" ]

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.