Når demokratiet forstrekker seg

Reformer kan gi «hegemoniske sjokk» og skape «demokratisk overanstrengelse». Mange stater faller derfor tilbake i sin førdemokratiske tilstand før eller siden.

Henning Næss

Litteraturkritiker i Ny Tid.
epost henning.ness@getmail.no

Aftershocks: Great Power and Domestic Reforms in the Twentieth Century

Seva Gunitsky

Princeton University Press

UK

«Det 20. århundre var først og fremst sjokkets århundre,» hevder Seva Gunitsky, professor i internasjonale relasjoner som har skrevet en rekke bøker om demokrati, fascisme og kommunisme i det 20. århundre.

Great Power and Domestic Reforms in the Twentieth Century handler om utviklingen av den moderne staten. Forfatterens hovedpåstand er at utviklingen av de nevnte ideologier skjer på samme måte som når jorskorpens tektoniske plater støter sammen og skaper store rystelser: Først kommer en rolig periode. Deretter følger et «hegemonisk sjokk», oftest i kjølvannet av krig. Det hele likner et jordskjelv som raserer alle gamle samfunnsstrukturer. Ideologien som tidligere var mindretallets, kan plutselig ta helt over. Boken forklarer blant annet utbredelsen av fascismen etter 1933 som resultatet av et slikt hegemonisjokk. Men man kan også analysere den demokratiske utviklingen i verden etter 1945 ut fra samme tenkesett.

Forfatteren definerer «hegemoniske sjokk» som plutselige skifter i den politiske og sosiale retningen til en stat. Termen inkluderer også ikkemilitære omveltninger, som plutselige og raserende økonomiske kriser.

Rollemodell. De tre viktigste politiske hendelsene i det forrige århundre var ifølge Gunitsky den russiske revolusjon, den store depresjonen og andre verdenskrig. Gjennom en blanding av okkupasjon, ekspansjon og rollemodellpåvirkning spredte USA og Sovjet sine ideologier ut over resten av verden. Rollemodellpåvirkning innebærer et press som oppmuntrer andre stater til å likne den hegemoniske staten, og Marshallplanen etter 1945, som fikk mye av Europa til å ta etter USA, er et godt eksempel. I Vesten ble det amerikanske hegemoniet oppnådd gjennom sterk økonomisk fremgang, som ble brukt som et argument i en kamp mellom amerikansk frihetsideologi og sovjetkommunistisk tyranni. Marshallhjelpen forpliktet mottakerlandene militært og sosiokulturelt. Sovjet, derimot, oppnådde hegemoni gjennom sine falske lovnader om økonomisk fremgang og frihet for enkeltmennesket, og spredte sitt hegemoni gjennom militærmakt og utviklingen av radikale politiske ideer. To motsatte utopier, den kommunistiske og den kapitalistiske, førte verden ut i den kalde krigen.

Det hegemoniske sjokket skaper en Ikaros-effekt: Forventningene blir for store, presset uutholdelig, reformene styrter til jorden og demokratiet dør.

Militærmakt. Gunitsky fremholder altså at Sovjet ikke først og fremst oppnådde hegemoni gjennom å universalisere den kommunistiske ideologien, men gjennom ren militærmakt. Dette gjør boken ensidig. Var det kun militær ekspansjon, og ikke kommunismens idé, som brakte ideologien til Øst-Europa, og som skapte muren mellom øst og vest og delte verden i to? Gjorde ikke rollemodellpåvirkning seg gjeldende også her? Aftershocks tipper så til de grader over i det proamerikanske at den til slutt kantrer, ja, drukner i USA-vennlighet: Noe må det vel ha vært ved kommunismen som virket fristende på en del av menneskeheten?

Forfatteren er god til å forklare den vestlige verdens hegemoniske utvikling, men langt svakere med hensyn til den østlige. Han forklarer til gjengjeld godt hvordan spredningen av demokratiske ideer ikke bare skyldes rasjonelle responser fra mottakerlandene, men også revolusjonær eufori, som dessverre har en tendens til å gå over etter en viss tid, noe ikke minst utviklingen i afrikanske land har vist. Gunitsky skriver at hegemoniske sjokk skaper en Ikaros-effekt: Forventningene blir for store, presset uutholdelig, reformene styrter til jorden og demokratiet dør.

Demokratisk stagnasjon. Men, som forfatteren selv skriver: «Ett av fire land som ble demokratiske etter 1989, har enten vendt tilbake til det samme autoritære systemet som før, eller har opplevd signifikant demokratisk tilbakegang.» hvordan forklarer han denne tilbakegangen? Når demokratiske vinduer åpner seg, fører det til et møte mellom land som tidligere ikke hadde kontakt. Når landene etter hvert må klare seg selv, etter at de demokratiske reformene er gjennomført, ebber begeistringen ut. De rike begynner å selge sin tjenester til korrupte maktjegere, de intellektuelle svikter sine idealer og de demokratiske institusjonene forfaller. Til slutt er staten tilbake der den begynte, eller viser tegn til markant demokratisk stagnasjon. Hindrene som før sperret veien for demokratisk utvikling, kommer raskt tilbake på plass.

Noe må det ha vært ved kommunismen som virket fristende på en del av menneskeheten. 

Enøyd. Antallet demokratiske stater nådde sitt høyeste antall mot slutten av det 20. århundre, da den vestlige kapitalismen sto på høyden av sin utvikling. Økonomisk nedtur førte land i den tredje verden ut i demokratiske kriser. «Den store resesjonen» i USA i 2008 førte også til et markant backlash for folkestyret. Gunitsky forklarer utviklingen av den demokratiske kapitalismen som avgjørende for hele verdens utvikling. Men igjen: Amerikansk verdensdominans er da langt fra bare demokratisk? Gunitsky knytter global frigjøring til en videreføring av amerikansk overherredømme. Ja, han påstår at verden er helt avhengig av dette. Men da er det vel også påkrevet at stater som USA oppfører seg demokratisk? Aftershock blir for enøyd i sin forklaring på demokatiets tapte terreng de siste årene. Gode analyser av såkalte sjokkbølger og forløsningen disse kan føre til i utviklingen av verdensdemokratiet, og ikke minst advarslene mot å stresse land til rask demokratiutvikling, gjør den likevel verdt å lese.

---
DEL