Når de dør unge

«Døden er en portal som gir oss muligheten til å forflytte oss fra ett liv til et annet», sa den amerikanske pastoren T.D. Jakes (1957-). Tragiske hendelser er vonde å forstå, men gir samtidig rom for samhold og håp.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Ethel Irene Kabwato er forfatter, lærer, aktiv i «Zimbabwe Women Writers» og ulike mediefrihetsprosjekter. Hun leder også det frivillige prosjektet «Slum Cinema» i Harare, hvor fattige barn ytrer seg gjennom film. Kabwato skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Harare, Zimbabwe. Den 16. april, dagen etter årsmarkeringen for min bror Desmonds død, mistet jeg en venn. Elsworth Benhura omkom i en tragisk bussulykke sammen med tjue andre mennesker. Ulykken skjedde klokken to om natten, på et sted som heter Ngundu, på veien mellom byene Masvingo og Beitbridge.

Alle passasjerene i bussen var på vei til Sør-Afrika, de fleste av dem var under førti år. De overlevende fortalte at bussjåføren hadde ignorert klager fra passasjerene om at han kjørte for fort. Til slutt skled bussen av veien og kolliderte mot et tre. Ngundu er kjent som en ulykkesstrekning på grunn av alle svingene på veien, og sjåføren burde ha vært mer forsiktig.

Ulykken skjedde på et tidspunkt der myndighetene har fått kritikk for ikke å prioritere veibygging. Det er ikke mer enn en måned siden 18 medlemmer av et kirkesamfunn omkom i en annen bussulykke den 18. mars.

Min venn Elsworth døde kun to dager før Zimbabwe feiret sin 32. uavhengighetsdag. Hun var 32 år gammel og hadde nådd et høydepunkt i livet sitt. Hun jobbet som eiendomskonsulent for et lokalt firma og var i tillegg kjent som skribent, poet og filmskaper. Da hun omkom, hadde hun nettopp gjort ferdig en roman basert på landreformprosjektet i Zimbabwe. Hun var lidenskapelig opptatt av alt som kvinner går gjennom, og hadde skrevet mange noveller som omhandlet dette.

Jeg savner Elsworth, jeg savner alt vi pleide å gjøre sammen: Drikke kaffe, lese bøker sammen og diskutere litteratur. Kontoret hennes var mitt andre hjem. Vi kunne sitte og diskutere sammen, for så å love hverandre at vi ville «skrive om det». Vi hadde så mange prosjekt vi sammen holdt på med. Når jeg nå er på steder jeg pleide å gå til sammen med henne, kommer minnene strømmende på.

Tragedien gjenoppleves

Bussulykken fant sted omtrent samtidig med at den 32 år gamle terrortiltalte ble ført inn i rettssalen på rettssakens første dag i Oslo. Fra denne dagen måtte det norske folk gjenoppleve tragedien fra 22. juli.

De fleste av de som ble drept på Utøya, var unge mennesker som fremdeles forsøkte å finne en vei i livet og ville bidra positivt til samfunnet. De unge mennene og kvinnene hadde drømmer som skulle oppnås og ambisjoner som skulle imøtekommes.

Ironisk nok fant drapene sted kun to dager før FNs konferanse om ungdom i New York. FN hadde erklært 2010-2011 som ungdommens år. For de aller fleste er det ingen mening å finne i drapene den 22. juli 2011. Dette var jo året for unge mennesker som ønsket å påvirke samfunnet i positiv retning. Med det store antallet døde ble det vanskelig å finne svar som kunne forklare disse grusomme handlingene.

Mens verdens ledere møttes for å diskutere ungdommens framtid, var Norge paralysert av sorg. Denne sorgen overgikk grenser. Døden har en egen evne til å bringe folk sammen. Den lager en uunngåelig menneskelig forbindelse.

Da jeg hørte om drapene, ble jeg grepet av medfølelse, men følte meg samtidig hjelpeløs – jeg var jo flere mil unna Oslo. Jeg fant ut at den eneste måten å vise min støtte til ofrene og de pårørende på, var å skrive et dikt. Jeg kalte det Ode til de ukjente.

Å akseptere tap

Alle samfunn har vanskeligheter med å akseptere og behandle tap av liv. Døden er ikke lett å forholde seg til, selv om vi vet at vi alle skal dø en dag. Vi har vanskelig for å godta at våre nære må dø, enten de er syke over lang tid eller blir revet vekk plutselig.

Noen ganger er det også vanskelig å finne ord for å trøste familier som har mistet noen. Vi vet at det ikke er noe som kan bringe dem tilbake. Spesielt når unge mennesker mister livet, blir det uforståelig og vanskelig å godta. Det føles som om livet mister mening.

Nasjonale tragedier fører mennesker sammen i solidaritet, uavhengig av rase, religion eller politisk tilhørighet. Både Zimbabwe og Norge er fortsatt i sorg over sine tap. Mens vi fortsetter å lete etter svar i all tragedien, må vi huske at kjærligheten alltid er sterkere enn døden.

Det er naturlig å tenke at ingen av de som døde i disse to tragediene fortjente å dø på den måten. Sinne har også en evne til å presse seg forbi sorgen. Den gjør det enda vanskeligere å forstå. Vi ville gjerne ha likt å se de vi var glade i bli eldre, vi ville se dem spre sine vinger for å fly som ørnen.

Mens gjerningsmannen går sin straff i møte, og de pårørende forsøker å overkomme sin sorg, ligger håpet i at alle land i verden vil forsøke å legge mindre vekt på forskjellene mellom hverandre og heller jobbe for fred i verden. Slik kan de kommende generasjonene lære å elske i stedet for å hate.

Dødens virkelighet er vond, men den kan overvinnes ved hjelp av kjærligheten vi føler for hverandre. Dette er en av de verdiene vi må gi til våre barn mens de vokser opp, så de skjønner at de er ansvarlige for sine handlinger. Tapet tvinger oss til å sette pris på noen av de tingene vi tar for gitt, og de tingene vi har savnet i våre egne liv.

Til alle som har mistet sine kjære: Her er noen ord fra Laurence Binyon, som under Den første verdenskrig skrev diktet «Til de falne»:

De skal ikke eldes slik vi som er igjen blir eldre;

Alderdom skal ikke tære dem, årene skal ikke dømme.

Når solen går ned og

tidlig om morgenen

Skal vi huske dem. ■


Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 11.05.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL