Flau bris over Norge

Klage. Et kjent utsagn går ut på at bøker bør anmeldes i aviser, og ikke til politiet. Boka Ny vind over Norge (Dreyer), med Hanne Nabintu Herland som frontfigur, bør derimot anmeldes til Forbrukerrådet. Her er en begrunnelse for klagen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kjære Forbrukerrådet: Som en flittig forbruker av bøker har jeg latt meg lokke av et produkt som bærer det løfterike navnet Nye vind over Norge, og som ble lansert av forlaget Dreyer i fjor sommer. Den innkjøpte varen svarer imidlertid ikke til navnet, og forlagets markedsføring må derfor sies å være i strid med forbudet mot villedende reklame.

Det må dessuten ha skjedd flere åpenbare feil i selve produksjonsprosessen, ettersom det er store mangler når det gjelder redaksjonell kvalitetssikring. Til tross for pen innpakning og stive permer, faller mange av argumentene helt fra hverandre ved den minste berøring. Flere av kapitlene er dessuten så like at kjøperen betaler flere ganger for den samme varen.

Den misvisende reklamen viser seg allerede ved at produktet sies å inneholde noe som kalles «nytt» og som kan sammenliknes med en «vind». Men kapitlene av Hanne Nabintu Herland, Hallgrim Berg, Sigurd Skirbekk og Hege Storhaug er ikke annet enn oppkok av deres siste bøker, som handler om et land på randen av kulturell utsletting, moralsk sammenbrudd, søvndyssende middelmådighet og trusler mot kristne nordmenn med riktig etnisitet (også kjent som rase). Dette kan altså ikke markedsføres som noe nytt uten at Forbrukerrådet griper inn.

Resirkulert. Det er mye godt å si om resirkulering, og dette er forfattere som selvsagt gjør seg bedre i små porsjoner enn i store. Likevel er dette noe som burde vært angitt i produktspesifikasjonen.

Siv Jensen og Erna Solberg er også blant ingrediensene, men her er det tale om slappe honnørord som i ulike innpakninger er forsøkt solgt i andre sammenhenger. Det er altså ikke tale om noen ny vind, men i høyden om gammel vind på nye flasker. Skal vi holde oss til meteorologisk språkbruk, er det mer naturlig å bruke betegnelsen flau bris, med vekt på det første av disse to ordene.

Begrepet «ny» kan til nød brukes om mer appetittvekkende innslag fra Thorbjørn Røe Isaksen, Nils August Andresen og Asle Toje, men det er ikke opplagt at tankene fra Edmund Burke (1700-tallet) eller Alexis de Toqueville og John Stuart Mill (begge 1800-tallet) – for ikke å tale om evangelistene fra 2000 år tilbake – kan markedsføres som spesielt nye vinder. At flere forfattere tar avstand fra den franske revolusjonen i 1789, kan heller ikke sies å være oppsiktsvekkende nytt. Et pluss for originalitet bør imidlertid Asle Toje få, som når han skriver at Berlinmurens fall gjorde at sosialdemokratiske partier – formodentlig inkludert det Nato- og EU-lojale DNA – ikke lenger kunne mistenkes for å stå i ledtog med diktaturene i øst.

For øvrig skal også Bjarte Ystebø få et plusspoeng for sitt forsøk på ironi, et av hans poenger er at en «kultur preget av kristendom er også preget av barmhjertighet i møte med fattige og forfulgte».

Best før 1960. Det må innrømmes at det foreligger innslag av original tenkning i enkelte av kapitlene. Ikke minst gjelder det beskrivelsen av den vesteuropeiske sivilisasjonen som en sammenhengende triumfferd gjennom to tusen år, helt fra de gamle grekere til Hege Storhaug. Det er en historie om frihet, rasjonalitet, nøysomhet, dannelse, høflighet, barmhjertighet, godhet, demokrati, menneskeverd og solidaritet.

Det betyr at kriger, kvinneundertrykking, slaveri, kolonialisme, rasisme og folkemord effektivt er radert ut. For 50 år sida ville en slik beskrivelse ikke ha vakt oppsikt, men i dag må en slik historieskriving utvilsomt kalles nyskapende. At et produkt på denne måten er utdatert, er et opplagt forbrukeranliggende. Burde det ikke ha vært et datostempel, for eksempel best – eller i alle fall minst dårlig – før 1960?

At det skrives side opp og side ned om verdier, solidaritet og respekt, samtidig som sammenbruddet i den rådende verdensordninga, massesult i verden og menneskehetens største klimakatastrofe bare nevnes i et par kapitler, er selvsagt imponerende. Men god forbrukerveiledning kan det neppe være å lansere et produkt om verdier som er så verdiløs når det gjelder vår tids viktige verdispørsmål.

Undertittelen lyder «16 artikler om frihet og ansvar». Det burde gjøres klart for potensielle kjøpere at dette betyr friheten til å la være å ta ansvar for de trusler mot mennesker og natur som kommer fra det økonomiske systemet som bidragsyterne hyller. Det må være dette Herland har i tankene når hun skriver at dagens fryktelige samfunn kjennetegnes av at mennesker frikjennes for skyldspørsmål.

Med tanke på at redaktøren lovpriser mangfold, spennes en forbrukers forventninger høyt. Men også her er det misvisende reklame. Istedenfor å følge det uttalte idealet om mangfold, er produktet en oppvisning i enfold. Herland slår også til lyd for et samfunn der de evnerike får muligheter til å lykkes. At dette ikke var tilfelle for mennesker som levde under sosialdemokratiets kan det selvsagt argumenteres for, og påstanden gis tyngde ved at hun selv leverer denne boka som bevis.

Forhåpentlig vil evnerike redaktører lykkes bedre i framtida, som kjent har de nye vindene nå feid inn over regjeringskontorene. Det har vi allerede sett ved at Aftenpostens tidligere kulturredaktør, som med sin rosende omtale av boka siteres av Dreyer i forlagsreklamen, allerede har blitt forfremmet til statssekretær.

Farlig for folkehelsa. Forbrukerrådet har tidligere slått ned ikke bare på villedende reklame, men også på negativ reklame, der det bevisst tales nedsettende om andre produkter på markedet. I sin pressemelding slår forlaget selv fast at dette er et forfriskende bidrag som står i kontrast til venstresidas «idétørke og åndsfattigdom». Verken mer eller mindre, ifølge Dreyer forlag.

Eneste trøst er at himmelriket rike ifølge Bergprekenen som kjent skal tilhøre oss som er fattige i ånden (Matteus 5:2). Forlagets pressemelding kan derfor ikke ha vært klarert med de mange ytterliggående kristenkonservative som har fått plass i denne artikkelsamlinga, og som nok selv har sett for seg et helt annet eiendomsforhold. Forøvrig er også ordet «samling» et tvilsomt markedsføringsgrep, ettersom det mest er en tilfeldig spredning av bidrag som mangler sammenheng.

Kjære Forbrukerrådet: Jeg ber til slutt om at det vurderes hvor skadelig et slikt produkt er for folkehelsa. Det er skrekkelige tilstander som beskrives i et land der staten knebler mennesker, oppløser familier, foreskriver uhemmet sex, bringer inn over grensene horder av kriminelle og stimulerer muslimske terrorister – med mindreverdige verdier – til å angripe forsvarsløse bleikansikter. Om ikke annet må Bernt Høie være bekymret over at behandling av depresjoner, panikkangst og lammende fremmedfrykt vil sprenge rammene for helsebudsjettet.

Forresten, hvor er Hans Rotmo? Ville ikke et bidrag ha gjort produktet mer komplett?

Tore Linné Eriksen er professor i historie og anmelder i Ny Tid.

UTDATERT BOK

Hanne Nabintu Herland (red.).

Ny vind over Norge. 16 artikler om frihet og ansvar.

Dreyer, 2013

260 sider

---

DEL