Det er Gideon Levy, sentral spaltist i den velrennomerte israelske avisen Haaretz, som 7. mars formulerer denne overskriften. Levy støtter den amerikanske kongressrepresentanten Ilhan Omar som er anklaget for en uttalelse om staten Israel som tolkes antisemittisk. I Storbritannia får stadig Labour-leder Jeremy Corbin høre fra representanter på høyresiden i sitt parti at han er antisemitt, og at det er «antisemittismekrisen i Labour». Det nytter ikke at han i sin årsmøtetale gikk til frontalangrep mot antisemittisme og annen rasisme.
I Norge drøfter journalist Inger Lise Hammerstrøm i Aftenposten 9 mars Omars «antisemittisme». Hun tar utgangspunkt i Store norske leksikons definisjon av antisemittisme som negative «holdninger og handlinger rettet mot jøder fordi de er jøder.» Hun siterer leder for Senter for ekstremismeforskning Cathrine Thorleifsson som langt på vei støtter kritikken av Omar fordi sistnevnte «kritiserer Israel ved bruk av ‘antisemittiske begrep’» og dermed «drar fokus bort fra det hun vil si noe om».
Thorleifsson benytter altså en annen definisjon enn Store norskes, for det er ikke karakteristikk av jøder som er Omars forbrytelse.
Og da er vi ved kjernen i den skitten antisemittismedebatt som i lengre tid har krysset landegrenser i mediene: Republikaneren Cornyn jubler over at anklagene svekker en politisk motpart. Under dekke av å kjempe mot jødehets er antisemittisme-stemplet blitt et verktøy for å fremme politiske interesser.
I USA får grumsete grupper grunn til å juble over «gaven» slik Cornyn forstår det. I Storbritannia unngår man å snakke om ulikhetspolitikk og sosialistiske alternativer. En liten jødisk minoritet blir enda en gang brukt som ammunisjon for andres interesser.
Man operasjonaliserer jødehat som kritikk av Israel og kaller dette også antisemittisk.
Men elefanten i rommet ved Omar-debatten – noe Hammerstrøm og Thorleifsson unnlater å ta opp i Aftenposten-artikkelen – er den omstridte ny-definisjonen av antisemittisme som International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) har lansert. Man operasjonaliserer jødehat som kritikk av Israel og kaller dette også antisemittisk. Hvis man f.eks skulle uttale at staten Israel eksistens er et rasistisk prosjekt etter at The Jewish Nation-State Law ble innført i fjor, eller man sammenlikner Israels politikk og lover med nazistenes, så mener IHRA at man er antisemitt. The Jewish Nation-State Law gjør ikke-jødiske borgere av Israel til annenrangs borgere og ble vedtatt med 62 mot 55 stemmer i Israels parlament, Knesset, i fjor, og er svært kontroversiell – også i Israel. Det er IHRAs tilsnikende definisjon av antisemittisme som ligger til grunn her. Både Omar og Corbin kritiserer Israel for rasistiske lover og overgrep mot palestinere. Det får de svi for.
«At pro-israelske aktivister krever troskap til en fremmed makt, at USAs politikere støtter Israel fordi de får penger fra den pro-israelske lobby-gruppa AIPAC, og at Israel har hypnotisert verden. Hva er galt ved disse uttalelsene?» spør Gideon Levy. Og fortsetter: «Når ble beskrivelse av virkeligheten antisemittisk?»
Når skal verden tørre å skille mellom legitim kritikk av en illegitim virkelighet og antisemittisme?
Og Levy snakker til oss: «Når skal amerikanere og europeere slutte å løpe skuggredde hver gang noen roper ‘antisemittisme’? Hvor lenge skal Israel og jødiske ledere (Jewish establishment) få lov å utnytte dagens antisemittisme som skjold mot kritikk? Når skal verden tørre å skille mellom legitim kritikk av en illegitim virkelighet og antisemittisme?»
Og vi kan legge til det alvorligste: Hvis vi tillater at antisemitt-stemplet brukes for å demonisere motstandere og fremme snevre politiske interesser, hindre debatt, kritikk og ytringsfrihet, ja da aksepterer vi fortsatt grovt misbruk av jødenes ufattelige lidelser i Holocaust og pogromer gjennom historien.
Levy forsikrer oss om at det er folk, også i Israel, som holder tommelen opp for modige Omar.
Jones er freelance journalist og cand philol med jødisk amerikanske litteratur.
