Nakba uten slutt?

Det internasjonale samfunnet må ta ansvar og komme på banen for å løse konflikten i Israel og Palestina. «Spesielt Europa og USA, som bidro til en videreføring av Holocaust gjennom al-Nakba,» mener Eleonore og Eitan Bronstein.

Marius von der Fehr

Gjennom Plan Dalet i 1948 gjennomførte Haganah, som senere skulle bli den israelske hæren, en storstilt etnisk rensning av Palestina sammen med de andre jødiske militsene. Over 700 000 palestinere, altså halvparten av den palestinske befolkningen, ble drevet på flukt etter at militsene hadde utført flere skrekkinngytende massakre på sivilbefolkningen og lagt over 500 landbyer i grus. Disse hendelsene, krigen og den påfølgende opprettelsen av en jødisk stat på 78 prosent av landområdene har senere fått tilnavnet al-Nakba – katastrofen.

Nakba-kartet på hebraisk. Foto: de-colonizer.org
Nakba-kartet på hebraisk. Foto: de-colonizer.org

Men palestinere snakker ikke om al-Nakba isolert fra dagens situasjon. De snakker om en stadig pågående Nakba – en Nakba uten slutt. Al-Nakba avspeiles i den planlagte tvungne deportasjonen av befolkningen i landsbyen Susiya i Sør-Hebron-høydene, som har fått mye oppmerksomhet i internasjonale medier de siste ukene. Og den avspeiles i mordbrannen på et 18 måneder gammelt barn i Duma på Vestbredden – et nytt «hevnangrep» utført av fanatiske israelske bosettere. Den etniske rensingen av Palestina er ikke over. Volden og krigstilstanden fortsetter, og nye flyktninger skapes hver dag. Slik holdes også røttene til konflikten synlige og oppe i dagen – for de som ønsker å legge merke til dem. David Ben Gurions påstand i 1947 – før koloniseringen av Palestina var et faktum – om at bare en stat med 80 prosent jøder er en levedyktig stat, skiller seg lite fra dagens apologier for etnisk rensning under dekke av begreper som «demografi» og «sikkerhet». Med Netanyahus jevnlige «gressklipping» i Gaza og blokadens ekstremt kyniske sultefôring av Gazas innbyggere, bedriver Israel det den isralesk-jødiske historikeren Ilan Pappe kaller et gradvis folkemord.

Nøkkelen til fred. Ilan Pappes banebrytende arbeid Den etniske rensningen av Palestina (2006) har bidratt sterkt til å gjøre Nakba kjent for et bredere publikum også i Israel. Etter å ha vært fullstendig ryddet ut av klasserommene og den offentlige ordvekslingen har ordet Nakba til slutt også entret det israelske vokabularet. I boken hevder Pappe at med mindre Israel tar på seg sitt ansvar for den etniske rensningen og utarmingen av Palestina, vil alle forsøk på å løse Israel-Palestina-konflikten være dømt til å mislykkes. Han hevder også at Oslo-initiativet brøt sammen nettopp over det uløste spørsmålet om de palestinske flyktningenes FN-nedfelte rett til retur.
I boken nevner Pappe arbeidet til den israleske NGO-en Zochrot som en del av nøkkelen til en ny og rettferdig prosess mot fred og forsoning. Navnet Zochrot kommer av den hebraiske feminine formen av verbet «å minnes», og bruker et nøkkelhull som logo. Nøkkelen til en løsning på konflikten symboliseres av at de palestinske flyktningene fortsatt bærer på nøklene til husene de selv eller familiemedlemmene deres ble drevet på flukt fra i 1948. Zochrots standpunkt er at det kan bli fred først når deres ufravikelige rett til retur respekteres.
«Dette er vår historie,» sier israelsk-jødiske Eitan Bronstein, initativtakeren til Zochrot, når jeg møter ham i Tel Aviv. «Hvis vi ikke kjenner den, eller hvis vi fornekter den, mangler vi kunnskap om oss selv. Dette handler om hvordan Israel ble til, hva det betyr å være israelsk, og hva det betyr å bo her i Tel Aviv og snakke hebraisk. Alt dette har en veldig sterk tilknytning til det som skjedde i 1948 rundt opprettelsen av den jødiske staten,» sier Bronstein. Han mener det er umulig for israelere å skjønne hvorfor de fortsetter å leve i en konstant krigssituasjon – i frykt og i konflikt med naboene sine – hvis de ikke forstår hva som skjedde i 1948. «Våre ledere forteller oss hele tiden at årsakene til konflikten er ting som finner sted nå: for eksempel at nå kommer det en rakett fra Gaza, og at vi må handle på bakgrunn av det. Men vi går ikke inn i røttene til konflikten,» mener Bronstein.

Palestinere snakker ikke om al-Nakba isolert fra dagens situasjon. De snakker om en stadig pågående Nakba.

Jaffa 1948: Det ødelagte nabolaget Manshiya
Jaffa 1948: Det ødelagte nabolaget Manshiya

I 1956 holdt den israelske offiseren og politikeren Moshe Dayan en berømt tale etter mordet på en israelsk sikkerhetsvakt i nærheten av Gaza, der han i det minste anerkjente årsakene til konflikten, påpeker Bronstein. Det han sa, kan oppsummeres slik: «Vi kastet dem ut fra landet deres der denne kibbutzen nå ligger, og de ser hvordan vi lever på deres landområder. Derfor bærer de på et konstant raseri rettet mot oss. Selvfølgelig ønsker de å drepe oss. Og derfor kan vi også vite at vi alltid må fortsette å krige.»1
Eitan Bronstein forteller at mange levde i en slags eufori etter Oslo-avtalen. «De fleste av oss trodde det ville bli fred. Men nå, etter de siste angrepene på Gaza, er det som om håpløsheten og desperasjonen over at det aldri vil bli fred, har kommet for å bli.»
Ifølge Eitan Bronstein er det ikke nok bare å forstå grunnene til volden. «Vi må også anerkjenne vårt ansvar for tvangsforflytningene og okkupasjonen som startet den. Det blir ikke fred hvis vi ikke bærer dette ansvaret. Vi må finne ut hvordan vi kan leve sammen. Verken vi eller palestinerne tar for eksempel til orde for at man skal tvangsforflytte jøder. Det er på denne måten al-Nakba er nøkkelspørsmålet for hvordan vi skal forstå fortiden, men også for å bygge framtiden,» sier han.

Dyttet på havet. Eleonore Bronstein, som har stiftet den nye organisasjonen De-colonizer sammen med ektemannen, understreker at flyktningenes rett til retur er en avgjørende del av løsningen. «De som ønsker det, må kunne komme tilbake,» sier hun. «Og det er ikke bare for palestinernes skyld. Også vi som er jøder ønsker å leve i fred. Vi lever også i konstant frykt i denne krigssituasjonen, mens vi prøver å gi barna våre en god barndom.» Hun påpeker at det er mye fokus på polariseringen som kan oppstå ved flyktningretur, men mener selv at retur vil være en redning og en pådriver for sameksistens mer enn noe annet. «Vi er sikre på at vi kan leve sammen i fred, men de fleste israelske jøder som ikke en gang har snakket med en palestiner, tror at palestinerne ønsker å kaste dem ut på havet.»

«For å skape fred er man nødt til å inngå kompromisser – man må være villig til å gi fra seg noe.»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.