Nakba uten slutt?

Det internasjonale samfunnet må ta ansvar og komme på banen for å løse konflikten i Israel og Palestina. «Spesielt Europa og USA, som bidro til en videreføring av Holocaust gjennom al-Nakba,» mener Eleonore og Eitan Bronstein.

Frilans journalist.

Gjennom Plan Dalet i 1948 gjennomførte Haganah, som senere skulle bli den israelske hæren, en storstilt etnisk rensning av Palestina sammen med de andre jødiske militsene. Over 700 000 palestinere, altså halvparten av den palestinske befolkningen, ble drevet på flukt etter at militsene hadde utført flere skrekkinngytende massakre på sivilbefolkningen og lagt over 500 landbyer i grus. Disse hendelsene, krigen og den påfølgende opprettelsen av en jødisk stat på 78 prosent av landområdene har senere fått tilnavnet al-Nakba – katastrofen.

Nakba-kartet på hebraisk. Foto: de-colonizer.org
Nakba-kartet på hebraisk. Foto: de-colonizer.org

Men palestinere snakker ikke om al-Nakba isolert fra dagens situasjon. De snakker om en stadig pågående Nakba – en Nakba uten slutt. Al-Nakba avspeiles i den planlagte tvungne deportasjonen av befolkningen i landsbyen Susiya i Sør-Hebron-høydene, som har fått mye oppmerksomhet i internasjonale medier de siste ukene. Og den avspeiles i mordbrannen på et 18 måneder gammelt barn i Duma på Vestbredden – et nytt «hevnangrep» utført av fanatiske israelske bosettere. Den etniske rensingen av Palestina er ikke over. Volden og krigstilstanden fortsetter, og nye flyktninger skapes hver dag. Slik holdes også røttene til konflikten synlige og oppe i dagen – for de som ønsker å legge merke til dem. David Ben Gurions påstand i 1947 – før koloniseringen av Palestina var et faktum – om at bare en stat med 80 prosent jøder er en levedyktig stat, skiller seg lite fra dagens apologier for etnisk rensning under dekke av begreper som «demografi» og «sikkerhet». Med Netanyahus jevnlige «gressklipping» i Gaza og blokadens ekstremt kyniske sultefôring av Gazas innbyggere, bedriver Israel det den isralesk-jødiske historikeren Ilan Pappe kaller et gradvis folkemord.

Nøkkelen til fred. Ilan Pappes banebrytende arbeid Den etniske rensningen av Palestina (2006) har bidratt sterkt til å gjøre Nakba kjent for et bredere publikum også i Israel. Etter å ha vært fullstendig ryddet ut av klasserommene og den offentlige ordvekslingen har ordet Nakba til slutt også entret det israelske vokabularet. I boken hevder Pappe at med mindre Israel tar på seg sitt ansvar for den etniske rensningen og utarmingen av Palestina, vil alle forsøk på å løse Israel-Palestina-konflikten være dømt til å mislykkes. Han hevder også at Oslo-initiativet brøt sammen nettopp over det uløste spørsmålet om de palestinske flyktningenes FN-nedfelte rett til retur.
I boken nevner Pappe arbeidet til den israleske NGO-en Zochrot som en del av nøkkelen til en ny og rettferdig prosess mot fred og forsoning. Navnet Zochrot kommer av den hebraiske feminine formen av verbet «å minnes», og bruker et nøkkelhull som logo. Nøkkelen til en løsning på konflikten symboliseres av at de palestinske flyktningene fortsatt bærer på nøklene til husene de selv eller familiemedlemmene deres ble drevet på flukt fra i 1948. Zochrots standpunkt er at det kan bli fred først når deres ufravikelige rett til retur respekteres.
«Dette er vår historie,» sier israelsk-jødiske Eitan Bronstein, initativtakeren til Zochrot, når jeg møter ham i Tel Aviv. «Hvis vi ikke kjenner den, eller hvis vi fornekter den, mangler vi kunnskap om oss selv. Dette handler om hvordan Israel ble til, hva det betyr å være israelsk, og hva det betyr å bo her i Tel Aviv og snakke hebraisk. Alt dette har en veldig sterk tilknytning til det som skjedde i 1948 rundt opprettelsen av den jødiske staten,» sier Bronstein. Han mener det er umulig for israelere å skjønne hvorfor de fortsetter å leve i en konstant krigssituasjon – i frykt og i konflikt med naboene sine – hvis de ikke forstår hva som skjedde i 1948. «Våre ledere forteller oss hele tiden at årsakene til konflikten er ting som finner sted nå: for eksempel at nå kommer det en rakett fra Gaza, og at vi må handle på bakgrunn av det. Men vi går ikke inn i røttene til konflikten,» mener Bronstein.

Palestinere snakker ikke om al-Nakba isolert fra dagens situasjon. De snakker om en stadig pågående Nakba.

Jaffa 1948: Det ødelagte nabolaget Manshiya
Jaffa 1948: Det ødelagte nabolaget Manshiya

I 1956 holdt den israelske offiseren og politikeren Moshe Dayan en berømt tale etter mordet på en israelsk sikkerhetsvakt i nærheten av Gaza, der han i det minste anerkjente årsakene til konflikten, påpeker Bronstein. Det han sa, kan oppsummeres slik: «Vi kastet dem ut fra landet deres der denne kibbutzen nå ligger, og de ser hvordan vi lever på deres landområder. Derfor bærer de på et konstant raseri rettet mot oss. Selvfølgelig ønsker de å drepe oss. Og derfor kan vi også vite at vi alltid må fortsette å krige.»1
Eitan Bronstein forteller at mange levde i en slags eufori etter Oslo-avtalen. «De fleste av oss trodde det ville bli fred. Men nå, etter de siste angrepene på Gaza, er det som om håpløsheten og desperasjonen over at det aldri vil bli fred, har kommet for å bli.»
Ifølge Eitan Bronstein er det ikke nok bare å forstå grunnene til volden. «Vi må også anerkjenne vårt ansvar for tvangsforflytningene og okkupasjonen som startet den. Det blir ikke fred hvis vi ikke bærer dette ansvaret. Vi må finne ut hvordan vi kan leve sammen. Verken vi eller palestinerne tar for eksempel til orde for at man skal tvangsforflytte jøder. Det er på denne måten al-Nakba er nøkkelspørsmålet for hvordan vi skal forstå fortiden, men også for å bygge framtiden,» sier han.

Dyttet på havet. Eleonore Bronstein, som har stiftet den nye organisasjonen De-colonizer sammen med ektemannen, understreker at flyktningenes rett til retur er en avgjørende del av løsningen. «De som ønsker det, må kunne komme tilbake,» sier hun. «Og det er ikke bare for palestinernes skyld. Også vi som er jøder ønsker å leve i fred. Vi lever også i konstant frykt i denne krigssituasjonen, mens vi prøver å gi barna våre en god barndom.» Hun påpeker at det er mye fokus på polariseringen som kan oppstå ved flyktningretur, men mener selv at retur vil være en redning og en pådriver for sameksistens mer enn noe annet. «Vi er sikre på at vi kan leve sammen i fred, men de fleste israelske jøder som ikke en gang har snakket med en palestiner, tror at palestinerne ønsker å kaste dem ut på havet.»

«For å skape fred er man nødt til å inngå kompromisser – man må være villig til å gi fra seg noe.»

I havnebyen Jaffa like ved Tel Aviv var det nettopp dette som ble gjort mot palestinerne i 1948. På kaia i gamlebyen ble de – gamle, kvinner og barn – regelrettet dyttet ut på havet mot de alt for små fiskebåtene som skulle frakte dem til Gaza, Egypt og Libanon, mens den jødiske militsen skjøt over hodene på dem. «Det var ikke plass til meg i båten, så jeg ble kastet opp på land igjen,» kan vi høre i et lydopptak av nylig avdøde Sahfiq al-Hout. Etter samtalen med ekteparet Bronstein befinner også jeg meg på havet – på en symbolsk ladet båttur fra havnen i gamlebyen Jaffa. Båtturen er organisert av Zochrot for å minnes Nakba. Jeg kommer i snakk med 82 år gamle Abu Ahmed Barakeh, som forteller hvor vanskelig det var å komme tilbake til byen ett år etter den etniske rensningen. Først tok han seg ulovlig inn i landet, med fare for å bli skutt på stedet. «Da jeg kom tilbake, var alt endret. Alle menneskene vi kjente var borte. Nå drev jødene absolutt alt,» forteller han.
Før den etniske rensningen var Jaffa Palestinas meste befolkede by. Etter at den ble bortimot fullstendig rensket for palestinere, er Jaffa i dag en populær utelivsscene for unge israelske jøder og turister. «Jaffa er ikke lenger Jaffa,» sier Abu Ahmed Barakeh.
Etter båtturen fortsetter omvisningen i bydelen Ajami, der 4000 palestinere som militsene ikke hadde kapasitet til å tvangsforflytte, ble internert i en innhegnet getto. Den historiske ironien forblir ukommentert under en informativ rundtur som beskriver bydelens tragiske historie og de stadige utkastingene og rivningene som baner vei for nye jødiske innflyttinger i den snart ikke lenger palestinske bydelen.

Screen Shot 2015-10-14 at 20.40.30Sionisme. En av turorganisatorene, Liat Rosenberg, som også er lederen av Zochrot, sier til meg at sionismen er det sentrale problemet. «Sionisme betyr et hjemland bare for jøder definert av sionismens idé om jøder og jødiskhet. Det er en rasistisk ideologi,» sier Rosenberg. «Sionismen bør kriminaliseres som bevegelse, og alle fremtidige løsninger bør av-sionifiseres. Jødiskhet kan eksistere uten et fysisk hjemland, med privilegier bare for jøder,» sier han. Umar al-Ghubari, også han turkoordinator, er enig. «Jødene gis rett til å komme tilbake til sitt hjemland etter 3000 år, enhver jøde i verden skal automatisk ha krav på statsborgerskap. Det er sju–åtte millioner jøder i verden. Men det er bare 67 år siden palestinerne ble drevet på flukt fra sitt hjemland. Hvorfor skal ikke det samme landområdet kunne romme sju–åtte millioner palestinere?» spør al-Ghubari. Rosenberg avslutter: «Vi støtter en hvilken som helst løsning som er av-sionisert, av-kolonisert og som inkluderer flyktningenes rett til retur til en stat som ikke bare er et demokrati for jødene, men der det er like rettigheter for alle.»

Internasjonalt ansvar. Mens Zochrot fokuserer på et israelsk-jødisk publikum med et imponerende spekter av seminarer, omvisninger, Nakba-kart, Nakba-apper, publikasjoner, demonstrasjoner og utstillinger, fokuserer De-colonizer like mye på et internasjonalt publikum. Ekteparet Bronstein poengterer at jøder verden over opplever at Israels regime er med på å sette dem i en farlig situasjon – noe en ny studie av en israelsktilknyttet tankesmie viser.2 Israels ekstreme voldsbruk – spesielt angrepene mot Gaza – gjør dessuten at særlig unge jøder ikke identifiserer seg med Israels sionistiske prosjekt, og at flere og flere jøder begynner å delta i den verdensomspennende BDS-bevegelsen – «Boikott, deinvesteringer og sanksjoner mot Israel». I tillegg understreker De-colonizer og Bronstein-paret at det internasjonale samfunnet, særlig Europa og USA, har et spesielt ansvar for å løse konflikten – siden de etter Holocaust forsøkte å skape en løsning for jødene ved å overse det palestinske folkets suverenitet. Slik, mener Bronstein-paret, bidro de rent faktisk til videreføringen av Holocaust gjennom al-Nakba. «Når jeg snakker med europeere, ber jeg dem om å hjelpe oss å endre situasjonen her. Ikke bare på bakgrunn av det historiske ansvarsforholdet, men også hvis de bryr seg om jøder,» sier Eitan Bronstein. Ektefellen Eleonore fortsetter: «I en situasjon der én etnisk gruppering har privilegier, er det vanskelig å gi dem fra seg og gå med på å dele landområdet, rettighetene og sikkerheten,» sier hun. «For å skape fred er man nødt til å inngå kompromisser – man må være villig til å gi fra seg noe.» Her, mener hun, blir det internasjonale presset viktig. «I Sør-Afrika ville neppe den hvite befolkningen ha gitt fra seg noe hvis det ikke var for det internasjonale presset. Vi tror ikke at israelere er klare for å gi fra seg noe heller,» sier hun. «Situasjonen vi er i kan ikke bare endre seg innenfra. Internasjonalt press vil sannsynligvis bli nøkkelen til en dypere regimeendring i Israel.»

Samspill. Mens både venstre- og høyresiden i israelsk politikk – med støtte fra USA og deres alliansepartnere – viderefører en Nakba tilsynelatende uten slutt mot det palestinske folket, er det opp til det internasjonale samfunnet å reagere. For å oppnå dette må sivilsamfunnene gå foran. En vev av aktivistiske strategier og bevegelser oppnådde nylig et sterkt nok press til at det lille samfunnet Susiya foreløpig er beskyttet mot etnisk rensning.3 Dette lille eksempelet viser, sammen med BDS-bevegelsens mange små seire og en rekke andre eksempler, at internasjonalt sivilt press kan virke. Forutsetningen er at innsatsen er koordinert og målrettet, utført i samarbeid med det palestinske sivilsamfunnet og i samspill med israelske jøder.
Den politiske kommentatoren og undersøkende journalisten Chris Hedges gikk nylig inn for dette i en flammende appell om internasjonal støtte til BDS-bevegelsen.4 Han skriver: «Palestinernes kamp er vår kamp. Hvis palestinerne ikke blir frigjort, vil ingen av oss bli det. Vi kan ikke velge og vrake mellom hvem av de undertrykte det er behagelig eller ubehagelig å støtte. Enten tar vi stilling med alle de undertrykte, eller ingen av de undertrykte.»

1http://www.haaretz.com/beta/doomed-to-fight-1.360698
2https://electronicintifada.net/blogs/ali-abunimah/world-jewry-feels-increasingly-endangered-embarrassed-israel-study-finds
3http://thelefternwall.com/2015/07/30/update-susiya-demolition-high-court-discussion-delayed/ http://972mag.com/has-the-idf-found-a-way-to-climb-down-the-susya-tree/109302/
4http://www.truthdig.com/report/item/why_i_support_the_bds_movement_against_israel_20150726


Marius von der Fehr er skribent.
mvdfehr@gmail.com.

---
DEL