Naivismen som preger mye av den globale aktivismen

Den nye, transnasjonale aktivismen dreier seg ofte om å uttrykke vår egen samvittighet, hevder forfatterne av Advocacy in Conflict. Den er aldri uskyldig – men alltid politisk.

Alex de Waal (red.): Advocacy in Conflict: Critical Perspectives on Transnational Activism. London, Zed Books

Screen Shot 2015-11-10 at 16.11.33Kan det, under noen omstendigheter, være galt å motarbeide fanatiske geriljagrupper og undertrykkende regimer? Og finnes det tilfeller der det å jobbe for grunnleggende menneskerettigheter ikke er riktig? Dette er ikke spørsmål forfatterne i Advocacy in Conflict svarer direkte på – men om vi kan tillate oss å gjøre budskapet i boken noe mer tabloid og strømlinjeformet, er det åpenbart at de fleste av dem heller mot et «ja».
Imidlertid er hensikten i boken nettopp å få oss til å se dette temaet på en mindre tabloid og strømlinjeformet måte. Hvis forfatterne vingler når de skal beskrive verdien av internasjonale humanitære kampanjer, er det altså fordi de på dette området finner mer som er grått enn svart og hvitt. Mange saker som for et vestlig publikum fremstår som krystallklare menneskerettighetsbrudd – der man skiller the good guys fra the bad guys med et manikeisk knips – viser seg å være langt mer komplekse når man setter seg inn i dem.
Kjerneargumentet i boken er at de nye aktivistiske bevegelsene som har utviklet seg de siste tiårene, «lager strategier som søker å tilfredsstille markedsføringskravene som gjelder for vestlige publikum, for på den måten å oppnå taktisk suksess hos vestlige regjeringer (særlig den i USA). Dette har ført til en svekkelse eller til og med bortfall av viktige nøkkelprinsipper». Det som er gått tapt, mener de, er viljen til å ta inn over seg de berørtes perspektiv, evnen til å gi rom for uensartede fortellinger, interessen for underliggende årsaker og motiver, samt ønsket om strategisk endring heller enn overfladiske seire. Det er noe av en elendighetsbeskrivelse vi blir servert, men et respektabelt antall case-studier – blant dem Gaza-konflikten, Burmas kamp for demokrati, mineralkonfliktene i Kongo, The Sudan People›s Liberation Army (SPLA), land grabbing og internasjonal våpenhandel – bidrar til å gi analysen kjøtt på beina.

Et politisk prosjekt. Boken står fint på egne ben, men jeg vil likevel trekke frem to andre bøker som kan gi kritikken som fremføres i Advocacy in Conflict en bredere kontekst. Den første er The Last Utopia (2010), der historikeren Samuel Moyn argumenterer mot en utbredt oppfatning om at menneskerettighetene er å forstå som universelle og tidløse. Dette er ahistorisk og anakronistisk, hevder Moyn, som viser at menneskerettighetene var et politisk prosjekt som vokste frem på et bestemt tidspunkt i historien, nærmere bestemt på 1970-tallet, mye takket være Jimmy Carters presidentkampanje. Moyns bok danner en viktig bakgrunn for kritikken av samtidens transnasjonale aktivisme, fordi den slår bena under en forestilling om at de som marsjerer under godhetens fane, alltid gjør noe godt. Det holder ikke å utbasunere «menneskerettigheter!», som om det var et mantra med umiddelbar og voldsom effekt. Snarere plikter enhver som blander seg i andre folks business å sette seg godt inn i saken. Og de plikter å blande seg på de berørtes premisser. Men dermed blir aktivisme langt vanskeligere – fordi hvis premisser skal man legge til grunn? En konflikt er jo alltid en konflikt mellom parter – og om den skal være noe mer enn tomt prat, må også den tilsynelatende uskyldsrene menneskerettsaktivismen forplikte seg til et politisk innhold.
Et annet supplement er Lilie Chouliarakis The Ironic Spectator (2013), der forfatteren hevder at denne typen aktivisme ofte dreier seg mer om det image avsenderen kan bygge hjemme enn om effekten den måtte ha ute i verden. Denne tendensen har gått så langt, hevder Chouliaraki, at vi nå er inne i en «post-humanitær» fase. Navnet spiller på at ordentlige humanitære handlinger fort blir vanskelige når den som utøver dem egentlig bryr seg mest om seg selv – da blir den barmhjertige samaritan i stedet en narsissistisk samaritan.

Gaza-konflikten, Burmas kamp for demokrati, mineralkonfliktene i Kongo, The Sudan People›s Liberation Army (SPLA), land grabbing og internasjonal våpenhandel

Bidragene i Advocacy in Conflict lener seg eksplisitt på slike perspektiver, og setter dem sammen til et enhetlig blikk på de nye aktivistiske bevegelsene. Mye av denne aktivismen dreier seg mest av alt om å uttrykke vår egen samvittighet, argumenterer forfatterne i boken. Den er aldri uskyldig – men alltid politisk. Selv slike formål som det formelig glinser av – som menneskerettighetene – er å forstå som politiske partsinnlegg. Intervensjoner, av et hvilket som helst slag, får konsekvenser man ikke aner – som man i alle fall er helt uvitende om hvis man tar utgangspunkt i et todelt verdensbilde.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.