Naivismen som preger mye av den globale aktivismen

Den nye, transnasjonale aktivismen dreier seg ofte om å uttrykke vår egen samvittighet, hevder forfatterne av Advocacy in Conflict. Den er aldri uskyldig – men alltid politisk.

Alex de Waal (red.): Advocacy in Conflict: Critical Perspectives on Transnational Activism. London, Zed Books

Screen Shot 2015-11-10 at 16.11.33Kan det, under noen omstendigheter, være galt å motarbeide fanatiske geriljagrupper og undertrykkende regimer? Og finnes det tilfeller der det å jobbe for grunnleggende menneskerettigheter ikke er riktig? Dette er ikke spørsmål forfatterne i Advocacy in Conflict svarer direkte på – men om vi kan tillate oss å gjøre budskapet i boken noe mer tabloid og strømlinjeformet, er det åpenbart at de fleste av dem heller mot et «ja».
Imidlertid er hensikten i boken nettopp å få oss til å se dette temaet på en mindre tabloid og strømlinjeformet måte. Hvis forfatterne vingler når de skal beskrive verdien av internasjonale humanitære kampanjer, er det altså fordi de på dette området finner mer som er grått enn svart og hvitt. Mange saker som for et vestlig publikum fremstår som krystallklare menneskerettighetsbrudd – der man skiller the good guys fra the bad guys med et manikeisk knips – viser seg å være langt mer komplekse når man setter seg inn i dem.
Kjerneargumentet i boken er at de nye aktivistiske bevegelsene som har utviklet seg de siste tiårene, «lager strategier som søker å tilfredsstille markedsføringskravene som gjelder for vestlige publikum, for på den måten å oppnå taktisk suksess hos vestlige regjeringer (særlig den i USA). Dette har ført til en svekkelse eller til og med bortfall av viktige nøkkelprinsipper». Det som er gått tapt, mener de, er viljen til å ta inn over seg de berørtes perspektiv, evnen til å gi rom for uensartede fortellinger, interessen for underliggende årsaker og motiver, samt ønsket om strategisk endring heller enn overfladiske seire. Det er noe av en elendighetsbeskrivelse vi blir servert, men et respektabelt antall case-studier – blant dem Gaza-konflikten, Burmas kamp for demokrati, mineralkonfliktene i Kongo, The Sudan People›s Liberation Army (SPLA), land grabbing og internasjonal våpenhandel – bidrar til å gi analysen kjøtt på beina.

Et politisk prosjekt. Boken står fint på egne ben, men jeg vil likevel trekke frem to andre bøker som kan gi kritikken som fremføres i Advocacy in Conflict en bredere kontekst. Den første er The Last Utopia (2010), der historikeren Samuel Moyn argumenterer mot en utbredt oppfatning om at menneskerettighetene er å forstå som universelle og tidløse. Dette er ahistorisk og anakronistisk, hevder Moyn, som viser at menneskerettighetene var et politisk prosjekt som vokste frem på et bestemt tidspunkt i historien, nærmere bestemt på 1970-tallet, mye takket være Jimmy Carters presidentkampanje. Moyns bok danner en viktig bakgrunn for kritikken av samtidens transnasjonale aktivisme, fordi den slår bena under en forestilling om at de som marsjerer under godhetens fane, alltid gjør noe godt. Det holder ikke å utbasunere «menneskerettigheter!», som om det var et mantra med umiddelbar og voldsom effekt. Snarere plikter enhver som blander seg i andre folks business å sette seg godt inn i saken. Og de plikter å blande seg på de berørtes premisser. Men dermed blir aktivisme langt vanskeligere – fordi hvis premisser skal man legge til grunn? En konflikt er jo alltid en konflikt mellom parter – og om den skal være noe mer enn tomt prat, må også den tilsynelatende uskyldsrene menneskerettsaktivismen forplikte seg til et politisk innhold.
Et annet supplement er Lilie Chouliarakis The Ironic Spectator (2013), der forfatteren hevder at denne typen aktivisme ofte dreier seg mer om det image avsenderen kan bygge hjemme enn om effekten den måtte ha ute i verden. Denne tendensen har gått så langt, hevder Chouliaraki, at vi nå er inne i en «post-humanitær» fase. Navnet spiller på at ordentlige humanitære handlinger fort blir vanskelige når den som utøver dem egentlig bryr seg mest om seg selv – da blir den barmhjertige samaritan i stedet en narsissistisk samaritan.

Gaza-konflikten, Burmas kamp for demokrati, mineralkonfliktene i Kongo, The Sudan People›s Liberation Army (SPLA), land grabbing og internasjonal våpenhandel

Bidragene i Advocacy in Conflict lener seg eksplisitt på slike perspektiver, og setter dem sammen til et enhetlig blikk på de nye aktivistiske bevegelsene. Mye av denne aktivismen dreier seg mest av alt om å uttrykke vår egen samvittighet, argumenterer forfatterne i boken. Den er aldri uskyldig – men alltid politisk. Selv slike formål som det formelig glinser av – som menneskerettighetene – er å forstå som politiske partsinnlegg. Intervensjoner, av et hvilket som helst slag, får konsekvenser man ikke aner – som man i alle fall er helt uvitende om hvis man tar utgangspunkt i et todelt verdensbilde.

Kony2012. La oss se på et eksempel, nemlig Kony2012. Eksempelet er ikke helt tilfeldig valgt. Forfatterne viser til denne kampanjen gjentatte ganger gjennom boken, og den er også viet et eget kapittel. Kanskje fordi den er en av de mest kjente kampanjene av sitt slag – i en undersøkelse ble det dokumentert at over halvparten av amerikanske unge voksne kjente til den – og fordi den så godt illustrerer den nye aktivismens paradoksale natur. Bak kampanjen sto en gruppe fra California som kalte seg «Invisible Children», som hadde som uttalt mål «to make Kony famous». Logikken var øyensynlig at om mange nok amerikanere ble oppmerksomme på Konys grusomheter, ville de legge trykk på sin egen regjering, som i sin tur ville måtte vurdere å intervenere i Uganda. Spydspissen i kampanjen var filmskaperen Jason Russell, som – drevet av moralsk forargelse over geriljalederens brutalitet – fremstilte kampen mot Kony nærmest som sin egen personlige vendetta. Retorikken var pompøs nok: «If we succeed, we change the course of history.»
Ifølge kapittelforfatteren Mareike Schomerus, viser Kony2012 frem alle fallgruvene med denne typen aktivisme. Aller først har man den korte varigheten; den signaliseres allerede i navnet. Men også på andre måter synes denne kampanjen skreddersydd for et medielandskap som legger opp til et raskt, bredt og umiddelbart fengende – men alltid like forgjengelig – innhold. Det samme medielandskapet innbyr ikke til at man må holde på oppmerksomheten, og i dette tilfellet gjaldt det også aksjonistene selv: Sent i 2014 annonserte Invisible Children at gruppen kom til å oppløses. Grunnen var ikke at kampanjen hadde lykkes, og at Kony nå var bak lås og slå: Kony var like levende og virkende som før, og ifølge Schomerus bidro Kony2012 muligens til å gjøre konflikten enda vanskeligere. Nei, Invisible Children skulle oppløses fordi kampanjen etter hvert hadde møtt så mye motbør fra folk som kjente forholdene på bakken i Uganda.
Det andre handler nettopp om hvem kampanjen tar som adressat, og hvem som inkluderes som stemmer. Kony2012 var først og fremst et uttrykk skapt av amerikanere, for amerikanere. Hele formålet var å få amerikanske myndigheter til å agere, noe som naturligvis i seg selv er problematisk, da det ville innebære å gripe inn i et annet lands anliggender – noe man jo ikke kan gjøre sånn helt uten videre. Schomerus viser også hvordan de ugandiske stemmene ble gitt en marginal plass i kampanjen. For eksempel ble det på et tidspunkt organisert et arrangement i Washington D.C., der noen av uganderne som var med i filmen også ble tatt opp på scenen. Det var imidlertid påfallende hvor lite de sa, påpeker Schomerus; de var med mer som staffasje, som formodentlig skulle få det hele til å virke autentisk.

Ved å gjøre en person som Kony kjent, kan man formodentlig oppnå samme effekt som når man tvinger et troll ut i lyset. Men rent faktisk stemmer ikke dette.

Et annet problematisk aspekt var ambisjonen om å gjøre Kony kjent. Det synes kanskje intuitivt riktig at en som begår grusomheter ikke ønsker kjendisstatus. Ved å gjøre en person som Kony kjent, kan man formodentlig oppnå samme effekt som når man tvinger et troll ut i lyset. Men rent faktisk stemmer ikke dette. Det er mulig å være kjent over store geografiske avstander og over lang historisk tid nettopp for sine grusomheter, uten at noen dermed vil stikke kjepper i hjulene dine. Problemet her består i å personifisere konflikter som egentlig handler om langt mer enn én person. Kony2012 fikk konflikten til å handle nesten utelukkende om Joseph Kony. Og selv om ingen mener at Kony representerer «uganderen i gata», bør det være like åpenbart at han er part i en konflikt som strekker seg langt utover hans person.
Til slutt er Kony2012 et eksempel på en kontraproduktiv strømlinjeforming av budskapet. Kampanjen viste ingen vilje til å sette seg inn i hvor Konys opprør kommer fra – ei heller ville den ta opp de ugandiske myndighetenes overtramp mot sin egen befolkning. Det Kony2012 og mange tilsvarende kampanjer mangler, hevder Schomerus, er «en troverdig fortelling som vektlegger kompleksitet både når det gjelder årsaker og når det gjelder løsninger».
Bevegelser som Kony2012 har kunnet oppleve det som ser ut som suksess, fordi de har kunnet seile under menneskerettighetenes antatt tidløse flagg. Om vi vil til livs naivismen som preger mye av den globale aktivismen, må vi ikke bare insistere på at det personifiserte er politisk, men også på at det tidløse er historisk.


Kristian Bjørkdahl er litteraturkritiker i Ny Tid.
kristianbjorkdahl@icloud.com

---
DEL