Naiv. Supermakt.

Amerikansk optimisme og europeisk pessimisme preger internasjonal politikk.

French President Jacques Chirac and U.S. President George W. Bush during a ceremony commemorating the 60th Anniversary of D-Day June 6 at the Normandy American Cemetery in Colleville Sur-Mer
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Selvfølgelig finnes det ingen fast europeisk eller amerikansk identitet, slik det ikke finnes en norsk identitet. Men når Amerikas president George W. Bush den 22. februar møter sine europeiske kolleger til toppmøte i Brüssel, kan vi vanskelig underslå at mentalitetene til dagens amerikanske regjering og dens europeiske allierte spriker.

I den offentlige brevvekslingen mellom vitenskapsmannen Albert Einstein og psykoanalytikeren Sigmund Freud i 1932 stilte Einstein spørsmålet: Hvordan kan menneskeheten kvitte seg med krig? Freud, i sin sedvanlige pessimistiske tone, valgte å rette søkelyset mot individet: Menneskets destruktive sider kan ikke avskaffes. Man må sette sin lit til sivilisasjonens fremskritt. Freud etterlyste en individualisering av destruksjonsdriften: Krig kan bare unngås ved hjelp av innsikt i menneskesinnet og kunnskap om virkeligheten.

USAs krig for å kaste Saddam Hussein fra makten i Irak i 2003 brøt på alle vis med diplomatisk kutyme. Angrepet skapte «shock and awe» hos de europeiske allierte så vel som på slagmarken.

«Vi skal føre frihets lys inn i de mørkeste avkroker av verden,» sa Bush i innvielsestalen i januar 2005. Den amerikanske presidenten er overbevist om at ondskap kan fordrives fra verden. Det er liten tvil om at det aldri ville ha blitt holdt frie valg i Irak i januar 2005 dersom det ikke hadde vært for Bush-regjeringens stormaktsgalskap.

Desillusjon?

Hver gang europeerne har kommet opp med et grandiost prosjekt – enten det skulle være en ny religiøs retning, en ny utopisk ideologi eller en potent nasjonalisme – har det hele endt med en verdensdel satt i brann. Europa er på mange vis et fellesskap av desillusjonerte. Dette er John Grays diagnose i en artikkel i New Statesman 1/2003.

En global spørreundersøkelse utført av Gallup International viser at John Gray har rett i at europeerne på grunn av dette er verdens mest pessimistiske: Kun 17 prosent av vesteuropeerne tror verden kommer til å bli et bedre sted for neste generasjon. 55 prosent tror verden blir mindre trygg. Men nordamerikanerne følger hakk i hel: 20 prosent tror verden blir bedre, 47 prosent tror verden blir mindre trygg (Voice of the People, Gallup International, november 2004).

Religiøs optimisme

Hvor skal vi da lete for å finne essensen i spriket mellom europeisk og amerikansk mentalitet? Kan ulike innstillinger til religion være en faktor?

62 prosent av europeerne anser seg selv som religiøse, 16 prosent oppgir at de er medlem av en religiøs organisasjon eller menighet. 41 prosent av europeerne sier at de tror på himmelen (European Values Study 1999/2000).

Tallene fra USA er lagt høyere. 94 prosent av amerikanerne tror på gud eller en «åndelig kraft» i universet. 82 prosent oppgir at de er overbevist om at Jesus var guds sønn (Gallup, desember 1999). Dobbelt så mange amerikanere som europeere tror på himmelen: 82 prosent, i følge Opinion Dynamics juni 2004.

Amerikanernes sterke religiøsitet bør imidlertid ikke forveksles med kunnskap om religion. Overraskende få amerikanere vet nemlig hva det er de egentlig tror på. Kun én av fire kan navngi de fire evangeliene. Det finnes flere mulige forklaringer. I USA er det ikke lov å undervise i religiøs mytologi i skolen – i motsetning til i mange europeiske land. Amerikanerne har aldri hatt en statskirke, altså har de aldri hatt en offisiell teologi som de ulike trosretningene har måttet posisjonere seg opp imot. Det kan se ut som om gudstro i første rekke har en egenverdi for amerikanerne. Den virker på det individuelle planet, som personlig motivasjonsfaktor, personlig trøst, personlig overbevisning – ja, som selvhjelp.

I alt i fra rehabilitering av sykehuspasienter til arbeid i frivillige hjelpeorganisasjoner utnytter amerikanerne religionens «placeboeffekt» for å dyrke frem friske og suksessrike individer. Organisasjonen Anonyme Alkoholikere benytter bekjennelse og frelse når de får alkoholikere til å anerkjenne at de er maktesløse overfor avhengigheten. For amerikanerne, i dagens verden, er det grunn til å tro at en slik religiøst inspirert optimisme også kommer til nytte i utenrikspolitikken.

Fortrengning

Et menneske som er overbevist om at en allmektig skaper holder sin beskyttende hånd over ens liv på jorden, samt at denne guden vil belønne vedkommendes død med evig liv i himmelen, må vi i det minste kunne betegne som en optimist. I psykologien er det imidlertid et kjent fenomen at de som er mest optimistiske også er de minst realistiske. I hvilken grad er fortrengning av ubehagelige opplysninger en forutsetning for optimisme?

Ved Universitetet i Maryland utførte man en spørreundersøkelse før presidentvalget i november 2004. Amerikanske nyhetssendinger høsten 2004 omtalte nesten daglig de bristende forutsetningene for Bush-regjeringen angrep mot Irak – de manglende masseødeleggelsesvåpnene. Senatskommisjonens rapport om etterretningstabbene, og Duelfer-rapporten fra den mislykkede jakten på slike våpen i Irak, tilbakeviste regjeringens påstander. Dette burde ha bidratt til en dempet optimisme knyttet til Irak-krigen. Men tre av fire Bush-velgere oppga likevel i undersøkelsen at de trodde at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen eller seriøse MØV-prosjekter da USA angrep i mars 2003. Tre av fem Bush-velgere mente at Duelfer-rapporten viste dette. (Rapporten hadde den motsatte konklusjonen.)

I samme undersøkelse ble Bush-velgerne spurt om de hadde støttet krigen dersom det ble bevist at Saddam Hussein verken hadde vært i besittelse av masseødeleggelsesvåpen eller samarbeidet med al-Qaida. 58 prosent svarte at USA ikke burde ha angrepet «hvis informasjonen hadde vært feil», 61 prosent var overbevist om at presidenten ikke hadde kommet til å gå til angrep «dersom informasjonen hadde vist seg å være feil».

Steven Kull, lederen av Maryland-undersøkelsen, trekker på bakgrunn av dette en frisk slutning: «Å støtte presidenten og akseptere at han ledet landet inn i en krig på falskt grunnlag er tungt, særlig når antallet døde stiger og utgiftene til krigen skyter i været. For å unngå en slik kognitiv dissonans har Bush-velgerne tilsynelatende utviklet en egen evne til å fortrenge foruroligende opplysninger.» (The Separate Reality of Bush and Kerry Supporters, oktober 2004). Optimisme er lønnsomt i forkant av viktige avgjørelser, men dersom vurderingene ikke viste seg å være så gode, er fortrengning nyttig i etterkant.

Hykleri

Presidentvalget 2004 var en gedigen skuffelse for demokratene. Mange mener John Kerry tapte fordi han ikke lykkes med å utvise en tilstrekkelig grad av entusiasme i verdispørsmål. Før valget skrev New York Times-kommentator David Brooks følgende: «Oppgaven med å fremstille Kerry som en mann av sterk religiøs overbevisning burde være det første demokratenes valgkampstrateger tenker på når de står opp om morgenen og det siste de tenker på når de legger seg» (22.06.04). Det kan godt hende at David Brooks har rett i at Bill Clinton ikke kunne ha vunnet presidentvalgene i 1992 og 1996 uten de svulstige, religiøse metaforene. Men hvorfor virker Brooks’ kynisme så… ja, hyklersk for en europeisk observatør?

En europeisk kontrast som ofte ble trukket frem under riksrettssaken mot Clinton var det som skjedde under begravelsen til tidligere presidenten Francois Mitterand i 1996. Mitterands hustru stod side ved side med ektemannes elskerinne, Anne Pingeot. Presidenten og Pingeots felles datter var også til stede ved båren. Denne scenen ble tolket som et symbol på at europeerne i større grad aksepterer seksualitetens undergravende virksomhet. Kommer det her til syne en viktig forskjell mellom europeisk og amerikansk mentalitet?

Amerikanske brudepar lover hverandre at de skal forbli trofaste til dødens skiller dem ad. Men amerikanerne gifter seg – og skiller seg – hyppigst i verden. Hvorfor er skilsmissetallene lavere i Europa enn i USA? Den europeiske seksualiteten er selvsagt ikke annerledes enn den amerikanske. Tvert i mot: Man burde gå ut i fra at seksualiteten er universell. Det er moralske standpunkter rundt monogami som varierer. Europeerne tror ikke ondskap kan fordrives fra verden, og de har kanskje færre illusjoner om at seksualiteten nødvendigvis holdes i sjakk innenfor ekteskapet.

Amerikanerne mener på sin side at det er mer ærlig å være optimistisk på ekteskapets vegne. Hvis man trår feil er det bedre å anerkjenne ens ufullkommenheter når de faktisk viser seg i form av utroskap eller tapt kjærlighet. Den europeiske, pessimistiske holdningen leder til en pragmatisk aksept av ekteskapets funksjon – men ikke som mer enn en dugelig utopi.

Lotteri eller konkurranse

I «Drømmer i folklore» påpekte Sigmund Freud at mange eventyr benytter «lotteri» som en metafor for ekteskapet: Man kan aldri vite hvem man egentlig gifter seg med eller hva som blir resultatet av samlivet. Troen på at livet er et tilfeldig lotteri kan sies å uttrykke en særegen europeisk livsinnstilling. (En pessimistisk sådan.) Den amerikanske motsatsen vil være å anse livet som en kamp – en konkurranse. Her blir optimisme en forutsetning for å vinne.

Slike metaforer preger forståelsen av begreper som rettferdighet og solidaritet. Europeiske velferdsstater springer ut i fra premisset om at livet er urettferdig.

I Holberg-foredraget presenterer Julia Kristeva to ulike oppfatninger av begrepet «frihet». Den ene friheten handler om evnen til å tilpasse seg og manøvrere i en kompleks økonomisk og teknologisk virkelighet. En slik tolkning av frihet er best representert i det amerikanske samfunnet. Den andre friheten ligger derimot i vår væren og i språket. Denne friheten fordrer en evig undersøkelse og setter individets unikhet høyere enn økonomiske og vitenskapelige suksessfaktorer. Den andre friheten har sitt hjem i Europa, mener Kristeva. (Le Monde Diplomatique Norden, januar 2005).

Julia Kristeva oppfatter nyreligiøsiteten i Europa og USA som et uttrykk for en allmennmenneskelig jakt på det hellige. Hun avslutter sitt foredrag slik: «Jeg er overbevist om at det kosmopolittiske samfunnet vi har drømt om siden stoikerne og gjennom opplysningstiden, ikke vil være mulig i løpet av det neste århundret i form av en utopisk ‘smeltedigel’ – universalisert og standardisert av markedet, media og internett.» Kristeva drømmer i stedet om å revitalisere individuell tekning – individuell fascinasjon over virkeligheten og menneskesinnet.

Transatlantisk mentalitetskløft

Den amerikanske selvhjelpsreligiøsiteten vil ikke være til særlig hjelp for realiseringen av Kristevas visjon, dersom fortrengning av ubehagelige opplysninger både er en forutsetning og en konsekvens – slik man så i undersøkelsen fra Universitetet i Maryland.

Europeerne har lagt seg av med storslåtte utopiske prosjekter. Pessimisme og tilbakeholdenhet kan synes å være resultatet. I USA lever de privatiserte utopiene i beste velgående. Optimisme – med klokkertro på guds kraft og egen styrke – driver amerikanerne fremover mot den amerikanske drømmen: personlig suksess. Nå, når også utenrikspolitikken er i hendene på en administrasjon med en klar selvhjelpsideologi, manifesterer det seg en transatlantisk mentalitetskløft.

President Bush ønsker å spre demokrati og frihet. Han er overbevist om at han fordriver ondskap fra verden. For å velte tyranniske regimer er presidentens optimisme og mot en nødvendig forutsetning. Men for å bygge fredelige, demokratiske samfunn er europeisk skepsis mot krig som virkemiddel – og solidaritet overfor de utstøtte – kanskje vel så viktig. Toppmøtet den 22. januar vil muligens gi oss noen signaler om hvor tydelig dette mentalitetsspriket skal bli i internasjonal politikk de neste fire årene.

---
DEL

Legg igjen et svar