Nærsynt klimapolitikk

Goliat-feltet, NOR 20160418. Den 65.000 tonn tunge Goliatplattformen ble bygget i Sør-Korea og tauet til Barentshavet der den nå produserer den første oljen fra oljeprovinsen i nord. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix
Leder av Unge venstre

Politikken blir altfor ofte nærsynt, men i klimapolitikken er vi nødt til å se de lange linjene. Beslutningene vi tar i dag kan påvirke utslippene flere tiår frem i tid.

Nettopp derfor er det på tide at vi i Norge tar oss en pust i bakken og spør oss hva Parisavtalen kommer til å bety for norsk petroleumspolitikk. De områdene vi åpner for leting i dag, vil typisk ikke komme i produksjon før i 2030. Innen den tid er verden nødt til å være dramatisk endret fra slik vi kjenner den i dag, dersom vi skal klare å unngå en dramatisk økning i den globale temperaturen.

Eventyret tar slutt. Norsk oljepolitikk bygger på en stortingsmelding som spår en oljepris på over 100 dollar fatet i 2030. De nyeste anslagene fra det internasjonale energibyrået anslår at prisen ikke vil være mer enn 66 dollar fatet. Oljeindustrien har vært et fantastisk eventyr for Norge, men når vi nå nærmer oss de siste kapitlene i denne historien, trenger vi andre virkemidler for at det skal bli en god slutt.

Vi er vant til å kunne lyse ut leteblokker og deretter overlate til oljeselskapene selv å fatte beslutninger om utbygging som gagner samfunnet. Det finnes gode grunner til å tro at det er annerledes denne gangen.

Parisavtalen gir oss et karbonbudsjett vi er nødt til å forholde oss til. For hvert år som går uten at verden gjennomfører store kutt i klimagassutslippene, krymper dette budsjettet. De som taper mest på dette, er oljenæringen – det er ikke tilfeldig at Exxon Mobil og Chevron er blant dem som ønsker at USA ikke skal trekke seg fra Parisavtalen – de vet at om det skal være plass til olje og gass også etter 2050, må utslippene kuttes raskt. For Norge betyr denne usikkerheten at vi risikerer å gjøre store investeringer på norsk sokkel som aldri vil betale seg.

Debatten om norsk petroleumspolitikk handler derfor ikke bare om klima, men også om fremtidens velferd. Hvis vi gjennomfører en konsesjonsrunde uten å ta høyde for klimarisikoen Parisavtalen fører med seg, risikerer vi at verdier som kunne gitt flere varme hender i eldreomsorgen og lærere i klasserommene, blir bundet fast i oljerigger i Barentshavet.

Kunnskapen vår om fremtiden er begrenset, og det er foreløpig bare én ting som er klart: Verden er nødt til å kutte klimagassutslipp. For norsk oljepolitikk finnes det bare ulemper ved dette scenariet – enten vi kommer for sent i gang og det blir mindre plass til fossil energi i fremtiden, eller klimapolitikken viser seg å virke bedre enn forventet: Uansett er resultatet lavere etterspørsel etter norsk olje og gass i 2050. Vi kan ikke fortsette å føre en oljepolitikk som ikke tar dette innover seg.

---
DEL