Nærmest livets mening

DURAS: Er ikke å kunne forklare det som stort sett forblir uoppklart, kanskje det som kommer nærmest livets mening?

Hanne Ramsdal
Ramsdal er forfatter.
Email: hanneramsdal@gmail.com
Publisert: 18.09.2019
           Det materielle livet
Forfatter: Marguerite Duras Oversatt av Silje Aanes Fagerlund
Transfe:r, Norge

Det er sommer, og jeg skriver på en scenetekst om overgangsalderen sammen med en skuespiller. Da vi søkte om skrivestøtte i fjor, kjente jeg meg klar for å jobbe meg inn i dette underkommuniserte temaet. Jeg var dessuten forelsket. Nå har jeg kjærlighetssorg. Jeg er sint, lei meg, sjalu, misunnelig, til og med bitter. Jeg kjenner også et uforståelig begjær og samtidig føler jeg meg gammel. Ute er det plutselig regn og plutselig sol og plutselig regn igjen. Og snart er det høst. Jeg blir 45 i oktober.

Så får jeg en e-post med spørsmål om jeg vil delta i en lanseringssamtale i august om den nyoversatte Det materielle livet av Marguerite Duras sammen med oversetter Silje Aanes Fagerlund og forfatter Hans Petter Blad. Jeg har lest Duras siden tyveårene. Jeg har skrevet hovedoppgave om en av romanene hennes, men jeg har ikke lest Det materielle livet. Vi skal snakke om denne boken, om hva Duras betyr for oss og om hvorfor vi fremdeles skal lese henne, oversette henne. Jeg tar meg i å glede meg mens jeg venter på at den rykende ferske oversettelsen skal dukke opp i postkassen, som om jeg skal få besøk av en venn jeg ikke har sett på lenge.

Innganger til et forfatterskap

«En bok midt imellom fiksjonen og dagboken, fragmentet og punktnedslaget, mellom dialogen og bekjennelsen», sto det i Libération da boken kom ut i Frankrike i 1987, og jeg lurer på om dette er en bok for dem som aldri har lest Duras før. Om den er så innforstått at den må leses som en utvidelse av forfatterskapet hennes, eller om den kan skape nysgjerrighet og innganger til å gå inn i romanene, skuespillene og filmene? Jeg tror det.

Marguerite Duras

Her er tekster om moren som vi kjenner fra romaner som Elskeren og Demning mot Stillehavet, om barndommen og oppveksten i Indokina, om det postkoloniale, om å bo, om å skrive, om hennes mye yngre homofile elsker, Yann, om alkoholisme, om å snakke offentlig, om kjøtt, om å kjøre bil. Og hun skriver like selvsagt om begjær som om sosial urettferdighet.

Om barndommen og oppveksten i Indokina, om det postkoloniale,
om å bo, om å skrive, om alkoholisme, om å snakke offentlig, om kjøtt, om å kjøre bil.

Det materielle livet har blitt til gjennom Duras’ samtaler med forfatter og skuespiller Jérome Beaujour. Senere er samtalene, eller det muntlig overleverte materialet, gjennomgått og redigert av dem begge. Det henger likevel igjen en rest av det muntlige og springende, som ikke finnes i romanene hennes. Noe av det som kanskje ville vært strøket vekk, står igjen og gir en egen kvalitet fordi vi så sjelden får se det som vanligvis strykes, det litt mer upresise, eller den ikke så helt gode setningen.

Mens jeg leser Det materielle livet, husker jeg hvorfor Duras er en forfatter jeg kommer tilbake til på nytt og på nytt. Tekstene er rommelige med spennvidde. De er private samtidig som de tar inn verden, som i denne med tittelen «Han som stengte av vannet», hvor en mann fra vannverket får beskjed om å skru av vannet hos en fattig familie.

Marguerite Duras og Jerome Beaujour

«Han så at det var full sommer. Han visste at det var en svært varm sommer, for han opplevde den selv. Han så det halvannet år gamle barnet. Han hadde fått ordre om å stenge av vannet, og han gjorde det. Han overholdt arbeidsinstruksen; han stengte av vannet. Han etterlot kvinnen uten vann til å hverken å vaske barna med eller å gi dem drikke.

Samme kveld tok denne kvinnen og mannen hennes de to barna med seg og la seg på skinnene til TGV-toget.»

Det uforklarlige

Lesningen av Det materielle livet gjør at jeg begynner å lese Elskeren igjen, og jeg skriver plutselig på sceneteksten om overgangsalderen. Jeg tenker at speilnevron-teorien som er så tydelig i teateret, dette at tilskueren selv kan få oppleve eller nærmest erfare det skuespilleren utfører på scenen, det gjelder også for det skrevne. Skrift kan skape et så sterkt handlingsrom at rommet oppstår også i meg, leseren, ikke bare som gjenkjennelse, men som et hittil uoppdaget mentalt eller emosjonelt sted. Lesningen blir en aktiv handling som forflytter meg, en metafysisk erfaring, og denne sommeren en redning, ikke fordi teksten kommer med råd og veiledning, men fordi Duras selv har gjort et stort stykke arbeid som fortsetter utenfor bøkene hennes, utenfor konvensjoner, moral, opplagte fraser, utenfor det selvsagte. Duras tør å være banal, svulstig, patosfylt og selvhøytidelig, og hun nærmer seg randsonene, det umulige, det uforståelige og det paradoksale på en selvsagt måte. Eller med hennes egne ord fra teksten «Paris»: «Å ikke kunne forklare det som stort sett forblir uoppklart, er kanskje det som kommer nærmest livets mening i sin videste forstand av dette utrykket.»

Duras er både kompromissløs og aldersløs. I denne boken er Duras til og med lett og morsom og vrir om på alle mine vrangforestillinger om å bli eldre. Hun skriver om begjæret hun mener forfattere framkaller. Som syttiåring fikk hun brev fra en mann: «Jeg kommer for å elske med deg mandag 23. januar kl. 9 om morgenen.» Hun glemte brevet, men han kom og la seg utenfor døren hennes, og jeg ler høyt mens jeg leser.

Gratis prøve