Nærhet kontra amerikansk konvensjonalisme

Av de to nye filmene om Utøya-massakren er det Reconstructing Utøya som via fire overlevendes ærlige beretninger i all sin enkelhet lar oss ane både omfanget av tragedien og en vei videre for de involverte.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

Reconstructing Utøya/22 July

Carl Javér/Paul Greengrass

Norge, Sverige, Danmark / USA

Filmen som holder deg i hånden, og spenningsvarianten. De mange Utøya-filmatiseringene danner etter hvert en litt for rikholdig meny. Støyen fra Netflix’ lansering av Paul Greengrass-filmen 22 July,basert på Åsne Seierstads bok En av oss, kommer tett på den svensknorske dokumentarfilmen Recontructing Utøyas premiere. Der sistnevnte byr på lindring og oppriktighet i tilnærmingen, bruker Netflix klassiske hollywoodkonvensjoner og actionfilmgrep i 22 July. Interessant er det at begge filmer bruker samme brødrehistorie som et sentralt element.

Der Carl Javérs dokumentar skildrer opplevelsen av terrorangrepet minutt for minutt, bygges spillefilmen opp i tradisjonell amerikansk stil ved å blande inn bipersoner (familien) og å kryssklippe uhemmet til gjerningsmannen. Strukturen er ment for å skape spenning, men svekker dessverre følelsen av ekthet så vel som intensiteten i dramaet. Den stillferdige og enkle Reconstructing Utøya oppleves faktisk mye råere ved å slippe oss tett på hendelsene, og gjennom den yngste brorens fortelling ta del i opplevelsen.

Gode intensjoner

Recontructing Utøyas tittel gjenspeiler hvordan filmen er blitt til. Fire overlevende får hjelp av tolv andre unge til å gjenskape situasjoner fra massakren. Prosessen foregår over et par uker i et ellers tomt filmstudio i Nord-Norge.

Grepet er valgt ikke bare for å skape et ny inngang til Utøya-fortellingen, men også for å bidra i helningsprosessen til de overlevende.

Å krympe tiden terroren tok, blir en ufarliggjøring av hendelsene.

Begge filmene ønsker å stå opp mot ideologier og tenkesett som fremmer bruk av terror. Mens han gjorde opptak til 22 July i Oslo, fortalte Greengrass hvorfor Norges møte med terroren ble hans fokuspunkt: Traumehåndteringen vitner for ham om et samfunn som, tross grusomheter som Utøya, fremdeles evner å beholde håpet.

Mange utenlandske Netflix-brukere har reagert positivt på at strømmetjenesten tør å fortelle en slik brutal historie fra virkeligheten. Men selv sliter jeg både med filmens rammefortelling og virkemidler. Stadig kryssklipping til gjerningsmannen gir ingen ny innsikt: Han sitter bare der med sitt iskalde flir og lirer av seg sine klisjeer. Selve angrepet oppleves også for smått. De av 22. juli-filmene som følger den reelle tidslinjen fanger mer av det uendelige helvetet de 72 angrepsminuttene utgjorde – og som stadig pågår inni dem som ble berørt. Å krympe tiden terroren tok, blir en ufarliggjøring av hendelsene.

I en filmatisk fremstilling skal det kun noen små detaljer til for at troverdigheten går tapt, og den dårlige engelsken i 22 July hadde en slik effekt. Straks jeg slo av lyden, fremsto filmen mer ekte, men en eim av amerikansk gatekjøkken hang likevel igjen i luften. Reconstructing Utøya, derimot, fikk meg til å gråte – også gode tårer, selv om filmen ikke var lett å se.

Se klipp fra Reconstructing Utøya her:

Mental styrkeøvelse

En av de fire Utøya-overleverne vi møter, Rakel, setter ord på det hun håper skal skje igjennom de to ukene filmopptakene varer: «Når man trener, bygger man opp kroppen. Jeg tenker på dette som en mental styrkeøvelse.» I åpningen stiller filmen spørsmål om hvordan vi skal snakke om terrorhendelsene. Men filmen har oppnådd noe mer enn å stille vanskelige spørsmål: Den har klart å forbinde her og nå med minnet om det utenkelige som skjedde.

Reconstructing Utøya skildrer ikke bare detaljer fra de 72 minuttene med ren bestialitet; i rekonstruksjonen oppstår en bro mellom dem som bærer massakren på innsiden og oss andre. Idet de fire traumatiserte ungdommene setter seg ned blant de andre tolv for å spise, vet alle om den tyngende bagasjen de har med seg til bords. Dermed skapes en forbindelse fra noe så ordinært som en brødskive med gulost til forsøket på å beskrive det å forlate sin dødelig skutte bror for å redde seg selv, eller hvordan lyden av skuddene virkelig var.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.