Nærhet kontra amerikansk konvensjonalisme

Av de to nye filmene om Utøya-massakren er det Reconstructing Utøya som via fire overlevendes ærlige beretninger i all sin enkelhet lar oss ane både omfanget av tragedien og en vei videre for de involverte.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 19.10.2018
Reconstructing Utøya/22 July

Carl Javér/Paul Greengrass (Norge, Sverige, Danmark / USA)

Filmen som holder deg i hånden, og spenningsvarianten. De mange Utøya-filmatiseringene danner etter hvert en litt for rikholdig meny. Støyen fra Netflix’ lansering av Paul Greengrass-filmen 22 July,basert på Åsne Seierstads bok En av oss, kommer tett på den svensknorske dokumentarfilmen Recontructing Utøyas premiere. Der sistnevnte byr på lindring og oppriktighet i tilnærmingen, bruker Netflix klassiske hollywoodkonvensjoner og actionfilmgrep i 22 July. Interessant er det at begge filmer bruker samme brødrehistorie som et sentralt element.

Der Carl Javérs dokumentar skildrer opplevelsen av terrorangrepet minutt for minutt, bygges spillefilmen opp i tradisjonell amerikansk stil ved å blande inn bipersoner (familien) og å kryssklippe uhemmet til gjerningsmannen. Strukturen er ment for å skape spenning, men svekker dessverre følelsen av ekthet så vel som intensiteten i dramaet. Den stillferdige og enkle Reconstructing Utøya oppleves faktisk mye råere ved å slippe oss tett på hendelsene, og gjennom den yngste brorens fortelling ta del i opplevelsen.

Gode intensjoner

Recontructing Utøyas tittel gjenspeiler hvordan filmen er blitt til. Fire overlevende får hjelp av tolv andre unge til å gjenskape situasjoner fra massakren. Prosessen foregår over et par uker i et ellers tomt filmstudio i Nord-Norge.

Grepet er valgt ikke bare for å skape et ny inngang til Utøya-fortellingen, men også for å bidra i helningsprosessen til de overlevende.

Å krympe tiden terroren tok, blir en ufarliggjøring av hendelsene.

Begge filmene ønsker å stå opp mot ideologier og tenkesett som fremmer bruk av terror. Mens han gjorde opptak til 22 July i Oslo, fortalte Greengrass hvorfor Norges møte med terroren ble hans fokuspunkt: Traumehåndteringen vitner for ham om et samfunn som, tross grusomheter som Utøya, fremdeles evner å beholde håpet.

Mange utenlandske Netflix-brukere har reagert positivt på at strømmetjenesten tør å fortelle en slik brutal historie fra virkeligheten. Men selv sliter jeg både med filmens rammefortelling og virkemidler. Stadig kryssklipping til gjerningsmannen gir ingen ny innsikt: Han sitter bare der med sitt iskalde flir og lirer av seg sine klisjeer. Selve angrepet oppleves også for smått. De av 22. juli-filmene som følger den reelle tidslinjen fanger mer av det uendelige helvetet de 72 angrepsminuttene utgjorde – og som stadig pågår inni dem som ble berørt. Å krympe tiden terroren tok, blir en ufarliggjøring av hendelsene.

I en filmatisk fremstilling skal det kun noen små detaljer til for at troverdigheten går tapt, og den dårlige engelsken i 22 July hadde en slik effekt. Straks jeg slo av lyden, fremsto filmen mer ekte, men en eim av amerikansk gatekjøkken hang likevel igjen i luften. Reconstructing Utøya, derimot, fikk meg til å gråte – også gode tårer, selv om filmen ikke var lett å se.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer