Nærhet kontra amerikansk konvensjonalisme

Av de to nye filmene om Utøya-massakren er det Reconstructing Utøya som via fire overlevendes ærlige beretninger i all sin enkelhet lar oss ane både omfanget av tragedien og en vei videre for de involverte.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

Reconstructing Utøya/22 July

Carl Javér/Paul Greengrass

Norge, Sverige, Danmark / USA

Filmen som holder deg i hånden, og spenningsvarianten. De mange Utøya-filmatiseringene danner etter hvert en litt for rikholdig meny. Støyen fra Netflix’ lansering av Paul Greengrass-filmen 22 July,basert på Åsne Seierstads bok En av oss, kommer tett på den svensknorske dokumentarfilmen Recontructing Utøyas premiere. Der sistnevnte byr på lindring og oppriktighet i tilnærmingen, bruker Netflix klassiske hollywoodkonvensjoner og actionfilmgrep i 22 July. Interessant er det at begge filmer bruker samme brødrehistorie som et sentralt element.

Der Carl Javérs dokumentar skildrer opplevelsen av terrorangrepet minutt for minutt, bygges spillefilmen opp i tradisjonell amerikansk stil ved å blande inn bipersoner (familien) og å kryssklippe uhemmet til gjerningsmannen. Strukturen er ment for å skape spenning, men svekker dessverre følelsen av ekthet så vel som intensiteten i dramaet. Den stillferdige og enkle Reconstructing Utøya oppleves faktisk mye råere ved å slippe oss tett på hendelsene, og gjennom den yngste brorens fortelling ta del i opplevelsen.

Gode intensjoner

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,5,7,8,9,10,11,12,13,14,17″ ihc_mb_template=”1″ ]Recontructing Utøyas tittel gjenspeiler hvordan filmen er blitt til. Fire overlevende får hjelp av tolv andre unge til å gjenskape situasjoner fra massakren. Prosessen foregår over et par uker i et ellers tomt filmstudio i Nord-Norge.

Grepet er valgt ikke bare for å skape et ny inngang til Utøya-fortellingen, men også for å bidra i helningsprosessen til de overlevende.

Å krympe tiden terroren tok, blir en ufarliggjøring av hendelsene.

Begge filmene ønsker å stå opp mot ideologier og tenkesett som fremmer bruk av terror. Mens han gjorde opptak til 22 July i Oslo, fortalte Greengrass hvorfor Norges møte med terroren ble hans fokuspunkt: Traumehåndteringen vitner for ham om et samfunn som, tross grusomheter som Utøya, fremdeles evner å beholde håpet.

Mange utenlandske Netflix-brukere har reagert positivt på at strømmetjenesten tør å fortelle en slik brutal historie fra virkeligheten. Men selv sliter jeg både med filmens rammefortelling og virkemidler. Stadig kryssklipping til gjerningsmannen gir ingen ny innsikt: Han sitter bare der med sitt iskalde flir og lirer av seg sine klisjeer. Selve angrepet oppleves også for smått. De av 22. juli-filmene som følger den reelle tidslinjen fanger mer av det uendelige helvetet de 72 angrepsminuttene utgjorde – og som stadig pågår inni dem som ble berørt. Å krympe tiden terroren tok, blir en ufarliggjøring av hendelsene.

I en filmatisk fremstilling skal det kun noen små detaljer til for at troverdigheten går tapt, og den dårlige engelsken i 22 July hadde en slik effekt. Straks jeg slo av lyden, fremsto filmen mer ekte, men en eim av amerikansk gatekjøkken hang likevel igjen i luften. Reconstructing Utøya, derimot, fikk meg til å gråte – også gode tårer, selv om filmen ikke var lett å se.

Se klipp fra Reconstructing Utøya her:

Mental styrkeøvelse

En av de fire Utøya-overleverne vi møter, Rakel, setter ord på det hun håper skal skje igjennom de to ukene filmopptakene varer: «Når man trener, bygger man opp kroppen. Jeg tenker på dette som en mental styrkeøvelse.» I åpningen stiller filmen spørsmål om hvordan vi skal snakke om terrorhendelsene. Men filmen har oppnådd noe mer enn å stille vanskelige spørsmål: Den har klart å forbinde her og nå med minnet om det utenkelige som skjedde.

Reconstructing Utøya skildrer ikke bare detaljer fra de 72 minuttene med ren bestialitet; i rekonstruksjonen oppstår en bro mellom dem som bærer massakren på innsiden og oss andre. Idet de fire traumatiserte ungdommene setter seg ned blant de andre tolv for å spise, vet alle om den tyngende bagasjen de har med seg til bords. Dermed skapes en forbindelse fra noe så ordinært som en brødskive med gulost til forsøket på å beskrive det å forlate sin dødelig skutte bror for å redde seg selv, eller hvordan lyden av skuddene virkelig var.

Reconstructing Utøya setter helvete og hverdag sammen igjen.

En jernstang får betydning fordi den gir rett assosiasjon til opplevelsen av ekte skudd – skuddene Rakel og de andre overlevende ikke klarer å få ut av hodet. Jenny hørte dem fra forsamlingssalen. Hun og kjæresten hadde avbrutt sin alenetid i teltet for å høre på ledernes informasjon om bomben i Oslo. Forsikringene om trygghet på Utøya ble avløst av skyting og dødsskrik. Barbent løp paret ut hånd i hånd. Kjæresten stoppet for å hjelpe noen – og kom aldri etter. Jenny ble nødt til å løpe vekk fra skuddene som nærmet seg, alene.

Torje prøver å gjemme seg med storebroren, men storebroren blir felt av skuddene og Torje må flykte videre alene. Den unge gutten er en av de flere som beskriver det å se morderen – døden selv – i øynene.

Mohammed forteller om hvor avslappet gjerningsmannen var mens han henrettet én etter én, med våpenet sitt tett mot hodene deres. Han holder seg under vann for heller å drukne enn å falle for morderens skudd. Idet han kommer opp til overflaten, ser han ryggen til morderen og vennene sine ligge døde i vannkanten.

Se klipp fra Reconstructing Utøya her:

Avskjed

Mohammed har brukt noen av ungdommene i filmstudioet til å spille disse vennene. Nå ligger de livløse på gulvet. Mohammed ber dem om å åpne øynene. Det burde være så enkelt, utbryter han – at han kunne vekke dem til live igjen på denne måten. Mohammed ber deltakerne om å bli sittende på gulvet og går bort og setter seg sammen med dem. Stillheten som følger, fyller hele rommet med fred.

Javérs metode skaper en avskjed med dem som ble borte så altfor brått. Den flytter deler av traumet til det sorte studiogulvet, hvor de overlevende markerer med teip rammen for det de makter å fortelle. I tillegg til å sette grensen for det som skal gjenskapes og føles på, gir teipen også et omriss av det fysiske Utøya-landskapet. De hvite stripene på det sorte gulvet har vi sett før, i Lars von Triers Dogville, som også handlet om møtet med menneskelig ondskap.

Torje forteller hvordan han trakk håret frem i pannen for å se yngre ut, i håp om at morderen ville spare ham.

Torje var bare fjorten år da han opplevde massakren. Han forteller hvordan han trakk håret frem i pannen for å se yngre ut, i håp om at morderen ville spare ham. Denne pussige detaljen trekker oss rett inn i situasjonen. Den skaper en identifikasjon som berører dypt.

Historien om Utøya fortelles best av dem som var der. Det er ikke lett. Traumefortellingen tynger – men trøst lindrer. I tilblivelsen av Reconstructing Utøyaer er det rom for både enkeltklemmer og gruppeklemmer. Filmen setter helvete og hverdag sammen igjen. Vi inviteres inn mens Utøya-ofre og «vanlig» ungdom tenner leirbål og utvikler samhold.

Deling og felles innsikt letter byrden. Filmen insisterer på at sammen, som et lag, kan vi klare å gå videre. Samtidig er det de overlevende, som mestrer både å formulere og formidle, som eier denne uvirkelige fortellingen.

Reconstructing Utøya har norgespremiere 19.oktober,
22. July ser du på Netflix.

[/ihc-hide-content]
Kommentarer
DEL