Nære relasjoners storpolitikk

Close Relations (Rodnye) Regi: Vitalij Manskij. Tyskland/Latvia/Estland/Ukraina

Ved å portrettere filmskaperens egen familie, fanger Close Relations mange sider av konflikten i Ukraina.

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Det private er som kjent politisk, i hvert fall i de siste filmene til dokumentarfilmskaper Vitalij Manskij.

I Under the Sun (2015) hadde han fått tillatelse til å filme en familie i Nord-Korea, på betingelse av at han etterfulgte detaljerte instrukser fra landets myndigheter – som også hadde valgt ut selve familien for ham. Men Manskij valgte i det skjulte å la kameraet gå mellom de fra offentlig hold forhåndsskrevne og instruerte scenene, og dermed ga filmen et interessant og enestående innsyn bak landets strengt kontrollerte fasade.

Det private er politisk for Vitalij Manskij.

Denne gangen har den erfarne filmskaperen valgt å rette kameraet mot sin egen familie, også denne gang i en utpreget politisk film. I Close Relations har han oppsøkt og filmet familiemedlemmene sine i Ukraina gjennom ett år, fra mai 2014 til mai 2015. Disse bor så forskjellige steder som Donbass, Lviv, Odessa og Sevastopol, henholdsvis i øst, vest, sør og på Krim-halvøya. Med såpass spredte subjekter makter dokumentaren å tegne et mangefasettert portrett av landet i kjølvannet av Maidan-demonstrasjonene og den påfølgende revolusjonen i 2014, hvor nye uroligheter og omveltninger stadig finner sted.

Arven fra Sovjet. Manskij er selv født og oppvokst i byen Lviv vest i Ukraina, mens landet fremdeles var en del av Sovjetunionen. Som ung voksen flyttet han til Moskva for å studere film, og ble boende der til unionen gikk i oppløsning. Av den grunn anså han seg i den etterfølgende tiden for å være russisk, uten å tenke så mye mer over saken. Som han selv sier i filmen, var det vanskelig for barna av Sovjetunionen å forestille seg en verden hvor de tidligere Sovjetstatene var strengt adskilt av landegrenser.

I et Ukraina som er dratt mellom EU i vest og Putins Russland i øst, venter det imidlertid en virkelighet som fortoner seg ganske annerledes.

Dype splittelser. Manskijs rundreise starter i hans barndoms Lviv, hvor den aldrende moren nå gjerne snakker ukrainsk i stedet for russisk for å uttrykke sin nasjonale stolthet. Men når hun forteller at bestemoren hans var en «litauisk polakk», begynner filmskaperen naturlig nok å stille spørsmål ved hva som egentlig har gjort familien ukrainsk.

Han har imidlertid også slektninger i de prorussiske delene av landet, og filmen viser hvordan dette har skapt dype splittelser i familien. Og om bostedsadressen hans ved Sovjetunionens fall var en relativt tilfeldig årsak til at Manskij kalte seg russisk, synes geografi å være nokså styrende for ens lojalitet i denne konflikten – rett og slett fordi den oppleves ganske så ulikt avhengig av hvilken del av landet man lever i.

Russer i eksil. Undertegnede så filmen på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki, som viet et eget retrospektiv til Manskij. «Fra vi er små, blir vi fortalt at vi burde dø for landet vårt. Men hvorfor kan vi ikke leve for landet vårt?» spurte regissøren retorisk da han møtte pressen på den greske festivalen. Her understreket han at han stadig anser seg som en russisk filmskaper, til tross for at han nå bor og arbeider i Latvia. Manskij skal nemlig selv ha valgt å forlate Russland og hjembyen Moskva som en følge av begivenhetene han skildrer i filmen, og som han på fortellersporet omtaler som «sin personlige tragedie».

I Thessaloniki fortalte han videre at han helst lar livet selv bestemme hvilken retning filmene hans tar, fremfor å følge et manus. I Close Relations innebar dette noen dramatiske begivenheter, ikke minst på den etter hvert russiskannekterte Krim-halvøya, som ingen av de involverte i filmen kunne forutse.

«Hvorfor kan vi ikke leve for landet vårt, men bare dø for det?»

Alvor og absurditet. Manskij holder allikevel hovedfokus på de diverse familiemedlemmenes dagligliv. Han fanger opp dette med betakende statiske bilder, mens han får slektningene til å snakke om den turbulente politiske utviklingen i landet – noe som naturlig nok opptar dem i stor grad. Med dette er Close Relations en ganske pratsom film som tidvis kan være krevende å se, kanskje særlig for dem av oss som ikke fra før har spesielt inngående kunnskap om den politiske utviklingen filmen følger. Like fullt er dokumentaren effektiv som en nærgående studie av livet i Ukraina i akkurat denne perioden. Ikke minst byr den på et interessant innblikk i hvor ulikt den pågående konflikten fortoner seg for befolkningen i de ulike regionene – inkludert separatiststyrte Donbass øst i landet.

Det er åpenbart gjennom hele filmen at regissør Manskij har mye kjærlighet for menneskene han filmer, og dyp respekt for alvoret i det de gjennomlever. Likevel ivaretar han et forfriskende blikk for de smått absurde øyeblikkene som oppstår underveis. Et godt eksempel i så måte er når familien i Sevastopol feirer nyttårsaften med to forskjellige presidenters taler og to ulike nasjonalsanger med én times mellomrom, fordi Russland ligger i en annen tidssone.

Varm konflikt. I løpet av året opptakene pågår eskalerer stadig konflikten, og dagliglivet som skildres preges av dette. For eksempel når to unge kvinner på kafé i Lviv ved juletider snakker om hvordan tallet på døde i krigen har blitt redusert til ren statistikk, mens en lang militærparade fyller gaten rett utenfor. Når våren omsider kommer blir også en av filmskaperens egne familiemedlemmer, en 20 år gammel gutt, kalt inn til militærtjeneste. For å si det med Manskijs ord i filmen, vet man i Ukraina i 2015 at det ikke dreier seg om noen øvelse.

Det private er så avgjort politisk i Close Relations. Mer enn bare å portrettere regissørens egen familie, bringer Manskijs film oss litt nærmere en forståelse av den dyptgripende historiske omveltningen i Ukraina, og hva det vil si å leve i den.

Se filmen her.

---
DEL