Naboskap i Nord

Trine Eklund skriver om erfaringer fra sin freds- og dialogreise i Russland. Hvorfor tegner Vesten et fiendebilde og iverksetter sanksjoner mot landet, spør hun. Hun mener vi ikke har noen grunn til å frykte vår russiske nabo.
Trine Eklund
Eklund er aktiv i Bestemødre for fred. 
Email: t-eklun@online.no
Publisert: 01.10.2018

Når en besøker Russland – og opplever vakre, moderne Moskva og St. Petersburg, og andre russiske landsbyer og tettsteder – blir en slått av hvor like vi er som mennesker: Vi har de samme behovene, drømmene og ønskene for fremtiden, og bekymrer oss for de samme samfunnsrelaterte utfordringene knyttet til utdanning, helse og miljø – og trafikkproblemer. Så hvorfor denne iveren etter å demonisere og skape frykt for Russland? Hva har landet gjort for å fortjene dette fiendebildet?

At russere generelt frykter oss er mer forståelig. Vesten har gjentatte ganger invadert landet, med katastrofale følger for både de okkuperte og okkupanten (som Napoleon i 1812 og Hitler i 1941–42). Da russiske soldater frigjorde Nord-Norge i 1944–45, mistet de flere soldater enn Norge mistet i løpet av alle krigsårene til sammen, og i løpet av den nærmere 900 dager lange tyske beleiringen av St. Petersburg (daværende Leningrad) ble mellom én og to millioner russere drept eller døde av sult og kulde. At Russland mistet tilsammen opptil 30 millioner mennesker under andre verdenskrig glemmes ikke så lett. Russerne er skuffet over at Vesten ikke forstår krigens betydning for landet deres – dens grusomheter og lidelsene befolkningen ble utsatt for. Det sitter i, og er noe vi må ta med i vår forståelse av russisk kultur og adferd.

Glasshus

USA har åtte ganger så mange våpen som Russland; England og Frankrike over det dobbelte. Russland kuttet kraftig i militærbudsjettet i fjor (grunnet økonomiske problemer etter fallet i oljeprisen og vestlige sanksjoner, red.anm.), ifølge det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI, og ligger nå på en fjerdeplass på verdensstatistikken over statlige militærbudsjetter. Militært sett er det altså ingen grunn til å frykte vår nabo.

Krimhalvøya har alltid vært Russlands havneby i sør.

Krimhalvøya har alltid vært en del av det russiske territoriet. Krim ble gitt som gave i 1954 av president Khrustsjov til Ukraina, som den gang var del av Sovjetunionen, men avtalen om overlevering ble først signert i 1991. Krimhalvøya har alltid vært Russlands havneby i sør, og 65 prosent av innbyggerne er russere. Under vår tolv dager lange «Freds- og dialogreise» i mai i år, arrangert av reiseselskapet Escape,  ble vi gjentatte ganger bedt om ikke å blande Krimhalvøya og opprørskrigen i Donbass-regionen: Dette er to ulike konflikter. Hva angår «brudd på folkeretten», som politikere og media bruker som grunnlag for demonisering og sanksjoner av Russland, så har Norge og Vesten brutt folkeretten adskillige ganger uten at det får konsekvenser; både under bombingen av Libya i 2011 og nå i Syria, hvor Norge har soldater uten at vertslandet har bedt om det. Å kaste stein når en selv sitter i glasshus, er sjelden klokt.

Russere er skeptiske til Vesten også fordi vi ikke er til å stole på når det gjelder avtaler: Da Warszawapakten ble oppløst i 1991, lovet NATO president Gorbatsjov å ikke nærme seg den russiske grensen. Dette løftet – som ikke ble signert skriftlig – bryter NATO stadig vekk ved å opprette nye militærbaser tett opptil Russland. NATOs baser ligger som en halvmåne langs grensene. Hva om vi speilvendte dette faktum? Hva ønsker USA, EU og Norge å oppnå med sine sanksjoner, hvem er det vi vil straffe?

Menneskelige møter

På vår reise opplevde vi et moderne Russland, dog med mye fattigdom og store forskjeller – som i så mange andre land. Og en despotisk Putin – ikke ulikt andre ledere i land med korrupsjon og tydelig maktmisbruk, som vi ikke demoniserer. Vi hadde samtaler med mange ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) – internasjonale fredsaktører som åpent fortalte om situasjonen de lever under. I Veteran House i Moskva hadde vi møter med Leger mot atomvåpen, Den russiske komité for Pugwash, For Saving the People og UNESCOs goodwillambassadør. Vertskapet vektla kulturutveksling med sang og musikk, som de ser på som en hjørnestein i all fredsbygging, men vi diskuterte også hva opprustning og sanksjoner koster våre samfunn – skattepenger som burde vært brukt til helse, utdanning og å forbygge fattigdom – og hvor store miljøskader krig og militær virksomhet påfører egne land og verden for øvrig. Det er svært viktig at miljøorganisasjoner fokuserer på forurensningen som kommer i kjølvannet av militære øvelser, og vi nevnte den kommende NATO-øvelsen i Norge i oktober/november som eksempel. Vi utvekslet også tanker rundt hvordan vi kan samarbeide for å minske frykten og avstanden mellom oss. Via mail vil vi fremover informere hverandre om de underliggende årsakene til problemene landene imellom, om relevante konferanser og møter som arrangeres, og generelt videreføre dialogen. Som russerne sa: «Krig må bli en museumsgjenstand!»

Kultur anses som en hjørnesten i all fredsbygging.

I de vakre kontorene til Gorbatsjov Foundation, hvor vi hadde håpet å møte Mikhail Gorbatsjov selv, fikk vi en grundig innføring i arbeidet stiftelsen gjør gjennom sine årlige seminarer og internasjonale konferanser.

Sameksistens

I St. Petersburg møtte vi Olga fra Soldatmødrene og Alexander, som er militærnekter og jobber for Movement of Conscientious Objectors from Military Service. Dette var det mest verdifulle og informative møtet vi hadde. Militærtjenesten er svært brutal; omtrent 50 prosent av rekruttene får psykiske problemer. Soldatene kommer hjem i kister eller som narkovrak. Eventuelle dødsfall etterforskes ikke. Soldatmødrene har åtte ansatte, de fleste på frivillig basis. Via telefon og Skype informerer de soldatene om deres rettigheter, hvilke muligheter de har til å få hjelp (som ikke er mange), om søknadsmuligheter (men som oftest får søkerne avslag) og alternative veier videre i livet. Vi ble gledelig overrasket over hvor informativ militærnekternes organisasjonen er om russisk grunnlov, hvor militærnekting er lovfestet. Dessverre beskytter rettssystemet militærinstitusjonen. Organisasjonen holder kurs, har gruppetrening og gir gratis advokathjelp. Tiden strakk ikke til for lang diskusjon, men kontakten med Olga og Alexander vil bli opprettholdt.

Krig må bli en museums-gjenstand!

Vi besøkte også The House of Friendship, hvor St. Petersburg Peace Council holder til. Der ble vi igjen påminnet hvilke store lidelser andre verdenskrig befolkningen i krigsårene, og hvor sterkt minnet om dette fremdeles sitter i alle russiske familiers bevissthet. «Krig må ikke skje igjen,» var budskapet fra samtlige vi snakket med.

På de daglige oppsummeringsmøtene på reisen – som hadde «Naboer som venner, ikke fiender» som motto – ble det utvekslet både erfaringer og nyttig kunnskap for vårt kommende freds- og kulturarbeid. Kommunikasjon og ikkevoldelig motstand er kjernen i et godt naboskap – så vel som den videre fredsbygging. 

Gratis prøve
Kommentarer