Naboskap i Nord

Trine Eklund skriver om erfaringer fra sin freds- og dialogreise i Russland. Hvorfor tegner Vesten et fiendebilde og iverksetter sanksjoner mot landet, spør hun. Hun mener vi ikke har noen grunn til å frykte vår russiske nabo.

Trine Eklund
Eklund er aktiv i Bestemødre for fred. 

Når en besøker Russland – og opplever vakre, moderne Moskva og St. Petersburg, og andre russiske landsbyer og tettsteder – blir en slått av hvor like vi er som mennesker: Vi har de samme behovene, drømmene og ønskene for fremtiden, og bekymrer oss for de samme samfunnsrelaterte utfordringene knyttet til utdanning, helse og miljø – og trafikkproblemer. Så hvorfor denne iveren etter å demonisere og skape frykt for Russland? Hva har landet gjort for å fortjene dette fiendebildet?

At russere generelt frykter oss er mer forståelig. Vesten har gjentatte ganger invadert landet, med katastrofale følger for både de okkuperte og okkupanten (som Napoleon i 1812 og Hitler i 1941–42). Da russiske soldater frigjorde Nord-Norge i 1944–45, mistet de flere soldater enn Norge mistet i løpet av alle krigsårene til sammen, og i løpet av den nærmere 900 dager lange tyske beleiringen av St. Petersburg (daværende Leningrad) ble mellom én og to millioner russere drept eller døde av sult og kulde. At Russland mistet tilsammen opptil 30 millioner mennesker under andre verdenskrig glemmes ikke så lett. Russerne er skuffet over at Vesten ikke forstår krigens betydning for landet deres – dens grusomheter og lidelsene befolkningen ble utsatt for. Det sitter i, og er noe vi må ta med i vår forståelse av russisk kultur og adferd.

Glasshus

USA har åtte ganger så mange våpen som Russland; England og Frankrike over det dobbelte. Russland kuttet kraftig i militærbudsjettet i fjor (grunnet økonomiske problemer etter fallet i oljeprisen og vestlige sanksjoner, red.anm.), ifølge det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI, og ligger nå på en fjerdeplass på verdensstatistikken over statlige militærbudsjetter. Militært sett er det altså ingen grunn til å frykte vår nabo.

Krimhalvøya har alltid vært Russlands havneby i sør.

Krimhalvøya har alltid vært en del av det russiske territoriet. Krim ble gitt som gave i 1954 av president Khrustsjov til Ukraina, som den gang var del av Sovjetunionen, men avtalen om overlevering ble først signert i 1991. Krimhalvøya har alltid vært Russlands havneby i sør, og 65 prosent av innbyggerne er russere. Under vår tolv dager lange «Freds- og dialogreise» i mai i år, arrangert av reiseselskapet Escape,  ble vi gjentatte ganger bedt om ikke å blande Krimhalvøya og opprørskrigen i Donbass-regionen: Dette er to ulike konflikter. Hva angår «brudd på folkeretten», som politikere og media bruker som grunnlag for demonisering og sanksjoner av Russland, så har Norge og Vesten brutt folkeretten adskillige ganger uten at det får konsekvenser; både under bombingen av Libya i 2011 og nå i Syria, hvor Norge har soldater uten at vertslandet har bedt om det. Å kaste stein når en selv sitter i glasshus, er sjelden klokt.

Russere er skeptiske til Vesten også fordi vi ikke er til å stole på når det gjelder avtaler: Da Warszawapakten ble oppløst i 1991, lovet NATO president Gorbatsjov å ikke nærme seg den russiske grensen. Dette løftet – som ikke ble signert skriftlig – bryter NATO stadig vekk ved å opprette nye militærbaser tett opptil Russland. NATOs baser ligger som en halvmåne langs grensene. Hva om vi speilvendte dette faktum? Hva ønsker USA, EU og Norge å oppnå med sine sanksjoner, hvem er det vi vil straffe?

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

1 kommentar

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.