Nå skal grunnloven hamres ut

Valgresultatet tvinger fram et bredt samarbeid i Irak.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fintellingen etter valget i Irak pågår fortsatt. Men noen konklusjoner kan trekkes:

Det viktigste er at den store majoriteten av irakere, til tross for en de facto okkupasjon, oppfattet valget som legitimt. Så mange som 90 prosent av kurderne kan ha stemt i nord. I byene i sør var valgdeltakelsen på mellom 60 og 80 prosent. Det betyr at shiaene og kurderne – med andre ord tre fjerdedeler av alle irakere – har demonstrert sin støtte til den staten som forhåpentligvis skal gro ut av krigen og okkupasjonen.

Den høye valgdeltakelsen viser at irakerne verken har latt seg skremme av terrorister eller saddamister. Ei heller har de tatt mye notis av en vestlig-liberal kritikk om at valg under okkupasjon i seg selv er illegitimt. Den type formaliteter er nok ikke mye verdt i et land der det gamle regimet drepte hundretusener av mennesker fra etniske og religiøse minoriteter. I den grad irakerne har et reflektert forhold til dette valget, utover gleden ved å kunne avgi stemme, så går det mer i retning av at det burde vært holdt for lenge siden, før landet ble såpass sønderrevet av krig og indre motsetninger.

Den andre konklusjonen er at flere sunnier enn ventet deltok i dette valget. Tallene er litt usikre, men antas å ligge mellom tyve og tretti prosent. Dette er i utgangspunktet flere enn de fem prosentene pessimistene spådde i ukene før. Og en valgoppslutning på rundt en fjerdedel av alle sunnier kan bety at opp mot halvparten stemte i regioner med relativ stabilitet, siden nesten ingen stemte i de tre byene Ramadi, Fallujah og Samarra hvor omlag én million sunnimuslimer bor.

Noe som trekker snittet dramatisk ned, siden sunniene ikke kan ha utgjort stort mer enn to millioner stemmeberettigede.

Hvis det er sånn at et svært flertall av kurderne, et solid flertall av shiamuslimene og et stort mindretall av sunniene har stemt der det er mulig; ja, da har dette valget større sjanse for å produsere politiske resultater som er bæredyktige. Og det er det ene positive ved valget.

Må bygge allianser

Det andre positive er at shiamuslimene er langt unna det kvalifiserte flertallet som må til for å utnevne en regjering og tvinge igjennom en sharia-basert grunnlov – om de nå skulle ønske det.

De foreløpige resultatene er som følger: den store shia-alliansen vil få omlag 140 plasser i parlamentet. Kurder-alliansen vil få 75 plasser, mens partiet til statsminister Ayad Allawi vil få 40 plasser.

Etter det følger partiet til president Ghazi al-Yawer, en sunnimuslim, med fem plasser, kommunistpartiet med to plasser og et assyrer-kristent parti med én plass. En liste som er satt sammen av støttespillere til shiakrigeren Moqtada al-Sadr kan få tre plasser.

Det ene man kan si om dette resultatet er at sunni-arabere bare er representert indirekte, og dermed nesten er fraværende.

Det andre er at de tre største partiene; shialisten, kurderalliansen og Allawi-listen vil utøve en formidabel makt over Iraks framtidige politiske system.

Dette kan man sette opp mot det faktum at en ny regjering, og en ny grunnlov, må ha to tredels flertall i parlamentet. Og hva slags samarbeidsmønstre kan man få da?

Det underliggende premisset for enhver konstellasjon av partier er at alle viktige vedtak må ha støtte fra 184 av 275 representanter. Kurderne og shiaene har tilsammen mer enn det. I et utøylet demokrati kunne man sett for seg at kurderne og shiaene ville tatt bukta og begge endene og dannet regjering sammen. Da ville det vært flertall både for regjeringen og for en ny grunnlov – hvis de hadde greid å bli enige. Men Irak er selvfølgelig ikke noe vanlig demokrati. I et såpass etnisk og religiøst delt land, og med vestlig-liberale verdier (sic) som et påtvunget «gode,» er det mye mer sannsynlig at sekulære og religiøse shiaer, sunnier og kurdere vil prøve å styre i fellesskap. Presidentskapet på tre legger opp til en slik løsning med maktdeling, siden det blir tatt for gitt at både kurdere, sunnier og shiaer vil sitte her.

Man kunne sett for seg andre løsninger, med basis i en helt motsatt tenking. Det ville i så fall ha satt fokus på et annet tall, nemlig 92 representanter – med andre ord en blokkerende minoritet. Kurderne og Allawi-listen har tilsammen flere representanter enn det. Hvis de allierte seg, ville shiamuslimene bli møtt med et veto hver gang de prøvde å tvinge igjennom en upopulær agenda, som for eksempel en sharia-grunnlov. En koalisjon der to eller flere partier går sammen har den fordelen at det formaliserer systemet med tverrpolitiske løsninger. Da vil man ha to store blokker som begge er i stand til å hindre den andres dagsorden, og omvendt, som begge er nødvendig for å få i havn en dagsorden.

Statsminister Ayad Allawi er interessert i en sånn løsning, og har allerede vært i Kurdistan. Han er interessert i det fordi kurderne alene kan gi shiamuslimene kvalifisert flertall, og fordi han gjerne vil være statsminister litt til. Men kurderne kan også være interessert i dette, rett og slett for å hindre et større shia-hus der også Allawis parti inngår. Uansett hvem de samarbeider med, så vil kurderne kunne selge seg dyrt. Både autonomi, Kirkuk, en sekulær stat og en kurdisk president står på ønskelista til nordboerne når parlamentet samles om et par uker.

Hva nå enn resultatet blir, vil politiske konstellasjoner av denne typen være mer et sikkerhetsnett enn reelle vetoblokker. For det ligger i kortene at det nye parlamentet vil bli et forum for svære fellesløsninger, både når det gjelder presidentskap, regjering og grunnlov. Presidenten og de to visepresidentene, statsministeren og grunnloven må ha kvalifisert flertall for å bli stemt inn/vedtatt. For grunnlovsarbeidet ligger det dessuten et ekstra incitament i det å arbeide sammen med andre etniske grupper, fordi både kurderne og sunniene – men også shiamuslimene – kan legge grunnloven død i en folkeavstemning.

Blir det al-Jaafari?

Det betyr ikke at ikke flere kandidater knubbes om toppstillingene. Kurdiske Jalal Talabani (PUK) har for eksempel kastet sine øyne på landets presidentstilling, med støtte fra Massoud Barzani (KDP) som heller vil være sjef i Kurdistan. Og Talabani har store sjanser for å lykkes, siden kurderne sitter på en så formidabel forhandlingsmakt.

Langt flere har stått i kø for den viktige statsministerposten. Og det er denne stillingen det er knyttet mest interesse til akkurat nå.

Dagens statsminister, Ayad Allawi, er en såkalt sekulær shiamuslim med tette bånd til USA. Men morgendagens statsminister kan fort bli en religiøs sharia-tilhenger siden det altså er shia-listen som har fått flest stemmer i dette valget.

Nå kan man selvfølgelig konkludere med at siden shiamuslimene vant, så er det også logisk at majoriteten legger rammene for den nye staten. Men så enkelt er det ikke. Skillet mellom folk som ønsker religion i politikken og dem som ikke ønsker det er en viktig konfliktdimensjon i Irak, og går også langt inn i shiahuset selv. Valgresultatet viser da også at de religiøse (shia-listen) og de sekulære (alle de andre) har fått omlag like mange plasser i parlamentet.

Nå sier religiøse shiamuslimer at de ikke ønsker en islamsk stat. De vil ha islam som offisiell religion, men ikke knytte staten til de religiøse lovene som definerer islam.

Problemet er bare at mange ikke tror på dem. Det er derfor valget av statsminister blir så viktig. Tre kandidater innenfor shialisten lanserte seg selv etter valget: Ibrahim al-Jaafari fra det religiøs-moderate Dawapartiet, Adel Abd al-Mahdi fra det mer islamistiske SCIRI (Supreme Council for Islamic Revolution in Iraq) og Ahmed Chalabi fra det sekulære INC (Iraqi National Conference). Hvem som ville løpe av med seieren var helt avgjørende for hvor mye frykt en ny regjering i Irak ville generere.

Meldingen tirsdag om at et samlet shiahus ville satse på den moderate og populære al-Jaafari er nok nettopp et forsøk på å kontre denne frykten. Og mye tyder på at al-Jaafari vil bli statsminister, siden han kommer fra det største partiet.

Men flere har også ønsket Allawi, rett og slett fordi han kan bygge bro både mellom sekulære og religiøse irakere, og mellom shiaer og sunnier. Allawi er både shia og sekulær, og har i tillegg bånd til sunniledere og tidligere offiserer. Valget av Allawi vil, alle andre hensyn til side, kunne berolige både sunnier, sekulære shiaer og kristne som ikke ønsker noe presteskap i Bagdad.

I skrivende stund er det uklart om Allawi fortsatt er med i kampen, eller om al-Jaafari nå er den alle enes om.

Problemer i kø

Irak er en delikat balansegang. Tre folkegrupper må få et minimum av hva de ønsker uten å tråkke på de to andre. Islam må finne en plass som verken fremmedgjør sekulære eller religiøse. Og desentraliseringen av makt må skje på en måte som ikke knekker staten.

Hvorvidt ting blir vanskelige eller umulige, handler om hvordan partene vil samarbeide i parlamentet. Og det fins en stor vilje til å gjøre det, også i arbeidet med en ny grunnlov.

Men fortsatt fins det sentrale spørsmål det hele kan bryte sammen på. Ett slikt spørsmål er kurdernes krav på Kirkuk. Et annet er hvordan militante shiamuslimer vil reagere på fortsatt maktdeling. Et tredje er hvorvidt man vil klare å trekke sunnimuslimene inn i den politiske prosessen.

I Kirkuk fikk kurderne 60 prosent av stemmene etter at Talabani og Barzani fikk gjennomslag for at kurdere fordrevet av Saddam Hussein på 70- og 80-tallet kunne stemme der. Resultatet der, og også i Mosul, tyder på at kurderne ønsker å forandre maktbalansen i sin favør ved å skape fakta på bakken, noe som opprører både arabere og turkmenere.

På den annen side er det usannsynlig at kurderne vil presse dette spørsmålet nå. Kirkuk ligger der som en tikkende bombe, men vil antakelig ikke gå av med det første.

Militante shiamuslimer i gruppa til Moqtada al-Sadr kan bli et større problem på kort sikt. Deres innflytelse i det nye parlamentet vil bli ikke-eksisterende, og den store shiaalliansen vil heller samarbeide med kurdere og sunnier enn med den litt rølpete hæren til al-Sadr. Denne marginaliseringen kan føre til at Mahdi-hæren velger å vise muskler igjen.

Det aller største problemet kan paradoksalt nok også bli det letteste. Sunnimuslimske religiøse og politiske ledere har allerede varslet at de vil delta i grunnlovsarbeidet – selv om nye krav knyttet til en amerikansk tilbaketrekking gjorde situasjonen litt mer diffus tirsdag.

Vil alt dette kunne bidra til å stanse eller redusere krigen? Det ville være feil å si at valget ikke har betydning. Den forsøksvise byggingen av en stabil stat løper nå i to parallelle spor; dels via en politisk prosess med økende legitimitet, dels ved at amerikanske og irakiske soldater dreper så mange opprørere de kan. Hensikten er åpenbart å bygge det demokratiske Irak rundt den geografisk avgrensede krigen, både fysisk og mentalt, slik at opprøret tilslutt blir kvalt av mangel på næring og luft. Det er ingen dårlig strategi hvis målet er å knuse den organiserte motstanden.

Og med det har man altså ikke sagt noe om moralen i det hele, eller mangel på sådan. Og ei heller hvorvidt det vil lykkes.

---
DEL

Legg igjen et svar