Nå kapper de land

Shiaene og kurderne vil ha hver sin bit av Irak. Sunniene reagerer med raseri.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Noe er i boks hva angår Iraks nye grunnlov. Det vil bli maktfordeling slik vi kjenner det fra Vesten: en lovgivende, en utøvende og en dømmende instans som tilsammen balanserer hverandre. Parlamentet vil bestå av to kamre, hvorav det øverste vil representere provinser og regioner. Begge kamrene vil bli direkte valgt, i et system med valgkretser – og ikke slik det var i januar da alle innbyggerne stemte under ett på nasjonale lister. Hver region vil få et antall senatorer (eller hva de nå skal kalles) proporsjonalt med befolkningen i den aktuelle regionen.

Dette er man enige om. Og man er også enige om at den reelle makten skal ligge i parlamentet – i praksis underhuset. Det er parlamentet som skal velge statsministeren, statsrådene og presidenten, og som skal overvåke hva disse gjør til enhver tid. De folkevalgte kan beholde statsministeren ved hjelp av tillit, eller kaste ham ved hjelp av mistillit. Det er et helt klassisk, parlamentarisk system, og nødvendig – fordi statsministeren får mye makt: som «høyeste autoritet» i landet, og øverstkommanderende for de væpnede styrker.

Og det ligger i forlengelsen av dette at presidenten vil bli en seremoniell figur som klipper snorer og representerer staten i utlandet.

I tillegg: det fins masser av enighet knyttet til hvordan domstolene skal opprettes og fungere, hvordan religiøse sentre skal operere og finansieres (hvilken funksjon de nå måtte ha innenfor statsforfatningen) og hva sentralbanken skal drive med.

Og det er jo ikke lite det; etter bare noen måneders arbeid i grunnlovskommisjonen.

Men de store tingene er man altså ikke enige om. Og hva betyr det for Iraks framtid?

Ingen enighet

Etter uker og måneder med altfor positive signaler fra irakisk såvel som amerikansk side, var det denne uka tid for litt «stikke-fingeren-i-jorda»-erkjennelse: det finnes ingen grunnleggende enighet om hva Irak skal være, og det er ikke sikkert denne enigheten vil manifestere seg heller.

Mandag klarte ikke grunnlovskommisjonen å få fram et endelig forslag til parlamentet i tide, og tirsdag ble det klart at partene hadde satt en ny frist for seg selv: den 22. august. Samtidig kom det for dagen at shiaene har lagt seg på en helt ny linje i forhold til spørsmålet om føderalisme og deling av oljeinntekter. Der shia-partiene tidligere har ønsket en sentralisert stat, vil de nå stikke av med ni av Iraks sørlige provinser i en autonom region styrt av dem selv.

Det er halvparten av landets 18 provinser, og i tillegg den biten av Irak som sitter på det meste av oljerikdommen. Ikke uventet har sunni-muslimene reagert med raseri på dette siste utspillet, noe som har ført til at grunnlovskommisjonen vurderer å legge det endelige utkastet fram for en nesten sunni-tom nasjonalforsamling uten forutgående enighet i kommisjonen.

Den manglende enigheten og ditto evnen til å holde fristen førte nesten til parlamentskrise, før den formelle utsettelsen ble vedtatt. Men dersom ikke kommisjonen og parlamentet klarer å bli enige om/vedta en ny grunnlov før neste frist, må nye valg holdes. Og fortsatt gjenstår alle de gamle stridsspørsmålene knyttet til grunnloven, som kurdernes krav om autonomi, kontrollen over byen Kirkuk, og fordelingen av oljeinntekter.

Føderalisme: Striden står nå mellom kurderne og shiaene på den ene siden, og sunniene på den andre. Kurderne vil ha full styring i de tre provinsene som inngår i «region Kurdistan,» og dessuten oljebyen Kirkuk som «hovedstad» i en blomstrende region som omfatter større kurdiske områder.

Det er fryktelig nær et program for nasjonal frigjøring, og mange er de kurdiske innbyggerne – to millioner, påstås det – som har skrevet under på petisjoner om at kurderne bør gå sin egen vei – alternativt at de 3.7 millioner innbyggerne selv bør avgjøre dette i en folkeavstemning.

De kurdiske områdene i nord, som går under betegnelsen «region Kurdistan» omfatter de tre provinsene Dohuk, Arbil og Sulaymaniyah. Men kurderne vil altså også ha:

Kirkuk: Man kan si at kurderne har historien og rettferdigheten på sin side hva angår retten til Kirkuk. For Saddam Hussein var ikke snauere enn at han drepte eller fordrev de kurdiske innbyggerne i Kirkuk (såvel som i resten av Kurdistan) helt fram til slutten av 80-tallet. Hvor mange som ble myrdet vites ikke; bare i Al Habja var det mange tusen i 1987.

I årene etterpå ble de fordrevne kurderne erstattet av arabere. Og det samme skjedde som alltid skjer etter tvangsdeportasjoner: araberne flyttet inn i de husene som hadde tilhørt de kurdiske beboerne. I dag har mange av disse reist ut av området igjen. Og tusener på tusener av kurdere har kommet tilbake.

De to kurdiske partiene KDP og PUK oppmuntrer settlere fra nordområdene til å sette bo i kurdiske områder utenfor «region Kurdistan.» I januar i år fikk de gjennomslag for at rundt regnet ett hundre tusen av de gamle Kirkuk-boerne skulle få stemme der, og ikke i byene de var tvangssendt til. Det rokket ved den skjøre etniske balansen i byen.

Irakiske arabere, assyriske kristne og turkmenerne frykter at kurderne ved å manipulere fram et flertall skal overta Kirkuk, legge både byen og provinsen med samme navn til de kurdiske områdene, og deretter fordrive alle de andre. De henter næring til sin frykt fra en kurdisk viseguvernør i Kirkuk som mener at «tre hundre tusen kurdere må inn og tre hundre tusen arabere må ut.»

Islam: Dette er i grunnen en ganske enkel konflikt. Shiaene ønsker en stat der islam er eneste inspirasjonskilde for loven, mens kurderne vil ha en helt sekulær stat. Det handler med andre ord om hvorvidt staten skal styres av sharia-lover eller ikke.

Språk: Spørsmålet her er om kurdisk skal sidestilles med arabisk som nasjonalt språk.

Råtten deal?

Det har på mange måter vært enklere for kurderne og shiaene å bli enige, enn det har vært for disse to å bli enige med sunniene. Grunnen er at kurderne og shiaene befinner seg i hver sin ytre ende av en akse som handler om hva staten bør være. Paradoksalt nok har dette gjort et omforent kompromiss lettere: hvis kurderne fikk alt det de ville i nord, kunne shiaene få alt det de ville i sør. Med andre ord; selvstyre i nord med Kirkuk og oljeinntekter og alt, og ditto selvstyre med alle oljeinntekter kombinert med sharia-lov i sør.

Det er en råtten deal som sunniene har fryktet hele tiden. Men det er for tidlig å si om hestehandelen er reell, eller om shiaene bruker kravet om selvstyre i sør til å jekke ned kurderne i nord. Uansett er det sånn at grunnloven må vedtas av både parlamentet – der sunniene ikke sitter – og av folket, der sunni-muslimene får si sitt.

Både sunnier og kurdere kan blokkere grunnloven til tross for at de bare utgjør tyve prosent av befolkningen hver. Årsaken er at to tredeler av innbyggerne i tre provinser sitter på et de facto veto. Det betyr at dersom to tredeler av kurderne i de tre provinsene i nord avviser grunnloven, ja, så vil den være død. Det samme gjelder for sunniene – og for shiaene for den del.

Meningen er at folket skal stemme over grunnloven den 15. oktober. Men dette kan fort bli utsatt. Det innebærer at valgene i desember kanskje må skyves inn på nyåret. Og fortsatt er det altså sånn at ikke engang første etappe i denne lange sprinten er tilbakelagt.

---
DEL

Legg igjen et svar