Nå tar vi ham!

22.07.1967

Det fins en type brautende mennesker, som første gang dere ser hverandre, slår deg på skuldra og snakker til deg som om dere skulle ha vært intime venner gjennom et helt liv. Nettopp den typen blir du aldri kjent med.

Hos den amerikanske negerforfatter James Baldwin er fenomenet typisk for det hvite Amerika. I novellen «I går, i dag, i morgen» skildrer Baldwin en negersanger som etter et årelangt opphold i Europa vender tilbake til det amerikanske fedreland. Det som slår sangeren sterkest ved gjensynet, er amerikanernes mangel på avmålthet i møtet med fremmede. Men han oppdager snart at den umiddelbare dus-mentaliteten ikke er uttrykk for åpenhet. Den er tvert om en mur, som er anlagt for å avskjære ethvert mellommenneskelig forhold fra å utvikle seg ut over det helt banale stadium. Den er et forsvar mot det urovekkende og ofte smertefulle i å leve virkelig med andre mennesker. Det er mulig – kanskje svært sannsynlig – at den falske jovialiteten er et mer utpreget trekk i USA enn i Europa. Men da bare som nok et uttrykk for at USA er nådd lenger enn Europa på mange områder. Fortsetter vi å følge i amerikanernes kjølvann, kommer vi nok etter. Den forstilte åpenhet er ikke ukjent i Europa.

Vi behøver som regel ikke gå lenger enn til f.eks. nærmeste kolonialhandel for å møte falskheten i sin mest utilslørte form. Kunden er fullt oppmerksom på at diskemannens joviale smil og tomme prat om været er påtatt for å tekkes han, og mannen bak disken er fullt oppmerksom på det. For når handelen er gjort, og neste kunde ekspederes, gjentar skuespillet seg. Mannen bak disken skal spille denne klovnerollen, det er jobben hans å være like vennlig mot alle. Mannen bak disken kjenner alle – og ingen.

Vi gjør klokt i å merke oss at falskheten i den umiddelbare jovialitet klarest trer fram i handelsforhold. Da nærmer vi oss dens historiske røtter. Har den ikke noe med overgang fra føydalisme til kapitalisme å gjøre? Med overgangen fra livegenskap til den såkalte frie, økonomiske avhengighet mellom trell og herre? Med oppkomsten av et handlende borgerskap og en arbeiderklasse som selger sin arbeidskraft til kapitalisten? Og i dag, da serviceyrkene er i ferd med å samle opp storparten av arbeidsstokken i de høyt industrialiserte land, blir ikke handelsforholdet mellom mennesker enda mer markant og utbredt?

Dette burde ikke lede noen til å tro at den falske jovialiteten tilhører oss utelukkende som yrkespersoner. Den har sneket seg inn i, og dominerer i dag også våre private liv. Vi behandler hverandre som gjenstander, som kan kjøpes og selges. Vi foretrekker det, fremfor det problematiske: å oppleve hverandre som mennesker. Prostitusjon er det mest konsekvente uttrykk for vår innstilling. Horehuset er avskaffet i mange land. Men de tusen hjem er gode nok.

Få har med større intensitet fortalt om forstillelse i forhold mellom mennesker enn James Baldwin. Det har sin naturlige forklaring i at han er amerikansk neger, og at han er særlig opptatt av forholdet mellom hvite og svarte i USA. Der er barrieren erkjent som offentlig problem. For Baldwin lar det seg ikke løse ved opphevelse av formelle ulikheter. Baldwin gir sjokkerende innsikt i at negerproblemet er en villedende betegnelse – skapt av en hvit overklasse, problemet er like mye de hvite og de hvites.

Hvorfor opphisses hvite ved synet av negre? Fordi de i negeren ser det de har lukket øynene for og ikke vil se – sin egen elendige historie og en verden som en gang gikk tapt. I negeren hamrer de løs på sitt forhatte selv. Og liberaleren – gang på gang avsløres han av Baldwin som vrengebildet av rasefanatikeren. Hans vennligsinnede jovialitet er påtatt for å unnslippe det problematiske i hans forhold til negeren. Den er selvgodhetens humanisme. Under sitter rasefanatikeren på sprang, klar så snart negeren ikke skulle oppføre seg som ventet. I denne situasjonen blir også negeren uopphørlig presset inn i forstillelsen. Hvis han ikke fornekter seg selv og sitt hat – ikke spiller den underdanige rollen han er tiltenkt, skiftes håndtrykket med en knyttneve. Det koker og syder som i et helvete i Baldwins skildringer av hva som lever under den renskurte amerikanske overflate.

Det er ikke mangel på hete under vår egen fasade heller. I politikken opptrer liberaleren som frisinnet godtar meningene dine så lenge du ikke går han og hans meninger inn på livet. Han er den som tar midt på treet, og hverken er for undertrykkeren eller de undertrykte. Men forteller du ham at han dermed leverer det beste forsvar for undertrykkelsen – ofte fordi han selv undertrykker, da viker det joviale smilet for de aggressive rynkene. Det ulmer under dagliglivsidyllen også: den besminkede damen som spytter den langhårede gutten i ansiktet. Den dannede herren som går berserkergang med øks mot et kunstverk han ikke tåler synet av. Historisk: fascismen, som oppsto da depresjonen rev den faste grunnen unna føttene på folk, og tilstrekkelig mange samtidig reagerte som de foregående.

Forsøket på å opprettholde trygghet gir seg også mindre primitive utslag. Ett er med særlig kunstferdighet utviklet i mer kultiverte, akademiske kretser. Det går ut på å forklare og sette i båser. Makter de å forklare avvikeren eller det avvikende ved å sette ham eller det opp som et tilfelle av en regel – da er de tilvante forestillingene reddet. Det fins folk som har utviklet denne taktikken til det mest ugjennomtrengelige skjold. Når de har brukt opp alle de tradisjonelle båsbetegnelsene, er deres siste overbærende ord – og de kan brukes om alt: «Det er så herlig absurd.» Dermed gjøres enhver mening meningsløs, og det er jo også regeltenkningens innerste mening.

I science fiction-litteraturen fremstilles ofte et fremtidshelvete. I Bradburys Fahrenheit 451 er det forbudt å lese og eie bøker. Men er ikke vår egen samtid et mye verre helvete? Det er ikke forbudt å lese revolusjonære James Baldwin i USA. Han blir tvert om hyllet som den store negerforfatteren. I Playboy – det mest strømlinjeformede uttrykk for den hyklerske liberalitet og dobbeltmoral i Amerika – gjengis den ene måneden et ypperlig intervju med Baldwin, den neste med selveste Fidel Castro. Gjennom å feire dem, å gjøre dem til obligatorisk pensum for den amerikanske Playboy-intellektuelle som vil være på høyde, presses enhver kraftdråpe ut av disse to på hver sin måte revolusjonære. Baldwin blir således pisset opp etter ryggen av de han mest hudflettende har avslørt. Han blir selv et offer for jovialiteten, i dens søteste og mest forfinede utgave. Er ikke vår tid – da dette skjer – et mye verre helvete enn enhver tenkt fremtid?

James Baldwin er for tiden aktuell med filmen
I Am Not Your Negro, som fortsatt går på kino utvalgte steder i landet. 

---
DEL