Dette er til dere som sitter i sofaen, dere som sitter på jobb, dere som er på vei fra henting i barnehagen, men mest av alt er det til deg som sitter i Regjeringen. Jeg er så innmari sint og lei meg. Hva er det dere driver med? Eventuelt ikke driver med? Dere løfter jo så vidt en finger. Ikke fortell meg at en enslig båt på Middelhavet er nok. Ikke fortell meg at det er nok å slenge en slant i brønnen. Hvis dere ikke gjør alt dere makter og kan for å hjelpe når vi vet at barn daglig drukner på flukt – da tror jeg ikke det er noe håp for en varmere og mer rettferdig asyl- og flyktningpolitikk på noen områder. Grunnleggende ansvar. Asyl- og flyktningpolitikk kan være vanskelig. Men spørsmålet om hjelp til Middelhavet er ikke vanskelig – det er lett. For dette handler om barn. Flere tusen barn som flykter fra krig og elendighet, og drukner på vei til Europa. Ofte handler politikken om å balansere mellom å ta vare på barne- og menneskerettighetene og samtidig ikke overbelaste eget samfunn. Men kjære regjering, påstår dere at denne elendigheten og bruddene på barnekonvensjonen kan tolereres fordi vi har annet å bekymre oss over? Fordi Norge vil bli et land beriket med flere erfaringer og kanskje noen flere som trenger legehjelp? Vel, da har dere gjort en grunnleggende feilvurdering. Vi kan ikke budsjettere oss bort fra vårt ansvar i denne krisen. Nå handler det om menneskeverd, om å ta ansvar og stille opp. Hvis ikke nå, i en situasjon der minst ett barn dør hver dag på vei til Europa, når mener dere da at vi skal stille opp? Hva skal egentlig til? Når det er snakk om å ta Norges del av ansvaret for flyktninger som drukner i Middelhavet, er ikke det det samme som å si at man vil ha åpne grenser. Når man snakker om menneskene bak de enorme tallene, er det ikke snakk om at Norge skal ta imot alle. Men – for det finnes et rimelig stort «men» der ute i den norske befolkning – nå må vi legge fra oss kalkulatoren. Det handler ikke lenger om tall. Dette handler bare om menneskeverd. Et menneskesyn som er mer verdig enn utsagn som «det vil være flyktninger som omkommer uansett hvor mange skip vi setter inn», eller «vi skal hjelpe dem i nærområdene». Vi må bidra både i hjemlandene og ved grensene til Europa, og vi må gjøre det nå! Når skal Norge begynne å snakke internasjonalt? Det er ikke slik at denne flyktningkrisen kom som noen overraskelse. Situasjonen var både varslet og forventet; likevel ble ikke nok gjort for å forhindre at mennesker drukner. Hvem tenkte man skulle gjøre det, om ikke Norge eller EU? Skulle hjemlandene gjøre det, altså land som er fulle av konflikt? Eller naboland som er overfylte fordi de allerede må ta vare på flere millioner flyktninger? Det spiller ingen rolle om Regjeringen har vært «flink nok». Nå handler det om barn. Barn som trenger vår hjelp helt til vi får slutt på denne vonde situasjonen. Debatten i Norge har den siste tiden handlet om norsk asylpolitikk, til tross for at krisen i Middelhavet ikke er et nasjonalt problem. Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsperson har kommet med utspill om at Norge bør legge ned asylsystemet og heller opprette store leirer i nærområder der flyktninger kommer fra. Slik kan Norge, som allerede er på toppen av verden på alle mulige måter, forbli der, og alle andre kan holdes utenfor. Det er 51,2 millioner mennesker på flukt i verden, halvparten av dem barn. Av disse kom 11 480 mennesker til Norge i 2014. Det fremstilles som et større problem for oss at mennesker søker asyl her, enn at cirka 15 prosent av antallet som søkte asyl i Norge, druknet i Middelhavet bare i år. Når skal vi begynne å snakke om internasjonale løsninger i flyktningeproblematikken om ikke nå, midt i en flyktningkrise? I all elendigheten finnes det ett lyspunkt. 10 000 kvoteflyktninger er et krav fra mange av partiene utenfor Regjeringen. Når til og med Arbeiderpartiet foreslår noe som ikke er «strengt og rettferdig», men bare rettferdig, virker det nesten for godt til å være sant. La oss håpe at Jonas Gahr Støre nå ikke kompromisser til bred enighet, men heller krever rettferdighet som Arbeiderpartiet kan stille seg bak. Vær så snill, alle partiledere og politikere i ledende posisjoner: Kan vi ikke bare denne ene gangen droppe å la dette handle om politisk spill, om hvem som vinner og taper, og heller la det handle om barn? Vi kan ikke kompromisse med barns rettigheter. Som Melissa Horn synger i «Kungsholmens havn»: När det handlar om barn har vi rätt att ta nåns parti. La oss for første gang på veldig lenge ta parti med barna som er på flukt. La oss ta parti med dem som holder på å drukne. La oss drite i våre egne partier. Hvis ikke dette er tiden for medmenneskelighet – når er den?
Sjøvoll er leder i PRESS – Redd Barna ungdom
