Mytene om Amerika

«Frykten for Amerika» er en viktig bok. Men forfatterne glemmer at fascinasjonen kan være like viktig som frykten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er sunt å ta vårt syn på Amerika og USA opp til revurdering. Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud (B&H) framfører en kraftfull påstand i Frykten for Amerika: Vår mangelfulle kunnskap om USA bidrar til svekket kritikk av og redusert dialog med det land som både har kulturelt og militært verdensherredømme. Det er god grunn til en nasjonal selvransakelse dersom deres påstand er riktig.

Argumentet er at vårt forhold til USA er utviklet på bakgrunn av kulturelle føringer med dype røtter i vår egen europeiske kulturhistorie. B&H mener at vårt behov for å definere vår egen identitet i forhold til, og spesielt som noe annet enn USA, kommer i veien for en mer edruelig analyse. Konsekvensene av dette er at våre forestillinger om, vår kommunikasjonsevne med, vår politiske stillingtaken til eller vårt opprør mot USA, blir mer farget av egne behov enn kunnskap om amerikansk politikk og samfunnsliv.

I siste instans kan dette ha bidratt til at intellektuelle i USA har mistet noe av respekten for sine europeiske kolleger. Nettopp fordi vi i vår kritikk av USA synes å besitte noe av den historieløshet, overfladiskhet og selvopptatthet vi ofte beskylder dem for. Vår Amerika-kritikk er blitt et speilbilde. Det er mye sunn fornuft i dette, og forfatterne dokumenterer mange av sine påstander på meget informativt vis.

De mener at blant den intellektuelle elite i Europa var det de utopiske forestillingene som dominerte fram til 1776, for så langsomt å bli erstattet av mer dystre og dystopiske bilder. Disse forestillingene går som en rød tråd gjennom Europas historie i mange forkledninger; frykt for det tradisjonsløse, frykt for det moderne, frykt for det raseblandede multi-etniske Amerika, frykt for teknologi og framskritt, og ikke minst frykten for at vi selv skal bli som Amerika.

Fra 1945, med et sterkt amerikansk nærvær i Europa, blir frykten for å miste vår egen nasjonale og europeiske identitet overskyggende. Amerikansk politikk og kulturindustri truer med å utslette den europeiske egenart. Denne frykten forsterkes etter 1989, da USA vinner den kalde krigen og åpenlyst arbeider for å etablere et globalt verdensherredømme.

For å forstå våre forestillinger, er det viktig ifølge B&H, at vi skjønner at de stammer mer fra hvem vi tror amerikanerne er, enn fra hva amerikanerne gjør. Våre fordomsfulle oppfatninger av hvem amerikanerne er, fargelegger vår tolkning av deres handlinger. Forfatterne har satt seg fore å vise «ikke hvordan de konkrete USA-beskrivelser skal være, men heller hvordan de mytologiske Amerika-skildringene ikke skal være». Samtidig antyder de at våre Amerika bilder forteller noe om oss selv. For å si det på godt norsk; «Tell me your image of America and I will tell you who you are».

Det er lett å være enig i at vi trenger å styrke vår USA-kunnskap i Norge. Og at den europeiske USA-kritikken reflekterer europeiske behov, ikke minst behovet for å definere vår egen identitet. Men dette er ikke en revolusjonerende tese, snarere en dominerende forklaringsteori. Vi definerer vår identitet i forhold til det andre som vi ikke er. Vi blir mer norske på grensen til Sverige. Nordmenn skiller seg ut på danskebåten. USA definerte nettopp sin identitet som The New World i motsetning til Europa; The Old World.

Det er dette som forbauser litt i framstillingen. Det virker som om B&H føler, i motsetning til de fleste europeisk intellektuelle, at de har oppdaget at de europeiske forestillingene om USA ikke samsvarer med virkeligheten. Og at de egentlig aldri har gjort det, heller. Det refereres til Hamsun, Mykle og Bjørneboe som unge menn som har reist til USA og opplevd hvordan deres illusjoner om Amerika ikke overlever møtet med virkeligheten. De europeiske føringene skal således forklare hvorfor de ikke er tvil om hvor de føler seg mest hjemme. Uten å bli paternalsk må det være lov å antyde at de fleste unge menneskers møte med virkeligheten medfører en rekke tapte illusjoner på de fleste av livets områder. Så ingen overraskelse at dette også skjer i møtet med Amerika.

Ett problem jeg har med boka er at argumentene er for grovkornede. De ville ha tjent på å la den nyanserike forståelse de selv gir uttrykk for i forhold til USA, i større grad også prege deres framstilling av våre forestillinger om USA. Oppdelingen i utopiske perspektiver som dominerende fram mot 1776, for deretter å bli erstattet av dystopiske blir for skjematisk. Det er mulig å argumentere for at de dystopiske perspektivene har enda dypere røtter i Europa. En av de første norske oppdagerne snudde i år 987 før han nådde inntil det land vi i dag kaller Amerika. Han syntes ikke noe særlig om det han så.

På 1760-tallet var det en essaykonkurranse i Europa; «Was America a Mistake?». Det overraskende var både det store antallet besvarelser, samt de entydige svarene. Flere refererte til «degenereringshypotesen». B&H omtaler gjentatte ganger fenomenet, uten å nevne denne hypotesen med navn. Hvorfor ikke? Den foreslo rett og slett at det amerikanske klimaet skapte en ny mennesketype av de europeerne som reiste dit. Denne hypotesen ble tatt såpass alvorlig i USA at både Benjamin Franklin og Thomas Jefferson refererte til denne i sine skrifter.

På samme måte er det mulig å argumentere for at de utopiske forestillingene hadde en mye lengre levetid enn det B&H antyder. Selvfølgelig har mange fra de Toqueville via Hamsun til Bjørneboe vært bekymret for tankens utviklingsmuligheter i USA. Men nesten halvparten av norske professorer på Blindern rundt 1970 tallet hadde hatt et læreår i USA. Ett år i USA var en inspirasjon snarere enn en begrensning av egen tankevirksomhet. Og de fleste som har studert i USA kommer hjem, ikke som skuffede unge menn, men som bedre utdannet enn da de reiste. De utopiske forestillingene om USA var en av årsakene til at mange nordmenn emigrerte til USA, og de var fremdeles levende når norske familier satt og åpnet Amerika-pakker langt ut på 1950 tallet.

Dette at forestillinger sameksisterer, gjør det også lettere å forstå at Amerika-bildene ikke bare endrer seg på grunn av endringer i USA eller Norge. De endrer seg også på grunn av konflikter mellom mennesker i Norge. Både Hamsun og Bjørnson blir nevnt i samme avsnitt, uten at Hamsuns negative USA analyse blir sett i lys av hans motsetningsfulle forhold til Bjørnson. Generasjonsopprøret på 60-tallet var også et opprør mot etterkrigsgenerasjonens Amerika-forståelse.

På samme måte synes B&H å ha et skjematisk skille mellom kultur og politikk. Dette klare skillet hadde i hvert fall ikke amerikanske styresmakter etter krigen. På slutten av 1940-tallet subsidierte amerikanske myndigheter filmer sendt ut på det europeiske marked med 25 000 dollar. Boka refererer til den franske kritikken av Coca-Cola i 1950, og den trussel de følte den representerte mot franske vinbønder. De burde ha nevnt at det franske parlament vedtok å utestenge Coca-Cola, noe som varte i seks måneder. Det var først etter påtrykk fra Washington med trusler om å stoppe finansiell støtte, at utestengingen ble opphevet. Sett med amerikanske øyne var Coca-Cola og amerikanske filmer gode propagandister for «The American Way of Life in Europe». Var dette politiske eller kulturelle avgjørelser?

Kanskje det mest provoserende er forfatternes skille mellom hvem amerikanerne er og hva de gjør. De hevder at det er først under Vietnam-krigen vi begynner å kritisere dem for hva de gjør. Dette blir igjen for skjematisk. Mener de at vi var uvitende om borgerkrigen, indianerkrigene, arbeideroppstandene i siste halvdel av 1800-tallet? Mener de at svingninger i antall utvandrere bare hadde sammenheng med den norske kornhøsten uavhengig av hva amerikanerne drev med «over there»? Videre kan det tolkes slik at vår kritikk mot det de gjør, ikke er like berettiget hvis den er «formet» av våre forestillinger om hvem de er. Dette kan lett bli en avsporing. Vår kritikk av amerikansk utenrikspolitikk kan også være fundamentert i respekt for demokratiske prinsipper og menneskerettigheter, samt kjennskap til alternative konfliktløsningsmetoder.

Kapittel 8 og 9 er informative og lærerrike – de viser hvordan våre forestillinger blir, dersom de dannes av Cappelens lærebøker i historie, som B&H mener gir en svært mangelfull forståelse av ikke-europeiske amerikanere.

Enhver lærer som fremdeles tilhører WASP-tradisjonen (White Anglo-Saxon Protestants) bør lese B&H sin gjennomgang av indianernes påvirkning på amerikansk historie. Det samme gjelder selvfølgelig de som tror indianernes yndlingsuttrykk er «Ugh, meg snakke lite». I et land hvor den norske mediedekningen av amerikanske indianeres situasjon er minimal er det derfor befriende å se norske journalister ta indianernes situasjon i USA på alvor. Men det må da finnes bedre lærebøker enn de det blir referert til?

Det er riktig at amerikanske studier lenge fokuserte på kulturprodukter skapt av hvite europeiske menn. Men faget gjennomgikk en radikal endring, spesielt på 1960-tallet da Afro-American studies, Native American studies og så videre kom på dagsorden. Det er utenkelig at dette har gått norske lærere hus forbi. Tvert i mot er dette dypt integrert i det norske American Studies miljøet. USA er ikke en melting pot men en salad bowl.

Forfatterenes skille mellom konkrete USA-beskrivelser og de mytologiske Amerika-skildringene provoserer til ettertanke. Når Cowboy Harry tar på seg hatten og drar på country-festival i Telemark, har han ingen illusjoner om at han reiser til USA. Han vet at han reiser inn i sin egen amerikanske fantasi. Jeg ville tro at dette skillet er ganske klart for folk flest. Når vi snakker om det mytiske Amerika så mener vi noe annet enn virkelighetens USA.

Men B&H setter seg fore å forklare hvordan de mytologiske forklaringer ikke bør være. Hvorfor det? Er det noen mening i å avmytologisere amerikanske forestillinger om Norge, dersom dette gir enkelte amerikanere meningsfulle ritualer og festivaler? Det mytiske Amerika er en fortelling til inspirasjon og forbannelse verden over. Denne fortellingen eksisterte som forfatterne påpeker forut for selve oppdagelsen av Amerika. Bunner ikke fascinasjonen ved det mytiske Amerika, nettopp i at det er en fortelling med et budskap om hva som er rett og galt, vakkert og stygt, hva som er viktig her i livet og med mytiske helter som bærere av sentrale verdier?

Vi er nødt til å se disse to oppfatningene i sammenheng, for å forstå hvorfor de gjentatte avsløringene om den «egentlige» virkelighet i USA ikke smadrer myten om Amerika. Den lever sitt eget liv uavhengig av de sosiologiske data fra hverdagens USA. Er løsningen å avmytologisere Amerika? Er det i det hele tatt mulig? Eller vil myten om Amerika fortsette å eksistere nærmest uavhengig av USAs gjøren i verden.

Dette er problematisk blant annet fordi amerikanske presidenter selv er med på å opprettholde de mytologiske bildene Vi så dette i fenomenet Ronald Reagan. Baudrillard reflekterer over Reagan som symbol på den amerikanske tilstand. Bruker vi B&H sine analyseredskaper kan vi slutte at Baudrillards konklusjon først og fremst er en refleksjon av hans opplevelse av Amerika som film. Ronald Reagan kan vanskelig oppfattes som en typisk amerikaner av amerikanerne selv som lever i et multikulturelt og i et multietnisk fellesskap. Reagan blir derimot et symbol på vår USA-forståelse. Dette spilte Reagan selvfølgelig bevisst på i de politiske prosesser som pekte fram mot kommunismens fall.

Europeerne har sine forestillinger om et mytisk Amerika parallelt med at USA utøver sitt verdensherredømme. Det var ikke tilfeldig at amerikanske filmer ble subsidiert og at Coca-Cola ble presset tilbake på markedet. B&H har mange av argumentene, men fordi de fokuserer for sterkt på frykten for Amerika og for lite på vår fascinasjon for Amerika, så ser de ikke konklusjonen: Våre mytiske forestillinger om Amerika er en av de viktigste forutsetningene for at USA kan utøve sitt verdensherredømme. Amerikanske styresmakter er fullstendig klar over og avhengig av den magi og de myter vi spinner rundt Amerika. De er svært dyktige i å utnytte disse forestillingene. Det var ikke USA som vant den kalde krigen. Det var Amerika.

---
DEL

Legg igjen et svar