Myten Sylvia Plath

«Kan et selvisk egosentrisk sjalu og fantasiløst kvinnemenneske skrive en fordømt ting av verdi?»

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ordene står skrevet med store bokstaver i den unge Sylvia Plaths dagbøker. De vitner om den selvransakende og selvutleverende stilen Plath skulle bli kjent for i både poesi og prosa. Med bekjennelsen som litterær ledestjerne dro hun sløret vekk og til syne kom et liv der depresjoner, selvmord, ekteskap og karriere var tilbakevendende tema. Slik sett kan man si at hun selv var skyld i personfokuset hennes ettermæle er omspunnet med. Interessen rundt personen Plath har kanskje kommet til å overskygge litteraturen hun skrev. Denne interessen kulminerer nå med filmen Sylvia som har premiere denne helgen.

I skyggen av et ekteskap

Ironisk nok er det ekteskapet med den engelske poeten Ted Hughes som må tåle hovedfokuset både i filmen og i debatten rundt Sylvia Plaths liv og selvpåførte død. Ironisk fordi hun selv tidlig så den ekteskaplige institusjonen som en trussel mot egne ambisjoner som forfatter og selvstendig kvinne. I den til dels selvbiografiske romanen Glassklokken, som kom ut psevdonymt noen måneder før selvmordet i 1963, finner vi for eksempel en poetisk beskrivelse av et tre der greinene utgjør forskjellige valg og muligheter. Tre av grenene er hustruen, akademikeren og forfatteren. De representerer gjensidig utelukkende versjoner av den helhetlige personen og kvinnen Sylvia Plath. Selv sitter hun inne ved stammen og ser bladene og mulighetene visne bort.

Når Plath likevel prøvde å kombinere de ulike rollene, trekkes dette gjerne fram som forklaringer for det tragiske selvmordet. Og skurkerollen i disse forklaringene blir som oftest ektemannen Ted Hughes til del. Under opplesninger opplevde Hughes for eksempel å bli kalt «morder» fra salen. Den voksende kvinnebevegelsen på 60-tallet adopterte dessuten raskt Plath og mente hun var en eksemplarisk figur som led martyrdøden i ekteskapets vold.

Marianne Egeland, som har skrevet monografien Sylvia Plath, kommenterer tendensen til å lage en karikert skurkerolle av Hughes og er i stor grad kritisk til de mange biografiene som reduserer Plaths liv til en klagesang over ekteskapet. En Plath-biografis salgbarhet synes å være størst når Hughes opptrer som bøddel, påpeker Egeland, og prøver selv å gå den utbredte mytologiseringen av Plath etter i sømmene.

Sylvia

Filmen Sylvia kan sees som en forlengelse av nettopp denne biografiske tradisjonen. Her settes vi inn i Plaths liv akkurat i det øyeblikk hun møter sin framtidige ektemann, og følger så deres felles liv og diktergjerning fram til Hughes forlater kone og barn for «den andre kvinnen» – og Plath tar sitt eget liv.

I Sylvia reduseres med andre ord Sylvia Plaths liv til ekteskapet, mens de erfaringene Plath gjorde seg tidligere, slik de foreksempel er beskrevet i Glassklokken, ikke levnes mange tankene, ordene eller sekundene på lerret.

At overgangen fra liv til film er nødt til å innebære dramatiske reduksjoner er en selvfølge, men vektleggingen av ekteskapets ytre dramatikk fram til selvmordet fører denne gangen problemer med seg. Det blir nemlig automatisk trukket slutninger som kan være litt uheldige. For det første startet Plaths problemer lenge før Ted Hughes kom på banen. Før den tid hadde hun nemlig både selvmordsforsøk og innleggelse med påfølgende elektrosjokkbehandling bak seg. Og et gjennomgangstema i forfatterskapet er nettopp skillet mellom den ytre suksessen den unge Plath opplevde som akademiker og skribent og det indre mørket hun bar på. Et skille som blant annet kom til uttrykk i diktet «Lady Lazarus»:

«Dying

Is an art, like everything

else.

I do it exceptionally well»

Et annet moment er at nettopp oppveksten, disse tidlige depresjonene og livet under «glassklokken», sannsynligvis er mer relevante for et portrett av forfatteren Plath enn de ekteskaplige erfaringene med Hughes. Nå skal det sies at denne filmen ikke forfaller til alt for sjablongaktige figurer. Det legges ikke skjul på at Plath var en kvinne med et problematisk indre som det kunne være vanskelig leve sammen med, og portrettet av Hughes er langt fra så skurkeaktig som man kanskje kunne frykte. Likevel er det uheldig at Plaths problematiske sinn først og fremst kommer til uttrykk som mer eller mindre velbegrunnet hysteri. Filmen viser dermed en manglende evne til å dykke ned i psykologien som til en hver tid er motivasjonen for de ekteskapelige scenene som utspiller seg på filmduken.

Nå kan filmen til en viss grad unnskyldes for at forfattersinnet kommer i skyggen av hustruen, så lenge forvalterne av Plaths litterære arv har satt foten ned mot at hennes poesi kunne brukes i filmen. Plaths bekjennende dikt kunne vært et viktig middel for å komme inn under overflaten på karakteren Plath og gjennom poesien kanskje være med på å nyansere det ikonografiske bildet slik at forfatteren Plath stod tydeligere frem.

Filmmediet og myten

Å mene at filmen burde være banebrytende for avmytologiseringen av Sylvia Plath, har muligens et snev av ønsketenkning ved seg. At filmen i det hele tatt har blitt til må nok kunne tilskrives det faktum at det biografiske materialet rundt de to litterære kjendisene er gefundenes Fressen for en filmindustri som lever av myteskaping. Ja, bildet av den litterære kvinnelige martyren synes til og med å ha blitt en trend. Den kan følges gjennom filmer som Iris (Murdoch), The Hours (VirginIa Woolf) og altså Sylvia. Av disse skiller The Hours seg ut fordi den har maktet å forfølge et litterært tema framfor et biografisk, men fascinasjonen ved forfatternes ekteskap og død er likevel det bærende elementet i alle tre.

Nå må det sies at det biografiske trer fram som spesielt relevant i tilfellet Sylvia Plath, også fra et litterært ståsted, selv om fokuset kanskje er noe beklagelig. Ted Hughes ventet selv lenge med å lette på sløret, men i 1998 kom diktsamlingen «Birthday Letters». Der adresserer han Plath og gir sitt bidrag til myten og historien i poetisk form. I diktet «Quija» sitter Plath og Hughes foran det profetiske Quija-brettet og Hughes ser for seg at Plath blir hvisket profetier i øret som like gjerne kunne hvert en tagline for filmen om deres liv:

«Fame will come. Fame

especially for you.

Fame cannot be avoided.

And when it comes

You will have paid for it with

your happiness,

Your husband and your life.»

---
DEL

Legg igjen et svar