Myndighetene gjør Norge hvitere

Siden Utlendingsdirektoratet ble etablert i 1988, har færre og færre fått asyl i Norge. Verst var det under Brundtland-regimet.

Gro Harlem Brundtlands regjeringstid fra 1986 til 1996, bare avbrutt av ett år med Syse-regjeringen i 89-90, var en sammenhengende nedtur for mennesker som kom til Norge for å søke politisk asyl.

Mens hver fjerde eller femte søker fikk politisk asyl under Willoch-epoken fram til 1986, raste prosentandelen nedover for hvert år etter at Gro tok over. Innstrammingen kulminerte med at fattigslige seks personer fikk politisk asyl i 1996 da Gro gikk av. Det tilsvarte 0,3 prosent av den samlede mengden asylsøkere.

– Jeg hører disse tallene med stor interesse, men nøler med å trekke politiske konklusjoner ut av dem. Jeg må se nærmere på materialet, og tror det trengs mer analyse og forskning før man kan trekke bastante slutninger, sier tidligere statsminister Kåre Willoch til Ny Tid.

90 prosent avslag

Ny Tid har på bakgrunn av tall og informasjon fra Utlendingsdirektoratet (UDI) utarbeidet en statistikk over antall individuelle asylsøkere som er innvilget asyl i Norge i årene 1982-2000, hvor mange som har fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag og hvor mange som har fått avslag (se tabell på denne siden).

Satt opp mot hvem som hadde regjeringsmakta de forskjellige periodene, tegner det seg et interessant bilde. Fra 1986 til 1987 skjer det en markert prosentvis endring. Mens 23,2 prosent fikk asyl i 1986, falt andelen til 7,8 prosent i 1987. Året etter, da UDI ble opprettet midt i Gros første regjeringsperiode, hadde andelen skrumpet inn til 2,3 prosent.

Gros første hele regjeringsår i 1987 innebar ikke at prosentandelen når det gjelder avslag på asylsøknader gikk vesentlig opp. Nedgangen på innvilget asyl ble kompensert ved at andelen som fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag økte.

Men de neste årene fikk også stadig færre innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Avslagsprosenten raste dermet rett til værs, med 90 prosent avslag i 1993 som det verste året.

Gros verk

– Det er uhyre interessant med tallmaterialet Ny Tid presenterer. Det underbygger det jeg tok opp i boka «Gode Nordmenn», nemlig at Gro Harlem Brundtland personlig sto bak den voldsomme innstrammingen i asylpolitikken, sier Øyvind Johnsen, tidligere generalsekretær i Amnesty International i Norge og utenriksredaktør i dengang Arbeiderbladet.

Da Johnsens bok kom ut i 1995 skapte den mye politisk bråk. Justisminister Helen Bøsterud fant det til og med betimelig å innkalle til pressekonferanse for å tilbakevise beskyldningene i «Gode Nordmenn».

– Min slutning om Gros rolle var ikke basert på gjennomgang av tall, men informasjon jeg fikk som generalsekretær i Amnesty. Da Gro tok over makta, ble Amnesty og andre innkalt til møte hos justisminister Bøsterud, hvor hun fortalte at den liberale linjen skulle følges opp. Men en måneder senere ble vi innkalt av justisministeren på nytt og fikk beskjed om at det skulle strammes inn, forteller Johnsen, som i dag jobber for Geelmeyden & Kiese.

Bløffmakere

Øyvind Johnsen mener fremdeles at Gro Harlem Brundtland var den store regissøren av innstrammingspolitikken.

– Jeg står fast på det jeg skrev i 1995; det var en sammenheng mellom Gros restriktive regime og rassismen blant folk. Mellom 1987 og 1995-96 var det et ekstremt aggresivt klima i asylpolitikken. Årsaken til at Gro strammet inn var simpelthen at hun var redd for velgerflukt til Fremskrittspartiet, sier han.

– Gros innstramming ble ledsaget av en markert endring i retorikken om flyktninger. Før hennes regjeringstid var det mest snakk om solidaritet og å hjelpe folk i nød. Gro og co. snakket imidlertid om at 90 prosent av asylsøkerne var økonomiske flyktninger, at de var bløffmakere og den slags negativ omtale.

Johnsens overbevisning om Gros rolle blir ikke mindre når Ny Tid presenterer tallene for ankesaker. Fra 1993 til og med 1996 var det ingen – ikke ett eneste menneske – av de tusener som anket avslagene på sine asylsøknader i første instans som fikk innvilget asyl.

Lite klimaskifte

Etter at Bondevik tok over regjeringskontorene i slutten av 1997, viser tallene som er gjengitt i tabellen her i Ny Tid at det igjen skjer en endring, om enn i mindre grad. Andelen innvilget asyl øker til 3-4 prosent, mens andelen avslag beveger seg ned mot 50-tallet.

Øyvind Johnsen sier at han ikke har fulgt godt nok med på utviklingen de senere årene til å kommentere dette, men påpeker at justisminister Anne Holt i Jagland-regjeringen allerede hadde begynt en viss oppmykning.

– Hun lot jo bosnierne få bli i Norge, og sørget for et lite klimaskifte. Jeg knytter innstrammingspolitikken først og fremst til Brundtland-regimet, sier han.

Espen Thorud, statsviter og rådgiver i Kommunal- og regionaldepartementets avdeling for same-, minoritet- og innvandrerspørsmål, påpeker også en viss endring med Bondevik-regjeringen. I boka «Innvandringspolitikk og utlendingslov – Samtidens klagemur» utgitt i 1998, skriver han følgende:

«I 1997-98 har det kommet nye retningslinjer som innebærer en viss oppmykning av flyktningpolitikken. Liberaliseringen ble relativt umiddelbart etterfulgt av en økning i antall asylsøkere etter flere år med lave ankomsttall.»

Effektiv visumplikt

Thorud tar også for seg problemer i forhold til hvilke asylsøkere og antallet som myndighetene ønsker skal komme til Norge, men viser til at enkelte virkemidler har vist seg å være «svært effektive».

Ett eksempel er innføringen av visumplikt for bosniere høsten 1993, som førte til «en nesten umiddelbar stopp» i ankomsten av individuelle asylsøkere fra Bosnia-Hercegovina.

Denne type virkemidler gir signaler, skriver Thorud, som påvirker tilstrømming og sammensetningen av flyktningeinnvandringen «mer eller mindre uavhengig av den objektive situasjonen i fluktlandet.

Som rådgiver Thorud videre påpeker: «Det skjedde ingen markant forbedring av situasjonen i Bosnia før i 1996, mens strømmen av asylsøkere stoppet brått høsten 1993».

– Visumplikten er en av flere ting som gjør Menneskerettighetserklæringens artikkel om retten til å søke asyl til en illusorisk rettighet for mange. Men norske myndigheter vil vel si at vi etterlever artikkelen fordi folk kan søke asyl i norske ambassader og representasjonskontor rundt omkring i verden, kommenterer Øyvind Johnsen lakonisk, og mener at visumsplikten har bidratt til holdningen om at de som søker asyl fra sitt hjemland er bra folk, mens de som tar seg illegalt til Norge «sniker i køen» og ikke bør belønnes for det.

Asyl-konsensus

En som ikke vil gå god for at hypotesen om at asylstatistikken fra 1982-2000 avspeiler de ulike regjeringenes asylvennlighet, er professor Grete Brochmann ved Institutt for Samfunnsforskning.

– Bortsett fra i Fremskrittspartiet, har det i det store og hele vært en konsensus blant de andre partiene om asylpolitikken. Det er riktig at det ble skapt en veldig restriktiv politikk på slutten av 80-tallet, og at det var Brundtland som var statsminister da. Men dette falt sammen med en markert tilstrømming av asylsøkere til Norge i denne perioden. Det er ikke gitt at Willoch-regjeringen ikke hadde strammet inn på samme måte, sier hun.

Til neste år foreligger et flere binds historieverk om innvandring til Norge som koordineres av Universitetet i Oslo. Brochmann er en av medforfatterne, og har ansvaret for perioden 1975-2000.

– Krokodilletårer

b-ui: – Når det gjelder Bondevik-regjeringen, så måtte den gjøre noe da den kom til makta, i og med at Sentrumpartiene hadde uttalt seg svært kritisk til asylpolitikken i opposisjon. De gråt for eksempel store krokodilletårer i Gholam-saken, hvor Arbeiderpartiet mente at familien løy om sin afghanske nasjonalitet. Men etter noen måneder ved makten, kom også Bondevik-regjeringen fram til at de hadde blitt lurt av Gholam-familien. Faktisk påbegynte Jagland-regjeringen med justisminister Anne Holt allerede en oppmykingsprosess i sin korte tid ved makta før Bondevik tok over, påpeker Brochmann.

En av årsakene til oppmykningen på slutten av 90-tallet, var ifølge Brochmann de stadige kritiske oppslagene i media om enkeltsaker.

– Dessuten hadde Norge fått kritikk av FNs flyktningekommisær for den lave andelen av personer som fikk politisk asyl her i landet. Og det er helt riktig at det er en lav andel som får politisk asyl i Norge sammenlignet med andre land i Europa, legger hun til.

Men dersom man innkluderer personer som gis beskyttelse av andre årsaker, mener Brochmann at Norge befinner seg midt på treet i europeisk sammenheng.

– Norge har lagt seg på en restriktiv linje, men ikke vesentlig mer restriktiv enn andre land, konkluderer hun.

– Uvanlig illojalt

UDIs rolle i denne sammenheng er ifølge professoren å gjennomføre regjeringens politikk.

– UDI ble planlagt lenge før rushet av asylsøkere på slutten av 80-tallet, sier Brochmann, som er undrende til Sylvia Brustads kritikk av UDI etter at hun ble kommunalminister.

– Det er uvanlig illojalt av Brustad å kritisere UDI offentlig slik hun gjør. Det er tross alt hun som har det øverste ansvaret for UDI, påpeker Brochmann.

Også Øyvind Johansen mener at UDIs skjønn og vurderinger avhenger av signalene etaten får fra myndighetene til en hver tid.

Basert på asyltallene i Ny Tids tabell, kan det synes som om UDI har handlet etter svært restriktive signaler fra samtlige regjeringer siden etaten ble opprettet i 1998, ikke minst i Gro Harlem Brundtlands tid som statsminister.

---
DEL

Legg igjen et svar