Mykporno for neisiden

Jean Quatremer: Les Salauds de l’Europe. Guide à l’usage des eurosceptiques. Calmann Lévy

Som den moderne verdens siste pasifistiske utopi må Europa-eventyret fortsette, skriver Jean Quatremer, som likevel fort kan bli neisidens nyttige idiot.

Jean Quatremer, journaliste, auteur de "Sexe , Mensonges et Medias" sur le plateau de LCI. BOULOGNE-BILLANCOURT-15/03/2012/Credit:IBO/SIPA/1203211554
Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

Les Salauds de l’Europe Guide à l’usage des eurosceptiques

Jean Quatremer

Calmann Lévy

Les Salauds de l’Europe. Guide à l’usage des eurosceptiques – «Europas drittsekker. Praktisk guide for euroskeptikere» er ført i pennen av Jean Quatremer, den franske avisen Libérations korrespondent i Brussel gjennom 20 år. Få temaer får så mange sinn i kok som EU. Jasiden vektlegger det historiske perspektivet om fred, samarbeid og forbrødring; neisiden økonomisk misere, arbeidsløshet, byråkrati og tvang. Det siste vi trenger er en bok som dytter oss ned i gamle skyttergraver, og Les Salauds de l’Europe er heldigvis ikke en slik. I stedet gjør forfatteren et interessant forsøk på å fornye debatten, sett fra begge sider.

Nyttige idioter. Er EU-prosjektet gått for langt, eller er det kommet for kort? Fjerning av interne grenser for å lette handel og bevegelse mellom landene, og innføring av stordriftsfordeler for å hevde seg på det globale markedet, har ikke forhindret avindustrialisering i Europa. Kapping om lavest mulig skattenivå og manglende grenseoppganger for sosiale rettigheter har satt EU-landene opp mot hverandre. Forslag som Bolkenstein-direktivet – senere Tjenestedirektivet – som skulle gi polske rørleggere rett til å utkonkurrere kollegaer i andre land med sitt hjemlige lønnsnivå, viste hvordan økonomisk teori trumfet politisk forståelse.

Beskrivelsene av EUs manglende kontroll over Schengen-landenes yttergrense og de katastrofale menneskelige konsekvensene av eurosamarbeidets institusjonelle svakheter, er lesning som garantert vil gi Trygve Slagsvold Vedum en lett ereksjon. Særlig i de første kapitlene serverer Quatremer eksempler på EUs utilstrekkelighet og grufulle fadeser på et sølvfat til EU-motstandere. Lenins begrep om nyttige idioter – folk som uten selv å vite det blir manipulert til å gå andres ærend – gis ny mening i Quatremers EU: Europeerne er globaliseringens nyttige idioter. Fattige som følge av sin higen etter å fjerne grenser, og med lukkede øyne for valutamanipulering, miljøkriminalitet og sosial dumping, går vi lett ned i knestående for å suge til oss noen doser kinesisk kapital. Med de USA- og EU-dominerte Bretton Woods-institusjonenes u-landsbeskyttende spilleregler, forbys europeiske bedrifter å eie sine egne operasjoner i Kina. Med tvungen teknologioverføring og adgang til verdens største marked som gulrot, gir vi frivillig fra oss alle våre beste kort. Mens USA aldri har nølt med å innføre handelspolitiske mottiltak, står EU-landene maktesløse igjen og ser på at teknologi, industri, arbeidsplasser og økonomisk vekst sakte, men sikkert forvitrer.

Europeerne er globaliseringens nyttige idioter.

Eksempelets avmakt. Brussel-eliten krever at EU på en eksemplarisk måte åpner markedene for utenlandske investorer, noe som kan skape økt velstand, i henhold til Smith, Ricardo og Heckscher–Ohlins teorier om handelssamkvemmets fortreffelighet. Kina tillater kun selskaper med 51 prosent kinesisk eierandel. I USA er 70 prosent av alle offentlige anbud reservert amerikanskeide selskaper. I EU, derimot, er 90 prosent av markedet for offentlige anskaffelser åpent for hele verden. Og Quatremer stopper ikke der: Vi får også et svimlende innblikk i alle godene, lønnsnivåene og privilegiene til Europakommisjonens embetsmenn, i tillegg til det meste av svindel- og korrupsjonsskandaler. Det var Jean Quat-
remer som i 1999 gravde frem historien om EU-kommissæren Edith Cresson, hvis elsker skrev reiseregninger når de to tilbrakte helgene sammen i byen der Cresson var ordfører. Historien førte til at Santer-kommisjonen måtte gå og EUs verste krise til da.

At alt dette blir forklart som en fallitterklæring fra mannen som den tidligere franske utenriksminister Hubert Védrine kalte «føderalismens ayatollah», gjør første del av Les Salauds de l’Europe nærmest til mykporno for norsk neiside.

Hvordan ville Europa sett ut i dag om EU ikke hadde sett dagens lys?

Globalt perspektiv. Så hva vil Quatremer med å male EU-fanden på veggen? Er det kun for å friste folk inn i bekreftelsesentusiasme, for så å lede dem ut igjen? Vel, som forfatteren skriver: Først tar han for seg alle de viktigste anklagene mot EU, for så å gå dem etter i sømmene for å finne ut om de er korrekte eller feilaktige. Kritikken mot europeisk integrasjon må være solid og godt begrunnet for å kunne skape endring, sier Quatremer – den må ikke baseres på ufullstendige eller konspiratoriske argumenter.

Her slutter nok pornometaforen, uten at EU-kritikere bør bli skuffet av den grunn. Quatremer er edruelig faktabasert i sine historiske beskrivelser av hvordan EU-samarbeidet kom til. Det er befriende å lese om franske og tyske intriger og fiaskoer fra et europeisk ståsted langt fra Paris og Berlin. Quatremer setter Europa og EUs historiske utvikling og utfordringer inn i et globalt perspektiv uten at han påberoper seg bastante løsninger. Dog står Frankrike sentralt – landet var tross alt motoren i EUs utvikling.

Mot slutten tar boken en ny dreining; det er som om forfatteren ikke orker lenger – å holde på sin journalistiske og show, don’t tell-linje. I stedet hamrer han ned hvilke reformer som skal til for at EU skal kunne overleve og forsvare Europa: kutte ned på byråkratiet, redusere antall kommissærer og lønninger, opprette et eget kammer for eurolandene i Europaparlamentet bestående av en blanding av nasjonale og europeiske folkevalgte. Deretter drister han seg ut på noe så spektakulært og fantasifullt som en aldri så liten kontrafaktisk historiebeskrivelse. Hvordan ville Europa sett ut i dag om EU ikke hadde sett dagens lys?

Europa er den siste pasifistiske utopi i den moderne verden og derfor må eventyret fortsette, avslutter boken. Det lyder elegant og poetisk på fransk, men platonisk og fjernt på norsk, noe som i seg selv er en av årsakene til at den europeiske drømmen aldri slår ordentlig rot i Norge.

Ut av traumene. I Brussel går Jean Quatremer for å være stor i kjeften, mye fordi han skyter fra hoften – men også fordi han er en fritenker som tør å snakke Europas sak og mestrer kunsten å snakke om EU i korte setninger. Om et norsk forlag med Quatremers baller hadde gitt oss nordmenn tilgang til franskmannens forfriskende Europa-perspektiver, kunne vi kanskje kvittet oss med våre gamle EU-traumer en gang for alle.

«EØS er så eighties,» sa Erna Solberg på et møte under den forrige regjeringens Europa-dialog. Ikke bare er avtalen fra 1980-årene; med Senterpartiets fremgang på meningsmålingene kan EØS-tilværelsens uutholdelige letthet endelig settes i spill. Da kan Europas drittsekker og Jean Quatremer bli nyttige idioter i en lenge etterlengtet og fornyet norsk debatt.

Paal Frisvold er forfatter av boken Mot Europa.

---
DEL