Myke menn, hardt land

Filmatiseringen av Khaled Hosseinis bestselger Drage-løperen gjør størst inntrykk når den fortoner seg sjokkerende normal.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[film] Det er en megetsigende scene i siste tredjedel av Drageløperen hvor hovedpersonen Amir blir kroppsvisitert av noen flirende Taliban-soldater, som kommenterer hans fysiske tilstand med ordene: «Så myk!».

På dette tidspunktet vet vi imidlertid at Amir ikke bare er en myk mann i rent fysisk forstand. Mentalt er han konfliktsky, unnvikende og ikke så rent lite feig. Livet hans har så langt vært definert av flukt. Flukt fra hjemlandet, men først og fremst flukt fra alle ubehageligheter. Det er derfor han har dratt tilbake til Afghanistan, for å ta et oppgjør med seg selv. Amir skal begrave sitt gamle jeg ved å konfrontere fortidens synder. Reisen inn i Taliban-land er hans siste sjanse.

Voldtekt og skam

Allerede som gutt, som overklasseunge, lar han kameraten Hassan utkjempe sine slag for seg. Det er Hassan som er drageløperen. Det er han som finner papirdragene som blir kuttet og faller ned under konkurransene i Kabul. Men de to guttene er på vei ut av barndommen, og uskylden må snart vike plass for skam.

Hassan er sønn av husholdets tjener, og dessuten en hazara (politisk marginalisert og økonomisk diskriminert folkegruppe av mongolsk avstamning). Dette gjør forholdet mellom de to vennene problematisk, ved at Amir kommer under et dobbelt press. Delvis fra fordomsfulle omgivelser, men kanskje mest fra Amirs egen følelse av at han taper verdighet. Han takler ikke at Hassan demonstrerer en styrke og et mot som langt overgår det han selv kan stable på beina. Da dette går opp for ham begynner han å intrigere for at faren skal sende bort Hassan og faren hans.

Krisen blir direkte foranlediget av en voldtekt. Hassan voldtas som straff av en trio med eldre gutter som vil sette ham på plass etter at han har forsvart Amir for n’te gang. Én ting er at Hassan «bare er en tjenersønn». I tillegg er han altså en foraktelig hazara. Overklassepashtunere i de tidlige tenårene er derfor i sin fulle rett til å begå overgrep, slik de ser det. Mens Amir, som er vitne til overgrepet, ikke våger å gripe inn.

Alt dette finner sted i Kabul på tampen av 1970-tallet. Til tross for rigide klasseskiller og etniske gnisninger med tilhørende diskriminering, er dette likevel et samfunn som fortoner seg overrumplende normalt, sett med vestlige øyne. Drageløperen gir oss et helt annet bilde av Afghanistan enn det vi møter i dagens medier. Nettopp derfor gjør det inntrykk. Vi får en idé om hva som er gått tapt – materielt, menneskelig og kulturelt – etter tiår med krig.

Selvfølgelig er det eksotisk med dragekamper i Kabul på 1970-tallet, men det mest slående med skildringen er at vi uten forbehold forstår menneskene vi møter. De minner oss om oss selv.

Ømhet og bløthet

Drageløperen forholder seg naturalistisk og befriende lite manipulativ til hendelsene og menneskene den skildrer. Dette er dessuten en film med mye ektefølt ømhet for figurene.

Dessverre er det også en film som tidvis forveksler ømhet med bløthet. Den skjelver på hånden med en gang den trer ut av 1970-tallets Kabul. Det skyldes ikke minst at de to dyktige barneskuespillerne, Zekeria Ebrahim som spiller Amir og Ahmad Khan Mahmidzada i rollen som Hassan, forsvinner fra scenen. Særlig sistnevnte har en karisma som fascinerer.

Det skyldes også at den midterste delen av filmen er et dramaturgisk hvileskjær, hvor vi følger Amirs liv som ung mann i USA. Dette er den klart mest trivielle delen av Drageløperen. Vi befinner oss ikke i noe såpeoperalandskap, men her mangler dramatisk sting.

I siste del, hvor Amir drar tilbake til det talibanstyrte Afghanistan, får filmen hjelp av de konfliktfylte omstendighetene. Her løfter den seg igjen. Men kabalen er vel programmessig lagt opp når det stunder mot (anti)heltens definerende øyeblikk. Drageløperen er ingen dårlig film, men det hviler noe dorskt over den etter at barndomsskildringen på 1970-tallet er unnagjort.

---
DEL