Mye Moore, litt latter og en stor dose alvor

Hvordan kan en venstreradikal forfatter og filmskaper bli så populær i Amerika?

Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 05.02.2003

Michael Moore er stor i USA, og i ferd med å nå et norsk publikum med sin bitende samfunnskritikk i “Bowling for Columbine” som går på kino nå. Men hva er han? Politisk aktivist? Journalist eller humorist? Og hvordan kan en venstreradikal forfatter og filmskaper bli så populær i Amerika?

Michael Moore er ingen lettvekter. Det vil si: Han er korpulent. Et ektefødt barn av McDonalds, slik han ser det selv. Om ikke white-trash, så heller ikke langt unna. Og det er egen livsstil han frykter mest, ikke et drapsforsøk fra ytterste høyre eller fra medlemmer av National Rifle Assosiation, selv om man kanskje skulle tro det motsatte etter å ha sett hans siste dokumentarfilm Bowling for Columbine.

Filmen er nemlig et rasende oppgjør med amerikansk våpenkultur og amerikansk hang til aggresjon, også utenrikspolitisk – hvor filmskaperen bruker et tjuvtriks eller to, tar noen journalistiske snarveier, men likevel, eller kanskje nettopp derfor, lander med begge beina solid plantet i et amerikansk massemarked hvor mange elsker hans bitende satire og halvabsurde revolverjournalistikk.

Noe som i seg selv er fascinerende all den tid USA for mange fremstår som alt annet enn et paradis for venstreradikale. Norske kritikere har også lagt sin elsk på ham. Femmerne og sekserne satt løst da filmen hadde premiere forrige helg.

Litt latter, mye alvor

Stilen i Bowling for Columbine er karakteristisk for Moore: Litt latter, mye alvor, mye Moore, de svake får snakke fritt, de mektige blir stilt til veggs når Moore kommer bardus på med sine konfronterende spørsmål.

Men viktigst av alt er at den tar opp kontroversielle temaer. Retter et søkelys mot dem, og klarer å skape filmer som folk har lyst til å se ut av de alvorlige temaene.

I intervjuer understreker han at han vil lage underholdende film i tillegg til å ta rotta på dumme hvite menn, storselskapene i Amerika, eller våpengærninger.

Her skiller han seg fra venstresidens vanlige frontfjes. Med egne ord om andre opposisjonelle dokumentarfilmskapere: “Who wants to eat popcorn to that?”

Tragedien i Littleton

Bowling for Columbine tar utgangspunkt i skytedramaet ved Columbine videregående skole i Littleton – hvor to gutter drepte 12 medelever, en lærer og seg selv.

Moore spør seg hvordan dette kan ha skjedd, og fnyser av folk som trekker frem “the usual suspects”: Aggressiv rock (i dette tilfellet Marilyn Manson), voldelige videospill og dårlige foreldre.

Han stiller istedenfor det retoriske spørsmålet om ikke bowling kan ha noe med saken å gjøre. De to morderne ble jo sett i bowlinghallen av flere vitner om morgenen den dagen de begikk ugjerningen (derav tittelen). Han går til Marilyn Manson og spør hva hans reaksjon er (Manson fremstår faktisk som en av de mest fornuftige intervjuobjektene i denne filmen).

Og finner ut at nei, Manson har nok ikke skylda. (ikke bowling heller, selvfølgelig) Verken for Columbine-massakren, eller for det mer generelle problemet som er det egentlige temaet for filmen: Hvordan kan det ha seg at Amerika har så mange flere drap med skytevåpen enn andre land?

Fryktens kultur

Han finner ikke noe entydig svar, men antyder omtrent det følgende: Den amerikanske middelklassen er livredde (spesielt for svarte), en redsel som får næring av nyhetsmedienes “If it bleeds, then it leads”-filosofi.

“Før vi klarer å gjøre noe med dette kulturelle problemet, og tenke mer som i Canada (som har like mange våpen, men en brøkdel av drapene), må vi stue våpnene vekk”, har han sagt til The Guardian. Med andre ord et rop om strengere våpenkontroll.

Bestselger

Bowling for Columbine ble den mest sette dokumentarfilmen på mange år i USA. Den siste boka hans, Stupid White Men… And other sorry excuses for the state of the nation, lå på bestselgerlistene i ni måneder, og er den mest solgte sakprosaboken etter 11. september – på tross av at forlaget ville trekke den tilbake allerede før den var kommet i butikken. (Førsteopplaget på 50 000 eksemplarer var ferdig trykket den 10. september 2001.)

Undergrunnsjournalisten Moore brøt imidlertid lydmuren allerede i 1989. Da debuterte han med langfilmdokumentaren Roger and me.

Filmen handler om Moores hjemby Flint i Michigan sitt møte med storkapitalens kynisme.

Den røde tråden i filmen er jakten på Roger Smith. Sjefen for det enorme selskapet General Motors (GM), som hadde lagt ned fabrikken sin i Flint, for å flytte produksjonen til lavkostlandet Mexico. Nedleggelsen fikk selvfølgelig grusomme konsekvenser for lokalsamfunnet – arbeidsledigheten gikk rett i været, og med den kriminaliteten og andre sosiale problemer.

Det er dette Moore vil konfrontere Roger Smith med, men å få snakke med GM-sjefen viser seg å være vrient. Jakten går gjennom de rike forstedenes golf og tennisklubber, men uten hell. Til slutt får han likevel noen ord med fyren på et festlig lag i GM-konsernet.

På tv

Utrolig, vil noen si, men Roger and me ble elsket av både presse og publikum, og Moore endte opp med tilbud om tv-jobb. Etter litt om og men, tok han imot tilbudet – resultatet ble BBC-serien TV Nation, og senere The awfull truth (serien går på svensk tv hver fredag).

Begge seriene vant Emmy-priser, femten til sammen, og har gitt noen minneverdige tv-øyeblikk:

En berømt svart skuespiller og en hvit voldsforbryter forsøker å praie hver sin taxi på gaten i New York. Gjett hvem som lykkes.

Moore smugler folk over grensen fra Canada, som om de skulle være mexicanere på vei over USAs sørgrense.

TV Nation leier en lobbyist i Washington for å se hvor mye demokrati som kan kjøpes for 5 000 dollar.

Et kor besatt av homofile sangere synger “On the street where you live” foran den homofobe senatoren Jesse Helms villa.

Også fiksjon

I mellom alt dette rakk han også å lage en spillefilm (Canadian Bacon) og begynne på sin første bok: Downsize this! Random threats from an unarmed american hvor masseoppsigelser i den amerikanske industrien igjen er tema. Under lanseringsturneen tok han med seg et kamerateam og lagde The big one en kavalkade over storselskapers maktmisbruk, være seg enten i form av oppsigelser, eller i form av å nekte folk å fagorganisere seg.

Et sted opplever Moore til og med at folk på gulvet ikke for komme å høre på foredraget hans. Ledelsen er redd for at han skal inspirere dem til å gjøre motstand.

Deretter skrev Moore Adventures in a TV nation om hvordan tv-seriene hans egentlig ble til, og Stupid white men… som altså har toppet bestselgerlistene lenge, før Bowling for Columbine kom i fjor.

The american dream

Det er en slags versjon av den amerikanske drømmen. Moores far jobbet på fabrikk, og Moore selv droppet ut av videregående. Likevel er han en suksess, og suksessen kan nok i hovedsak tilskrives formen.

Så populær var den, og så upopulære var de politiske holdningene hans at flere tv-kanaler som viste tv-programmene til Moore etter hvert gjemte de bort på dårlige sendetidspunkter, mens revolverjournalistikken og humoren fikk fritt spillerom i andre programmer, men nå uten det politiske budskapet.

Men på tross av populariteten har formen sine svake sider. Bowling for Columbine er springende, og ikke alltid like sammenhengende. Den spiller på følelser, minst like mye som på argumenter. Den kollasj-aktige dramaturgien fungerer for å sette et tema på dagsorden, og fremme et politisk budskap, men så veldig mye klokere blir man ikke av denne typen dokumentarfilm. (Moore presenterer i et retorisk krumspring statistikken over drapene i absolutte tall, ikke i forhold til befolkningen, noe som gjør at forskjellen ser større ut enn den er i virkeligheten.)

Ingen Einstein

Den intellektuelle pondusen er mindre enn den kroppslige, men det er også meningen, og kanskje en del av forklaringen på hvorfor Moore treffer et stort marked med sin samfunnskritikk. Det er ikke Noam Chomsky og John Pilger forunt, selv om de deler mye av tankegodset og et brennende ønske om å avdekke dobbeltmoralismen som ligger bak våre vestlige demokratier, og vise hvordan maktmisbruk er utbredt blant elitene.

Presisjonsnivået er lavere hos Moore, og filmene av og til preget av halvkvedede årsaksforklaringer som virker en smule spekulative. Et eksempel fra Bowling for Columbine: Mot slutten av filmen tar Moore opp nok et skoledrap. Denne gangen i sin egen hjemby. En seks år gammel gutt har skutt og drept en seks år gammel jente med en pistol han fant hos onkelen sin. Gutten havnet hos onkelen fordi moren var tvunget til å jobbe i et whelfare-for-work-program på et kjøpesenter halvannen times busstur unna sønnen og hjemmet. Moore må stille noen til ansvar, og setter alle kluter til for å konfrontere eieren av butikken sønnens mor jobber i.

Den vanskelige balansen

Dette illustrerer muligens noe viktig. Balansegangen mellom å nå ut til mange, og å ha et høyt argumentativt nivå er en vanskelig øvelse. Med like deler humor og alvor klarer Moore det første, men ikke helt det andre. Pilger og Chomsky klarer det første, men ikke det siste.

Moore er mann for sin hatt – en baseballcap, som sammen med resten av lavbudsjettkostymet gir filmskaperen, forfatteren og journalisten et arbeiderklassepreg.

Et preg som ikke er tilfeldig – for mannen har arbeiderklassebakgrunn, og tar alltid de svakes side i sine filmer, bøker og tv-serier.

Likevel er han blitt styrtrik på sin kritiske virksomhet. Spørsmålet er om han kan se underklassens lidelser klart nok fra sin lekre New York residens – om han fortsatt har integritet som de svakes forsvarer.

Selv mener han det, og blir oppriktig sint når han blir konfrontert med denne typen kritikk: “De som kritiserer meg er ikke mennesker fra arbeiderklassen. Ingen som kommer fra arbeiderklassen bør misunne meg for min framgang. Om man kommer fra arbeiderklassen og en av oss kommer seg unna, og klarer seg bra, er det som om det stiger et heiarop: Ja! En til som har kommet seg unna! Neste gang er det min tur”, har han sagt til Chicago-avisen The Onion.

Døråpner

Den folkelige framferden kan dessuten ha åpnet noen dører for Moore.

Det skaper i alle fall interessante kontraster når han møter maktmennesker. Den halvsjuskete Moore og en eller annen velkledd maktperson. Som når han mot slutten av Bowling for Columbine får et intervju med Charlton Heston – den tidligere skuespilleren som nå er talsmann for National Rifle Assosiation.

Et intervju som ender slik det av og til gjør for Moore. Intervjuobjektet trekker seg ut av situasjonen og blir gjort til latter fordi han ikke kan svare for seg.

Det slår. Hardt! Men hvor godt treffer det?

Kommentarer