Mye bråk i liten republikk

Freden skal visstnok ha senket seg over Bashkortostan. Det er ikke sikkert den varer.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er den samme gamle, og for øvrig helt berettigede, klagesangen. Og det er de samme kjente virkemidlene.

Man har sett det før; i Georgia, i Ukraina og delvis i Kirgistan. Folk strømmer ut på gatene i protest mot stjålne valg, kleptokrati, korrupsjon og maktarroganse. Det er folkelige opprør av beste, demokratiske sort, og de har en tendens til å lykkes. Ofte bærer revolusjonene navn som knyttes opp mot farger, stoff eller blomster: fløyelsrevolusjonen. Rose-revolusjonen. Oransje-revolusjonen. Sedertre-revolusjonen i Libanon, for den saks skyld.

I skrivende stund har ikke opprøret i Bashkortostan fått noe navn ennå. Derimot har det vist seg både seigt og langvarig.

Bindeledd til demokratiene

Bashkortostan, altså. En liten republikk inne i den russiske føderasjonen. Et slags fylke, med andre ord. Bortsett fra det faktum at de 21 republikkene i Russland har en utstrakt grad av autonomi. I praksis nærmer de seg rene statsdannelser. Og målet for de mange, stort sett etnisk-baserte, republikkene har vært å løsrive seg mest mulig fra Moskva.

Noe de klarte under Boris Jeltsin, men ikke har klart under Vladimir Putin.

Bashkortostan er en av disse 21 republikkene. Plassert sør for Ural-fjellene og nord for Kasakhstan ligger den som et mulig bindeledd mellom de allerede løsrevne statene i Kaukasus – Armenia, Georgia og Aserbajdsjan; det urolige Nord-Kaukasus, samt det USA-dominerte Sentral-Asia på den ene siden, og det russiske innlandet med sine mange rastløse republikker på den andre.

Kort sagt; hvis demokrati-revolusjonene skulle spre seg inn i Russland, ville Bashkortostan være et logisk sted å begynne. Og det er akkurat det som har skjedd. Siden februar har titusener av mennesker vært på gatene i den regionale hovedstaden Ufa. Kravet har vært at president Murtaza Rakhimov trekker seg, at hans finansimperium brytes opp og at det avholdes frie og rettferdige valg. Så langt har den lange rekken av demonstrasjoner gjennom tre måneder gått mer eller mindre fredelig for seg, i den forstand at soldater ikke har blitt utkommandert mot folkemassene. Men opposisjonen har lovet hardere lut, og intet tyder på at Rakhimov vil trekke seg frivillig fra en stilling hvor han kan skumme fløten av republikkens rike ressurser.

Og skumme fløten har han gjort. Sønnen sitter på toppen av et finanssystem som sluser ressurser og kapital vekk fra borgerne og inn i den private familiekassa. Venner innenfor business-klanene får også sitt. Regimet er autoritært og dels diktatorisk, og tortur forekommer regelmessig, skal man tro opposisjonen. Ledende opposisjonelle har blitt trakassert, og også fengslet i perioder, i løpet av de siste månedene.

Kort sagt; det er mye å klage over. Protestene startet etter at en gjeng ungdommer hadde blitt banket opp av politiet i byen Blagoveshensk i desember i fjor. Republikkens innbyggere dannet en felles front mot presidenten som besto av både russere og bashkirer – de opprinnelige innbyggerne i Bashkortostan – tatarer og andre. Presidenten svarte med å busse mer lojale tilhengere fra landsbygda inn til hovedstaden for å kontre opprøret – en praksis man har sett under mange demokrati-revolusjoner de siste årene.

Men det skummende raseriet blant folk døde ikke hen av den grunn; snarere tvert imot. Det stiller Putin overfor et dilemma, fordi det nå er opp til den russiske presidenten å avgjøre regionale lederes skjebne. Valgene på lokale presidenter og guvernører er nemlig avskaffet, og det er nå presidenten selv; Putin altså, som utnevner og avsetter disse lederne etter forgodtbefinnende – slik det var under Stalin og suksessive kommunistledere, og slik det var under tsar-regimet.

Urolig Kaukasus

Det var etter gisseldramaet i Beslan i Nord-Ossetia i fjor at Vladimir Putin tok kontroll over regionene. Fra og med i år vil guvernører og andre regionale ledere ikke stille til valg. Derimot vil de bli utpekt av Kreml.

Den nye loven, som etter hvert ble sandpåstrødd av parlamentet, skapte relativt liten politisk turbulens i Russland. Unntaket var den liberale opposisjonen i Moskva og St. Petersburg som gjennom flere år har advart mot Putins anti-demokratiske og autoritære sinnelag.

Denne liberale opposisjonen har akkurat så mange menneskelige trekk at den nå mesker seg i Putins selvpåførte problemer. For det er altså fraværet av demokratiske prosesser, og det like iøyenfallende fraværet av kritiske aviser, som tvinger folk ut på gatene over hele Russland, rett og slett fordi det ikke fins formelle kanaler å ventilere politisk frustrasjon gjennom.

Bashkortostan er nemlig ikke den eneste republikken som har sett rasende demonstranter og krav om nye ledere den siste tiden. I Nord-Ossetia er folk i harnisk over presidentens måte å håndtere gisseldramaet i Beslan på. Kravet om Alexander Dzasokhovs avgang har derfor ligget fast helt siden stormingen av skolen i september i fjor førte til at 330 gisler døde; hvorav mange skoleelever.

I Ingusjetia har president Murat Zyazikov den noe tvilsomme ære å bli omtalt som den absolutt mest forhatte lederen i hele Kaukasus – hvilket ikke sier så lite. Ingusjetia grenser til Tsjetsjenia i øst og til Nord-Ossetia i vest, og blir dermed destabilisert av krigen i naborepublikken samtidig som man er inne i en tiårig grensetvist med sin nabo i vest.

Og som om ikke det er nok, begynner også Kabardinia-Balkaria og Karatsjaia-Tsjerkessia å gjøre mytteri mot sine respektive ledere.

Men én ting er Nord-Kaukasus, der seks av de 21 russiske republikkene ligger på rekke og rad, og der krigen i Tsjetsjenia har gitt en slags gjespens ordinaritet til stadige meldinger om politisk uro. En helt annen ting er Bashkortostan, der opprøret både følger en mer klassisk demokratikrav-modell, og som dessuten ligger i et langt fredeligere hjørne av føderasjonen. Her må Putin på en eller annen måte gripe inn, og det er verdt å merke seg at opposisjonen fortsatt håper på myndighetenes støtte til kravet om Rakhimovs avgang. Protesten er dermed ikke først og fremst rettet mot Kreml, men mot lokale ledere som misbruker den makten de har fått.

Det føyer seg inn i en lang tradisjon der tsaren, «lille far,» blir bedt om å gripe inn mot korrupte og illojale undersåtter.

Hva Vladimir Putin vil gjøre, er imidlertid en helt annen skål. Han kan gjøre én av tre ting. Han kan fjerne Rakhimov, og dermed gi gnist til folk i andre republikker og regioner som også er misfornøyde med sine ledere. Han kan la være å gjøre noe som helst, og dermed bevise at anti-demokrati-reformen likevel ikke var et forsøk på å rydde opp i korrupte lokal-administrasjoner. Eller han kan både fjerne Rakhimov og samtidig sette opposisjonen ut av spill.

Av de tre opsjonene er de to siste de mest sannsynlige. Det siste Putin trenger er nye demonstrasjoner og opprør i de etniske republikkene som ligger strødd utover det russiske kontinentet. For det er de etniske enklavene; ikke minst de muslimske, som har mest sprengkraft i seg. Det er disse som har fått sin makt beskåret under Putin, og som dermed har mest å hevne – eller i det minste vinne tilbake. Det er her nasjonalisme møter nasjonalisme: russisk mot andre etnisiteter, islam mot ortodoksi.

Mange har spådd gjennom flere år at Russland vil sprekke opp langs Volga, der de muslimske republikkene ligger i en linje fra nord til sør. Foreløpig er det ikke sjanse for det. Men opprøret i Bashkortostan er urovekkende, ikke minst fordi det er så … urussisk – så veldig vestlig-liberalt, liksom.

Så urussisk, liksom

Bashkortostan hadde ikke frarøvet Vladimir Putin nattesøvnen hvis det ikke hadde vært for en viss politisk «setting» som gjør seg gjeldende. Det er ikke til å komme unna at amerikanske og europeiske ideer filtrerer inn i tidligere sovjetrepublikker, og at USAs geostrategiske nyposisjonering går på bekostning av det russiske grepet om egen «bakgård.»

I Kreml er man alvorlig redd for å miste sin mange hundre år lange innflytelse i Kaukasus og Sentral-Asia. «Noen» i Kreml er så pragmatiske at de erkjenner dette faktum, og vil ha det såkalte samveldet av uavhengige stater oppløst. Andre er kanskje ikke så innstilt på det. Men faktum er at Russland trekker seg tilbake fra hele ringen av gamle sovjetrepublikker rundt Russland. De gikk på et nederlag i Ukraina, har i teorien (!) godtatt kravet fra Georgia om å legge ned militærbaser, vurderer å trekke seg ut av Moldova og prøver å samarbeide med det «nye» Kirgistan.

Det er et uttrykk for svakhet, selvfølgelig, men det skjer likevel oppsiktsvekkende lett. Når kommer den voldsomme motreaksjonen på USAs strategiske innringing av Russland?

Den kommer når bølgen når Russland selv. Og det er derfor Putin er nervøs.

Det er derfor han har gått over stag for å dempe det pensjonistopprøret som red Russland tidligere i vår. Dette opprøret var, i motsetning til Bashkortostan, både russisk og landsomfattende. Pensjonistene gikk på gatene fordi overgangen fra gratis tjenester til rene penger innebar en faktisk senkning av levestandarden for mange eldre og uføre. De var mange, og de var krigerske, og den russiske presidenten hadde intet annet valg enn å gi pensjonistene over det dobbelte av hva han hadde tenkt i utgangspunktet.

Dermed gled pensjonistopprøret ut i sanden, inntil videre. Det samme vil sannsynligvis skje i Bashkortostan, fordi opposisjonen tross alt ikke har nok mennesker å spille på. Av de fire millioner bashkirere, russere, tatarer, ukrainere, tyskere og tjuvasjer som utgjør republikkens etniske mosaikk, var det bare noen titusener som faktisk demonstrerte. Av disse var det bare et par tusen som våget å nærme seg presidentpalasset.

I slutten av april kom meldingen om at de lokale myndighetene og opposisjonen hadde underskrevet en avtale om at det ikke skulle arrangeres store demonstrasjoner under de mange helligdagene i mai; inkludert seremonien knyttet til 60-årsjubileet for annen verdenskrig. Men våpnene er ikke lagt ned, og demonstrantene har annonsert sin intensjon om å sette opp en «oransje» teltby utenfor Ufa dersom ikke Rakhimov blir fjernet. Det kan hende han blir det, siden han allerede er inne i sin tredje periode.

Det vil i så fall være akkurat så langt opposisjonen kommer. Noe vestlig-liberalt demokrati er selvsagt ikke på tale. Tvert imot er lokaldemokratiet avskaffet til fordel for sentralisert og autoritær styring.

Det betyr at Putin sitter trygt i Kreml akkurat nå. Men en liten tankevekker var det jo likevel, opprøret i Bashkortostan.

---
DEL

Legg igjen et svar