Muslimene i Tyrkia prøver noe nytt

Islam og demokrati går ikke sammen, sies det. Det er sikkert og visst. For ingen er så god til å knuse islams ønske om politisk representasjon som nettopp demokratiet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Man har sett det så mange ganger før. I Algerie, for eksempel, for temmelig nøyaktig ti år siden. Da vant den islamske redningsfronten FIS valget i en knusende seier over militærdiktaturet. Men de vestlige demokratiene – først og fremst Frankrike – ønsket ikke et islamsk styre basert på sharia i det som engang hadde vært del av den franske nasjonen. Valget ble annullert, og regimet fortsatte som før.

Siden har titusener blitt massakrert og drept i en dødbringende duell mellom regimets militære styrker og ytterliggående muslimske grupper. Det islamske ønsket om å bli statsbærende har blitt knust, og det samme har håpet om en utvikling av islam som politisk moderniserende kraft. Det moderate islam ligger med brukket rygg, klemt mellom ekstreme krefter på begge sider av konflikten.

Eller ta Egypt. Det muslimske brorskapet har vekselvis sittet i parlamentet, vekselvis i fengsel. Regimet har tidvis eksperimentert med multipartisme, men bare til en viss grad og bare dersom det ikke har truet dagens makthavere.

Under de pakistanske valgene nylig gjorde general Pervez Musharaff den genistrek å nesten-forby to moderate partier med den følge at en religiøs og anti-amerikansk koalisjon gjorde dype innhugg i nasjonalforsamlingen.

Verden har ikke lært av tidligere erfaringer. Ved å nekte islam politisk representasjon har både vestlige demokratier og autoritære arabiske regimer drevet fram en religiøs radikalisering som i sin ytterste konsekvens har skapt det fruktbare jordsmonnet al-Qaida i dag rekrutterer fra.

Kastet forrige gang

Det nyeste eksperimentet finner sted i Tyrkia. Under valgene for to uker siden gikk tyrkerne mann av huse for å stemme inn et muslimsk-konservativt parti som aldri tidligere har sittet i nasjonalforsamlingen, langt mindre ledet landet.

Eller – det er vel ikke helt riktig. For partiet for utvikling og rettferd – AKP etter sine tyrkiske initialer – ble dannet på ruinene av andre muslimske partier som har hatt en lei tendens til å bli forbudt i Ataturks hjemland. Det største av disse partiene, velferdspartiet, satt i en koalisjonsregjering i Tyrkia på midten av 90-tallet, bare for å bli utsatt for et «mykt kupp» fra generalenes side i 1997. Hæren anklaget den muslimske statsministeren Necmettin Erbakan for å snikinnføre islam i den sekulære staten, og gjorde kort prosess med regjeringen – i tråd med landets tradisjoner der de messing-behengte fortsatt bestemmer det meste av det som skjer.

Ett år etter var velferdspartiet forbudt, samtidig som tre nye muslimske partier så dagens lys. Dagens valgvinner, Recep Tayyip Erdogan, førte de mer moderate kreftene inn i AKP og iførte seg en ny politisk habitt – han fornektet politisk islam, stresset sin sekulære tilnærming til statsanliggender, gikk på frierferd til EU og beroliget markedene ved sine løfter om fortsatt samarbeid med det internasjonale pengefondet.

Det, pluss tyrkernes voldsomme frustrasjon over den gamle makteliten, førte ham til maktens tinde under valgene i begynnelsen av november. Med sine 363 plasser i parlamentet har Erdogans parti rent flertall for første gang på ti år, samtidig som han er bare fire mandater unna det flertallet som trengs for å endre grunnloven.

Det har ført til en viss … skal man si årvåkenhet blant generalene. For dem er Erdogan mannen som «hisset til religiøs strid» samme år som velferdspartiet ble forbudt, ved å sitere et middelalderdikt som omtalte minaretene som «våre bajonetter.» For det fikk han ti måneder i kasjotten, og av den grunn kan Erdogan selv ikke ikle seg statsministerrollen.

Men vil partiet hans få lov til å styre landet uten at generalene blander seg inn?

Et moderne parti

Bare dersom Erdogan og AKP legger islam på hylla. Det paradoksale er at Tyrkia, et land med en muslimsk befolkning, bare kan ha et muslimsk parti i regjering hvis dette partiet styrer Tyrkia i henhold til klassisk, sekulær tradisjon.

Derfor har Erdogan gått over stag for å stresse det han ikke vil gjøre. Han vil selvfølgelig ikke innføre den muslimske loven, sharia. Han vil ikke blande politikk og religion, og han vil ikke ta kampen for kvinnenes rett til å bære «hidjab» i parlamentet eller på universitetene – noe som i dag er forbudt.

Han vil kort sagt forme et moderne muslimsk parti, et parti som skal være ikke-religiøst i seg selv, men som samtidig skal tilby troende muslimer et politisk ståsted.

Det er en balansegang og et eksperiment, bygd på mange års erfaring med den sekulære statens undertrykking av religiøse partier. Men det er også et forsøk på å bygge et moderne og demokratisk muslimsk parti, etter modell av kristelig-demokratene i Europa, og der etiketten ikke lenger skal være «muslimsk» men i beste fall «muslimsk-demokratisk» eller bare «demokratisk,» eller kanskje heller «demokratisk-konservativt?»

I mange leire i Tyrkia spør man seg om ikke dette partiet har en skjult agenda, at snikinnføringen av islam som politisk styresett vil komme nettopp fra et slikt parti, tilsynelatende så harmløst men hvis leder har en bakgrunn i sufi-bevegelsen Nakshibandi. Erdogan benekter det. Hans mål er å lykkes politisk, å vise generalene, tyrkerne forøvrig og resten av verden at islam kan operere innenfor en moderne, liberal og til og med sekulær verden.

Med andre ord: islam og demokrati, i en høyere enhet, stikk i strid med dystre spådommer om at islam aldri kan forenes med verken folkestyre eller modernitet.

Tyrkia – et unntak?

Men kanskje Tyrkia er det store unntaket, når alt kommer til alt. Landet skal inn i EU, og både generalene og islamistene har valgt å ligge lavt. Dessuten er Tyrkia et land hvor det tross alt er enighet om visse styringsprinsipper, og hvor undertrykkelsen ikke har vært altfor hard.

Så ikke i resten av verden. Noen steder får ikke islam lov til å være demokratisk, som i Algerie i 1992, og i Pakistan nå – hvor USA har gjort det klart at den religiøse koalisjonen i parlamentet i hvert fall ikke skal inn i regjeringen.

Og helst bør hives ut så fort som mulig, og kanskje blir det også hvis general Pervez Musharaff velger å oppløse parlamentet – slik han nå har rett til.

Selv i Tyrkia kan det godt skje at generalene kaster Erdogan på dør, slik de har gjort tidligere og som ingen – verken stormakter eller store deler av det tyrkiske folket – vil bry seg om siden de nå engang har fått sendt et kraftig signal til sine tradisjonelle makthavere.

Eller som i deler av den arabiske verden, der islam blir holdt nede ved alle midler, noe som gjør at den stanger hodet i veggen, år ut og år inn, med en påfølgende radikalisering som nettopp gjør islam uforenlig med demokratiet.

Man får de religiøse partiene – eller de partiene i det hele tatt – som man fortjener.

Men islam bærer også i seg sitt eget problem, nemlig at den splitter folk fordi det alltid er sterke følelser involvert i spørsmålet om sekulære kontra religiøse stater. Og i den grad den har vunnet valg lokalt, har det skjedd etter boikott fra andre partier, som i Algerie; forbud mot andre partier og/eller dets ledere, som i Pakistan; eller frustrasjon mot andre partier, som i Tyrkia.

Sjelden har det politiske islam vunnet valg bare i egenskap av seg selv, og enda sjeldnere har det fått lov til å vise sitt demokratiske potensiale. Og det er et tankekors at de kanskje kan få lov til det i Tyrkia nå, hvis de altså legger alt som smaker av politisk islam på hylla…

---
DEL

Legg igjen et svar