Muslimene er al-Qaidas gisler

Al-Qaida har mer enn noen ødelagt for verdens muslimer, skriver idéhistoriker og Al-Jazeera-kommentator Soumayya Ghannoushi fra London. Ny Tid kan som eneste avis her bringe en av de mest leste kommentarene på Al-Jazeeras nettsider.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Madrid og Bali, Casablanca og Riyadh. Atter en gang så jeg kvalmende ødeleggelser og massakrer. Denne gangen i hjertet av London, byen hvor jeg har tilbrakt mye av mitt voksne liv. Når jeg står overfor en forbrytelse og ikke kan besvare spørsmålene «Hvorfor de uskyldige?» og «I hvilken hensikt?» er det sannsynlig at al-Qaida står bak.

Meningsløse og vilkårlige blodbad av unge og gamle, kvinner og menn er al-Qaidas varemerke. Boliger, turiststeder, tog i rushtiden og tettpakkede busser blir arenaer for massemord. Ofrenes identitet, og deres ansvar for politikken til landet definert som fiende, spiller ingen rolle. Grensen mellom politikk og organisert kriminalitet viskes ut når politiske krav blir parret med forbryterske framgangsmåter.

Al-Qaida er ingen pioner på dette området. Selv om ideologien har religiøse referanser og et språk fylt med religiøse symboler, faller al-Qaida inn under den moderne tradisjonen til revolusjonære anarkister fra jakobinere og bolsjeviker til den senere tids marxistgeriljaer som Baader-Meinhoff-brigaden.

Ødeleggelse som lidenskap

I likhet med disse moderne revolusjonære nihilistene bekjenner al-Qaida seg til en instrumentalistisk tankegang som ikke skiller mellom det legitime og det illegitime. Derfor godkjennes terror for å nå målet. De er mer interesserte i ødeleggelsen enn i virkningen av den. Som den russiske anarkismens far Mikhail Bakunien sa det: «Lidenskap for ødeleggelse er også en kreativ lidenskap.»

Al-Qaida er også et resultat av en renessanse for radikale strømninger som har dukket opp i islams historie fra tid til annen. De er blitt beseiret av mer moderat mainstream-islam, ledet av ulamaene (de lærde). Al-Qaida virker som en fortsettelse av Kharijite-tanken, med dens dualistiske og puritanske forståelse av verden og det muslimske samfunn, og som en fortsettelse av gnostiske undergrunnsbevegelser som Assassins og Qaramita. Disse prøvde å destabilisere det muslimske samfunn med terror.

Al-Qaida bør ses som en blanding av disse politiske og ideologiske retningene. Det er ikke annet enn ideologien som skiller dem fra latinamerikanske anarkistgrupper. Den ene bygger på Marx, den andre på islam.

Mistolket islam

Hvordan kan drap på uskyldige bli begått i navnet på en religion som sammenlikner tap av menneskeliv med tap for hele menneskeheten? Hvordan kan man påstå at islam tillater slike ugjerninger når den klart og tydelig forbyr hevn i intet mindre enn fem korankapitler? «No bearer of a burden bears the burden of another.» Hvordan kan drap på vanlige kvinner og menn som passer sine egne saker tillates når selv krigssoner har vært regulert av den strengeste moralske lov? «Ødelegg ikke frukt, ikke trær eller fruktbart land på din vei. Vær rettferdig, og skån de beseirede. Respekter religiøse personer som lever alene eller i klostre og spar deres tilholdssteder.»

En ting har det militante al-Qaida vært dyktige til, bortsett fra å utgyte uskyldiges blod, og det er å styrke fiendtligheten mot islam og muslimer. Fra sine mørke huler og skjulesteder har disse selvbestaltede talsmenn for rundt 1,5 milliarder muslimer verden over med uslåelig glans vekket all latent uvilje mot islam i den vestlige verden. Gjennom al-Qaidas skruppelløse forbrytelser er islam for mange blitt en omskrivning av masseslakt og tilintetgjørelse. Takket være dem kan fordommer, rasisme og islamofobi blomstre i fullt dagslys.

Den bitre ironien er at for øyeblikket befinner muslimer seg hjelpeløst fanget mellom to fundamentalistiske retninger. Mellom George W. Bushs hammer og Osama bin Ladens ambolt. Muslimer er gisler for både en ekstrem høyrefløy i USAs administrasjon, som med alle tenkelige midler forsøker å prakke sitt hegemoni på Midtøsten, og for en voldelig islamistisk utgruppe som mangler politisk erfaring og sann religiøs forståelse.

«Oss» og «dem»

Selv om disse to ytterlighetene hevder å bekjempe hverandre, rettferdiggjør de hverandres fanatisme og grusomheter. Ikke rart de nykonservative var kjappe til å gripe mulighetene 11. september ga dem. Med en skammelig følelsesmessig utpressing og en falsk moralsk agenda, kunne de leve ut sine imperialistiske ambisjoner og overbevisning om å være Guds jordiske redskap.

De to deler en grunn, nærsynt og dualistisk verdensforståelse. Hos Bush befolkes verden av «oss» og «dem». Hos bin Laden av «troende» og «ikke-troende». Abu Musab Al-Zarqawi og hans medløpere svinger bannlysningens sverd (takfir) mot det muslimske fellesskap i en endeløs orgie av splid og ødeleggelse.

Noen blir forstøtt fordi de er shiaer, andre fordi de er sufier eller mu’taziliter (rasjonalister). Forvisningene er ustoppelige, og skåner bare en håndfull utvalgte.

De mange fellesnevnerne blir ignorert, mens det splittende blir dyrket. Ekstremistene ønsker å forvandle verden til en slagmark, muslimske samfunn til arenaer for skisma og borgerkrig i en region rik på etnisk, religiøst og språklig mangfold.

Jeg bruker Londons tog og busser daglig, og kunne lett blitt et av ofrene 7. juli. Jeg tviler på at å drepe eller lemleste meg ville ha styrket bombemennenes sak. Sannheten er at disse nærsynte fanatikerne undergraver saken de hevder å forfekte.

Spør hvilken som helst iraker eller palestiner om bombingen i Bali, Casablanca eller London har hjulpet deres lidelser. Det har tvert i mot hjemlet undertrykkernes nedslakting og ødeleggelser, og skjøvet ansvaret over på ofrene.

Legitim sak, illegitime midler

Ariel Sharon river palestinske hjem, annekterer jorda deres og sender helikoptre for å massakrere dem – i kampen mot terrorismen. Arabiske regimer kveler opposisjonelle stemmer, fengsler og myrder i antiterrorismens navn. Amerikanske tanks og kamphelikoptre invaderer, dreper og raserer – alt i antiterrorismens navn.

Al-Qaidas handlinger har forvandlet angriperen som koloniserer, massakrerer og plyndrer til et offer. Trass sin sårbarhet, har ofre et anselig fortrinn; sin moralske sak som uskyldige ofre. Å strippe de maktesløse for deres offerstatus er kanskje den verste siden ved al-Qaidas forbrytelser. Dette har de mektige benyttet seg av.

Sakene som al-Qaidas ekstremister forfekter er legitime. Mot folkemord og okkupasjon i Palestina. Mot først nedslakting med utarmet uran og barbariske sanksjoner av hundretusener i Irak, deretter bombing uten å gidde å telle de døde, brutal invasjon, ødeleggelse av landets infrastruktur og påfølgende ydmykelse av folket. Dette hører utvilsomt til den moderne historiens blodigste forbrytelser og svarteste tragedier.

Men drap på uskyldige i Madrid og New York er gal løsning på disse overgrepene. Blind vold forkledd som jihad er like moralsk og politisk forkastelig som okkupasjon.

Soumayya Ghannoushi er forsker i idéhistorie ved The School of Oriental & African Studies ved Universitet i London.

Oversatt av Hege Ramson

---
DEL

Legg igjen et svar