Musikkideologisk overløper

Antonín Dvorák var klassisisten som gikk over til «fienden». Vi hører blant annet på innspillinger av hans «uklassiske» verker med Nicolaus Harnoncourt som dirigent. Det er nå blitt vanlig å markere komponisters dødsår. Derfor er det i år 100-årsjubileum for den tsjekkiske komponisten Antonín Dvorák, som døde i 1904, 63 år gammel. «Den slaviske Brahms» […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Antonín Dvorák var klassisisten som gikk over til «fienden». Vi hører blant annet på innspillinger av hans «uklassiske» verker med Nicolaus Harnoncourt som dirigent.

Det er nå blitt vanlig å markere komponisters dødsår. Derfor er det i år 100-årsjubileum for den tsjekkiske komponisten Antonín Dvorák, som døde i 1904, 63 år gammel. «Den slaviske Brahms» er han ofte blitt kalt; han var både musikalsk og ideologisk inspirert av tyskeren. På denne tida foregikk det en musikkideologisk kamp mellom «klassisistene» og de «moderne». Førstnevnte sentrerte rundt Brahms og ønsket å bevare den abstrakte musikken og de klassiske formidealene. Sistnevnte, «den nye tyske skolen», hadde Liszt og Wagner som hovedideologer; for den var idealet å bryte med de klassiske idealene og at alle musikalske hensyn skulle underordnes hensynet til det musikken skulle beskrive. På grunn av sin dyrking av de klassiske kammermusikalske formene og symfonien hadde Dvorák opprinnelig blitt ønsket velkommen inn i den «brahmske» leiren. Der skulle han imidlertid ikke forbli.

I 1892 drog Dvorák til New York etter en invitasjon om å bli kunstnerisk leder for Nasjonalkonservatoriet. Etter det som skulle bli et tre år langt opphold der, gav han i stor grad opp de klassiske idealene og egnet seg til programmusikk, særlig det symfoniske diktet. Dvoráks overgang til «fienden» ble sett på som et svik av klassisistene.

Blodige eventyr

I de symfoniske diktene fulgte Dvorák Liszts påbud. Ønsket var «å sette søkelyset på hovedfigurene, deres karakter og den poetiske atmosfæren». Ofte holdt han seg så nær teksten at rytmen følger språkets rytme. Hans første symfoniske dikt er basert på Jaromir Erbens samling Kytice. Dette er en samling blodige eventyr; vi får høre de uhyggelige historiene om Den gylne rokken, Middagsheksa, Vanntrollet og Den ville duen

Teldec har for ikke lenge siden gitt ut to cd-er med orkesterverker av Dvorák der Nicolaus Harnoncourt dirigerer Concertgebouw-orkestret. Den ene er ei samling av Dvoráks symfoniske dikt basert på Erben, som tidligere har vært gitt ut sammen med innspillinger av symfoniene. Den andre ei innspilling av klaverkonserten, der franske Pierre-Laurent Aimard er solist.

Concertgebouw-orkestrets spill på disse cd-ene er uhyre raffinert, presis og skjøntklingende. Det er også befriende fritt for de særegenhetene som av og til skjemmer Harnoncourts innspillinger. Og likevel synes jeg av og til at det er noe som mangler; det har ikke lille ekstra, den intensiteten og inderligheten som makter å løfte musikken.

Det samme synes jeg gjelder innspillinga av klaverkonserten. Dette er et verk som ikke står veldig høyt i kurs hos kritikere. Vanligvis er den blitt framført i arrangementer av mennesker som så på seg selv som forkjempere for Dvoráks musikk. Solisten Pierre-Laurent Aimards spill er briljant, presist og behagelig. Men særlig dette relativt ordinære verket trenger en mer entusiastisk tolkning for å få en til å engasjere seg i det.

Svulmende og detaljert

Fra tida i New York stammer også cellokonserten. På Deutsche Grammophon kom det tidligere i år ei innspilling av cellokonserten med Mischa Maisky akkompagnert av Berlin-filharmonikerne under Zubin Mehta. Konserten er svært melodiøs, i motsetning til mange av de symfoniske diktene, og siste sats har elementer av bøhmisk folkemusikk

Maisky har som alltid en forkjærlighet for det litt svulmende. Men her er det tillatelig, for denne musikken er jo ganske svulmende. Berlinerne spiller som vanlig fast og myndig, og Mehta har en imponerende detaljkontroll. Når lyden i tillegg er av demonstrasjonskvalitet, blir plata også en akustisk opplevelse.

Verket er koplet med Richard Strauss’ Don Quixote, «Fantastiske variasjoner over et tema av ridderlig karakter». Her har celloen rollen som ridderen av det bedrøvelige åsyn, mens bratsjen representerer hans væpner, Sancho Panza. Den rollen innehas her av Tabea Zimmerman, og den utfører hun meget godt.

Dersom man ønsker en mer lidenskapelig og intens tolkning, kan man for eksempel vende seg til Jacqueline du Prés Teldec-innspilling med Sveriges Radios symfoniorkester under Sergiu Celibidache.

---
DEL

Legg igjen et svar