Musikkens år null

J. S. Bachs musikk oppstod ikke av ingenting. Som et musikkens år null – som han ofte blir regna som – bruker vi ham i dag til å se på den musikken han ble inspirert av, og på den musikken som fulgte etter ham, i form av hans sønn Carl Phillip Emanuel.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den tyske vokalmusikken mellom Heinrich Schütz (1585-1672) og Johann Sebastian Bach (1685-1750) ble lenge ignorert. I likhet med mye annen god underkjent musikk, er den i de siste åra blitt henta fram igjen, og publikum er blitt oppmerksom på at det her finnes mye musikk av svært høy kvalitet. En cd som viste dette i fullt monn, var Andreas Scholls innspilling av tyske barokk-kantater, som kom på Harmonia Mundi i 1998.

Protestantisk melankoli

På samme plateselskap har nå Philippe Herreweghe og hans Concerto Vocale spilt inn en cd kalt Before Bach med musikk i samme sjanger, ei innspilling som dekker en periode på hundre år, fra Franz Tunder (1614-67) til slutten av barokken, representert ved Christoph Graupner (1683-1760). Mellom disse hører vi verker av Johann Kuhnau (1660-1722) og Nicolaus Bruhns (1665-97). Alle disses musikk tilhører en dyster, melankolsk musikkstil som man kan høre igjen i Bachs kirkekantater.

Tunder beriket samtidas kontrapunktiske musikk med melodier og harmonier, inspirert av italiensk musikk. Et av hans verker på denne cd-en er basert på Luthers salme Vår Gud han er så fast en borg, en melodi også Bach brukte som utgangspunkt for koralvariasjoner.

Buxtehude-eleven Bruhns var et musikalsk vidunderbarn. Bare tolv av hans korverker er bevart. Han døde bare 32 år gammel. Cd-en inneholder en begravelseskantate, Ich liege und schlafe, hvis musikk er enkel og inderlig, og svært vakker. Man kan lure på hva Bruhns kunne ha fått til hvis han hadde levd lenger.

Konservativ doldis

Kuhnau er den mest kjente blant de fire på denne cd-en. Han er et slags «doldis» som aldri har fått det store publikummet. Formelt var han utdanna som jurist – musikken lærte han i Dresdens hofforkester. Han var Bachs forgjenger som Thomaskantor i Leipzig. Han var konservativ, men tilpasset de gamle formene sin egen stil og sine egne behov.

Graupner er den eneste som bryter melankolien. Han var Kuhnaus elev, og han skreiv utrolige 1400 kirkekantater, i tillegg til store mengder kammer- og orkestermusikk og verdslig vokalmusikk.

Ydmyk autoritet

Herreweghe blir etter mi mening en stadig bedre dirigent. Han har av og til blitt kritisert for å være for lyrisk og «mild», for eksempel i motsetning til en tidligmusikkspesialist som Reinhard Goebel. Som alle musikere, er det enkelte sjangre han er mer til rette i enn andre. Her har han og hans orkester funnet sitt idealrepertoar. Deres spillestil er, som musikken, ydmyk og sår, men likevel autoritativ. Sangerne er også førsteklasses.

Følsom eksentriker

«Vi har bare én Bach hvis manér er helt original og særegen for ham alene,» skreiv Johann Reichardt i 1774. Han mente ikke til Johann Sebastian; nei, det var hans sønn Carl Phillip Emanuel (1714-88) som var den store Bach på denne tida. Samtida verdsatte ikke gamlefar sjøl, som da nesten var glemt. Det var Emanuels «storm-og-trengsel»-estetikk som var tidas preferanse. At han ble regna som original, var også viktig med hensyn til hans anseelse; vi nærmer oss på denne tida tross alt romantikken, med dens forkjærlighet for Empfindsamkeit, «uttrykksfullhet/følsomhet».

Og det er noe ved hans formelle mot som er appellerende, om enn kanskje mer på grunn av den holdningen det representerer enn de resultatene det produserte. Han kan sies å flykte fra høybarokkens rasjonalisme til følelsespersepsjonens kaotiske verden. Slik er han en forgjenger for romantikken. Musikken hans er full av eksentriske dynamiske impulser, abrupte temaer og ofte bisarre modulasjoner, og kontraster spiller en viktig rolle.

Gammelt Akademi med nytt liv

På Harmonia Mundi har det tyske orkestret Akademie für Alte Musik Berlin nå spilt inn en cd med tre symfonier og to konserter av C. P. E. Bach. Raphael Alpermann er cembalosolist i Wq20, Peter Bruns cellosolist i Wq170.

De tre symfoniene er Wq173, 178 og 179. Jeg har tidligere av og til funnet dette orkestret litt uengasjerende, til tross for at de alltid har hatt en teknisk perfeksjon; de har manglet det fysiske elementet og den retoriske bevisstheta som er nødvendig for å få all musikk til å leve. Nå virker det som om de har lært av sine italienske kolleger i Il Giardino Armonico, som har satt en ny standard for barokkspill, for på denne cd-en spiller Akademiet levende som aldri før, og deres tolkninger overbeviser virkelig.

Salgsfremmende tittel

BIS har satt seg fore å spille inn alt av C. P. E. Siste cd inneholder fem sonater for tasteinstrument alene, framført av Miklós Spányi. Alle disse var innretta mot et publikum av amatørmusikere fra aristokrati og middelklasse. De tre siste er kalt «lette sonater»; ifølge Spányi er de imidlertid ikke så lette som komponisten skal ha det til – Spányi mistenker at det dreier seg om et kommersielt triks fra Bachs side.

Spányi spiller Emanuels favorittinstrument klavikordet. Dette er et tasteinstrument som ble brukt fra 1400-1700-tallet. I motsetning til cembaloen, slår tangentene strengene (istedenfor å plukke dem, som på cembaloen), slik at tonens lydnivå kan kontrolleres av musikeren; mens tangenten berører strengen, kan musikeren dessuten manipulere tonens dynamikk, for eksempel som vibrato. Spányis foredrag er sensitivt, sympatisk og idiomatisk. Han er da også C. P. E. Bach-forsker og planlegger en komplett publikasjon av komponistens verker.

Science fiction på sanskrit

Franske Olivier Messiaens (1908-92) musikalske univers er ulik noen annens. En kombinasjon av modal teknikk, fritonalitet og rytmisk irregularitet gir et idiom som er umiskjennelig hans eget.

Av hans orkesterverker står kanskje Turangalîla-symfonien som det mest oppsiktsvekkende. Verket ble bestilt av Boston symfoniorkester og den store dirigenten Sergej Koussevitskij, som gav komponisten frie hender med hensyn til størrelse og instrumentering. Dette utnytta Messiaen og skreiv et over 70 minutter langt verk for stort orkester, klaver og det science-fiction-aktige instrumentet ondes martenot, et elektronisk tasteinstrument oppfunnet av Maurice Martenot som lager et slags spøkelsesaktig sirenelyd.

Turangalîla-symfonien er en kjærlighetssang og en gledeshymne, skreiv komponisten. Verket er inspirert av middelalderlegenden om Tristan og Isolde, men er ikke programmusikk og har ingen tekst. Tittelordet er sammensatt av to sanskritord, og meninga dekker idéene om dynamikk og kreative og destruktive krefter, og er navnet på en hinduistisk rytmeformel som brukes i noen av satsene. Musikken er vanskelig å beskrive med få ord; her blandes blant annet noe som minner om balinesisk gamelanmusikk, Broadway-musikk og impresjonisme – infiltrert av ondes martenot-ens kosmiske lys.

På Teldec har Berlin-filharmonikerne under Kent Nagano laget ei lysende innspilling av dette verket. Artikulasjonen er helt presis, og de har fullstendig internalisert idiomet. Klaverstemmen handteres av Messiaen-spesialisten Pierre-Laurent Aimard, og på ondes martenot finner vi Dominique Kim. Anbefales!

Birkeland bygger Bru til Britannia

Den engelske komponisten Frank Bridge (1879-1941) er i dag først og fremst kjent som Benjamin Brittens lærer. Hans skjebne er ikke ulik den til hans samtidige Nikolaj Roslavets; begge ble utstøtt da de utvikla seg i modernistisk retning. Engelsk musikk var lenge konservativ og var langt inn i det 20. hundreåret fiendtlig innstilt overfor kontinentale strømninger som søkte å bryte med det tradisjonelle tonespråket. Inntil 1970-tallet var Bridges musikk så å si ikke oppført.

Nå er han imidlertid tatt inn i det gode selskap igjen. Og i godt selskap er vi på ei ny plate fra Simax som kombinerer Bridges og Brittens cellosonater. Celloen trakteres av Øystein Birkeland, som har etablert seg som vår kanskje fremste cellist ved sida av Truls Mørk. Klaverstemmen utmeisles presis og følsomt av Vebjørn Anvik fra Grieg Trio.

Cellosonaten (1913-17) tilhører Bridges tidlige fase, men også her hører man at han er i ferd med å utvikle seg i ei mer progressiv retning, særlig i den andre og siste satsen, som ble skrevet fire år seinere enn den første. De andre verka av Bridge på denne cd-en er små, tidlige salongstykker av mindre kunstnerisk interesse.

Britten (1913-76) forlot aldri grunnfestinga i tonaliteten, uansett hvor mye han eksperimenterte med den. Brittens cellomusikk ble komponert seint i livet, som en konsekvens av at han møtte den russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj. Cellosonaten skreiv Britten 15 år før han døde. Den minner litt om Claude Debussys verk i samme sjanger.

Birkeland og Anvik er det ideelle partnerskap – deres stemmer er vevd inn i hverandre på en måte som gjør dem til ett instrument. De er lyriske, men det går ikke på bekostning av framdrifta og den rytmiske presisjonen. Jeg gleder meg til å høre mer til dette samarbeidet!

---
DEL

Legg igjen et svar