Musikk under terrorveldet

Når Dmitrij Sjostakovitsj er en vanskelig tilgjengelig komponist, er det ikke fordi han har et vanskelig og utradisjonelt tonespråk; det er fordi musikken hans er så følelsesmessig ladet at man er psykisk utmattet etter å ha hørt den. Angrende synder Det er en grunn til denne emosjonaliteten. Sjostakovitsj (1906-75) skapte sin musikk under en nesten […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Når Dmitrij Sjostakovitsj er en vanskelig tilgjengelig komponist, er det ikke fordi han har et vanskelig og utradisjonelt tonespråk; det er fordi musikken hans er så følelsesmessig ladet at man er psykisk utmattet etter å ha hørt den.

Angrende synder

Det er en grunn til denne emosjonaliteten. Sjostakovitsj (1906-75) skapte sin musikk under en nesten uutholdelig periode for russiske kunstnere, Stalins terrorvelde. Kunstnere stod hele tida i fare for å bli karakterisert som «formalister», noe som kunne bety kunstnerisk og personlig ruin eller det som verre var.

Sjostakovitsj komponerte sin første symfoni i åra 1923-25 som et eksamensstykke ved Leningrad-konservatoriet. Det er et oppsiktsvekkende verk med en enorm energi og briljans. 1936 ble et vendepunkt for komponisten da Stalin fordømte hans opera Lady Macbeth fra Mtsensk og han fikk den fryktede merkelappen «formalist» og ble karakterisert som en fiende av folket. Som en respons på dette komponerte han i 1937 sin femte symfoni, som av en journalist ble kalt «en Sovjet-kunstners kreative svar på rettferdig kritikk». Denne symfonien ble en umiddelbar suksess, også hos myndighetene siden den i hvert fall tilsynelatende levde opp til den sosialistiske realismens krav til kunsten. I ettertid kan man si at bare en ideologisk forblindet person kan unngå å høre at verket har en dobbelbunn, at det inneholder mye sarkasme og gjør narr av det den tilsynelatende glorifiserer. Om den tilsynelatende optimistiske slutten sier Sjostakovitsj i sine memoarer at det er som om noen slår deg med en stokk og tvinger deg til å marsjere og si at din oppgave er å være glad.

Disse to symfoniene, den første og den femte, foreligger nå i en ny, briljant utgivelse. Som mange andre musikere og orkestre har også London filharmoniske orkester startet sitt eget plateselskap. Etiketten LPO er etablert for å gi ut orkestrets egne live-innspillinger, og dette er den første utgivelsen.

På denne Sjostakovitsj-innspillinga blir orkesteret dirigert av Kurt Masur, som har vært orkesterets sjefdirigent siden 2000. Jeg har sjelden, om noen gang, hørt en så skarp og briljant framførelse som dette. Lyden er også i demonstrasjonsklasse, og utgivelsen foreligger i hybrid SACD/CD-format. Dette er en av årets beste orkesterutgivelser og anbefales på det sterkeste.

Sosialistisk realisme

Tidligere sjefdirigent for Oslo filharmoniske orkester, Mariss Jansons, har over en knapp tiårsperiode spilt inn de fleste av Sjostakovitsj’ 15 symfonier sammen med forskjellige orkestre på EMI. Nå er han ute med den 13. symfonien sammen med Bayersk radios symfoniorkester og kor.

Sjostakovitsj’ 13. symfoni (1962), «Babij Jar», er skrevet for bass solo, kor og orkester, og er egentlig mer en sangsyklus enn en symfoni i ordinær forstand. Symfonien henter tittelen fra den russiske poeten Jevgenij Jevtusjenkos dikt av samme navn, som tonesettes i første sats. Dette diktet tar for seg russisk antisemittisme slik den kom til syne ved at myndighetene til stadighet blokkerte planene om å sette opp et minnesmerke over nazistenes jødemassakre ved Babij Jar i 1941. Jevtusjenko ble lagt for hat etter at diktet ble publisert i 1961, og myndighetene forsøkte uten hell å stanse premiereframføringa av Sjostakovitsj’ symfoni.

I tillegg til diktet «Babij Jar» tonesetter Sjostakovitsj fire andre dikt av samme forfatter i dette verket: «Humor», «I butikken», «Frykt» og «En karrière». Andresatsen, «Humor», gjør på sarkastisk vis narr av myndighetenes tro på at de kan kommandere humor. Særlig diktet «Frykt» beskriver godt livet i Sovjetunionen under Stalin. Til slutt i dette diktet sier det lyriske jeg-et at han frykter at han ikke skal skrive med all sin styrke. Dette var noe av Sjostakovitsj’ store sorg – at han i store deler av sitt liv ikke kunne uttrykke sitt talent til fulle av frykt for å bli fordømt av myndighetene, men måtte tilpasse mye av musikken til den såkalte sosialistiske realismens estetikk. Også denne symfonien bærer preg av denne estetikken – den er ikke av hans mest oppfinnsomme.

Bassolisten på denne innspillinga er den for meg ukjente, men ypperlige Sergej Aleksasjkin. Både han, koret og orkesteret gjør en fremragende jobb, og Jansons er en dirigent som kjenner denne musikkens idiom. Dersom man er ute etter dette verket, trenger man ikke å nøle.

---
DEL

Legg igjen et svar