Gaza: Hvis musikk kunne overdøve lyden av krig

«Et orkester i dag, en stat i morgen,» sa litteraturhistoriker og musiker Edward Said da han etablerte musikkonservatoriet i Jerusalem. Kan det være sannhet i slagordet?

Ahmad Alkabariti
Fast korrespondent for Ny Tid i Gaza.

Her om dagen gikk jeg gjennom Tel al-Hawa, et lite boligstrøk i den sørlige delen av Gaza by som er svært preget og ødelagt av krigen. Da oppdaget jeg en gruppe unge mennesker som sto samlet under et vindu. De sto og lyttet til vakker musikk – både orientalsk og klassisk – som strømmet ut av det høye vinduet.

Vinduet tilhørte en liten leilighet der det drives en musikkskole av det mer beskjedne slaget – de har for eksempel ingen skikkelig belysning, på grunn av de mange og lange periodene uten strøm i Gaza – og musikken var Mozarts Exsultate, jubilate, spilt av 11-årige Natalie Tarazi på et Yamaha-piano.

Gaza by. FOTO: General Synod / Flickr Creative Commons

«Hun spiller stadig bedre, trass i noen småfeil,» sier Natasha, musikklæreren hennes og opprinnelig fra Ukraina.

Natalies ønske om å lære mer om orientalsk og vestlig klassisk musikk ble egentlig ikke så godt mottatt av moren hennes. Hun mente datteren heller burde lære «noe nyttigere» enn musikk, for eksempel ledelse, i likhet med faren, som jobber i motebransjen.

«Det var faren min som til slutt kjøpte pianoet. Drømmen min er å bli dirigent og svinge taktstokken foran et helt orkester. Det hadde vært fantastisk,» sier Natalie til Ny Tid.

Selv om ressursene er begrenset og det er trangt om plassen, samles bortimot 190 ivrige elever ukentlig med instrumentene sine og spiller sammen i rommene og hallen, som en slags flukt fra den turbulente situasjonen i en by som har vært gjenstand for blokade i et tiår. Skolen er finansiert av den svenske utviklingshjelpen (SIDA).

Musikkutdannelse har ikke vært vanlig i Gaza de siste årene. Konserter og andre musikkbegivenheter har vært sjeldne. Men når slike arrangementer først finner sted, er det mange som dukker opp for å høre – i hvert fall blant dem som har råd til å gå på konsert.

Musikkskolen ble opprettet i 2008, men ble ødelagt av krigen som rammet Gaza hardt den 27. desember samme år og varte til langt ut i 2009. Skolen ble senere rehabilitert på nødtørftig vis, og åpnet igjen portene for elever.

Befriende. I ett av rommene holder ti år gamle Rozan Al Qassas et fast grep om fiolinen sin. Hun prøver å spille Nøtteknekkeren av Tsjaikovskij fra gamle noteark musikklæreren hennes tok med seg fra Russland da hun giftet seg i Gaza.

Rozan vil helst lære å spille alle instrumentene på skolen. Det er om lag 100 instrumenter i alt, noen rett nok i dårlig stand.

«Det er så befriende å spille fiolin. Jeg får en følelse av å bli løftet opp, og jeg tenker at jeg er en bitteliten person som vandrer rundt i fiolinen og hopper på strengene som en tegneseriefigur», sier Rozan.

«Jeg mener musikken bidrar til å redusere volden. Kampen for rettigheter i den arabiske verden trenger et mer humant følelsesregister.»

Hun går på musikkskolen to ganger i uken sammen med foreldrene, til tross for at de mener datteren burde vie det vanlige skolearbeidet mer oppmerksomhet – og kanskje begynne å lære seg noe nyttigere, karate eller noe sånt.

«Disse instrumentene og musikkunsten i sin alminnelighet er en del av krigen i Palestina, og har ikke mindre innflytelse enn kuler fra kalasjnikover», hevder Jelina Lidawi, Rozans musikklærer som opprinnelig er fra Nord-Ossetia.

«Musikken er dessuten en del av folkets arv og historiske kamp,» legger hun til.

Ikke en tid for musikk. Omtrent halvparten av elevene har imidlertid sluttet på skolen, og valgt andre, mer risikofylte hobbyer. Mahmoud Ashour (16) er en av dem. Han bestemte seg for å slutte én gang for alle etter at han la ut et bilde av seg selv på Facebook der han spilte gitar, og ble latterliggjort av vennene sine. «Jeg orker ikke sånne kjipe nederlag, og jeg så dessuten idiotisk ut. Jeg ble redd for at gitaren skulle bringe skam over meg,» sier han.

I stedet meldte han seg på en treningsleir for ungdom, organisert av Hamas. Der har han deltatt de tre siste årene som én av 30 000 ungdommer som bedriver hardtrening noen uker hver sommer. Det finnes ikke tid for musikk i den aktuelle politiske situasjonen, mener Mahmoud nå.

Samtidig gjør musikkskolen så godt den kan for å holde ting gående. De har kontaktet tilsvarende skoler i andre land med tanke på å sende lærere og studenter på kurs, workshops og andre aktiviteter. Å reise er imidlertid vanskelig, på grunn av israelske restriksjoner på reiser fra og til Gaza.

Faren til Mahmoud driver en liten kolonialbutikk i Gaza by. «Frigjøringen av Palestina har ingen nytte av musikk eller trommer så lenge israelerne er flinkere til å spille på krigstrommer, og er klare til å angripe oss når som helst,» sier han. Han synes det er fint heller å utvikle forretningen sin enn å bruke penger på musikkskolen.

Militærleirer. Det var den palestinsk-amerikanske litteraturhistorikeren og musikeren Edward Said (1935–2003) som etablerte hovedgrenen av dette musikkinstituttet – Edward Saids nasjonale musikkonservatorium i Jerusalem – under slagordet «Et orkester i dag, en stat i morgen». «Det er ikke gater, bygninger eller økonomi som utgjør staten – staten er kultur,» slo lederen for Edward Said-instituttet Suhail Khoury fast i 2014. «I dag har vi Det palestinske orkesteret som streifer rundt i verden og er en langt sterkere budbringer enn hundrevis av erklæringer og foredrag. Orkesteret bidrar til en forståelse av Palestinas sak. Det er mye vold i verden, men jeg mener musikken bidrar til å redusere denne volden. Kampen for rettigheter i den arabiske verden trenger et mer humant følelsesregister.»

En atmosfære av krig og lidelser setter sitt preg på Gazas barn. Psykolog Sameer Zaqout som arbeider for Gaza Psychological Health Program, forteller at 73 prosent av barna i Gaza har vist tegn på atferdsmessige og psykiatriske forstyrrelser, og i alt 600 000 mennesker har behov for ulike typer psykologisk hjelp. Han legger til at denne atmosfæren utgjør en pressituasjon for ungdom, som med foreldrenes støtte melder seg på militære treningsleirer for å ruste seg til hevn og å overvinne følelsen av nederlag.

De siste to årene har leirene rekruttert tusenvis av unge mennesker. Treningen omfatter militære øvelser, nedkjemping av fiendtlige soldater, kidnappingsteknikker og liknende.

13 år gamle Rima Ramadan håndterer situasjonen på en annen måte. Hun fortsetter på musikkskolen. Hun spiller det arabiske strengeinstrumentet qanun, og en av favorittsangene hennes er den legendariske musikeren Fairuz’ låt Jeg vil aldri glemme Palestina.

Foreldrene hennes oppmuntrer henne til å spille ved enhver anledning. «Å spille musikk er det samme som å spre glede. Jeg tror absolutt at de som skaper lidelse for folk og er innblandet i drap og ødeleggelse, også hadde hatt godt av noen øyeblikk med glede,» sier 13-åringen.

Den formen for glede Rima ønsker seg, er ikke lett å oppnå med de begrensede økonomiske, teknologiske og menneskelige ressursene musikkskolen rår over. Mangelen på musikkundervisning på universitetsnivå i området er også med på å skape utfordringer for musikkelskende generasjoner i Gaza.

Men så lenge folk flokker seg rundt vinduene musikken strømmer fra, er det kanskje håp.

---
DEL