Musikk skal bygges av nødvendighet

Do Not Say We Have Nothing er en flerstemt roman om kulturrevolusjonens kollektive hjernevask.

Birgitte Bjornoy

Madeleine Thien:
Do Not Say We Have Nothing
Granta, 2016

Madeleine Thiens roman har symfoniske kvaliteter. Den handler om mennesker som har et nært og livsnødvendig forhold til klassisk musikk, og verket makter å gjenspeile kompleksiteten i musikken til storheter som Bach og Sjostakovitsj. Tematikken gjentas i ulike variasjoner, historien bygger seg opp til et dramatisk crescendo og teksten har lag på lag med mening – den tåler å bli lest mer enn én gang. Og ikke minst bruker romanen det effektive virkemiddelet kontrast. For på den andre siden av musikkens frihet og variasjon står det kinesiske kommunistpartiets doktrinære tvang.

Eie sin historie. I sentrum for dette imponerende verket står to familier som vi følger i tre tidsperioder: Den ene fra Partiets overtakelse i 1949 frem til studentopprøret i 1989, den andre noen måneder i 1991 og den tredje i 2016. Det finnes ikke én protagonist, men rammen for historiefortellingen er kanadisk-kinesiske Marie. I 2016 prøver hun å finne Ai-Ming, som besøkte henne og moren i Canada i 1991, og som kunne kaste et nytt lys over farens mystiske død kort tid i forveien. Gjennom et slitt manuskript som har blitt sendt fra Kina til Canada – The Book of Records – rulles familiehistorien opp. Manuskriptet har ingen tydelig start eller slutt, og det inneholder mange ubesvarte spørsmål. Uten sammenlikning for øvrig kan man se paralleller til Vigdis Hjorths Arv og miljø. Både romanen i seg selv og det ufullstendige manuskriptet er forsøk på å ta eierskap til sin egen historie, for ikke å drukne i andres versjoner.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.