Musikk skal bygges av nødvendighet


Do Not Say We Have Nothing er en flerstemt roman om kulturrevolusjonens kollektive hjernevask.

Email: bbjornoy@gmail.com
Publisert: 2016-11-17

Madeleine Thien:
Do Not Say We Have Nothing
Granta, 2016

Madeleine Thiens roman har symfoniske kvaliteter. Den handler om mennesker som har et nært og livsnødvendig forhold til klassisk musikk, og verket makter å gjenspeile kompleksiteten i musikken til storheter som Bach og Sjostakovitsj. Tematikken gjentas i ulike variasjoner, historien bygger seg opp til et dramatisk crescendo og teksten har lag på lag med mening – den tåler å bli lest mer enn én gang. Og ikke minst bruker romanen det effektive virkemiddelet kontrast. For på den andre siden av musikkens frihet og variasjon står det kinesiske kommunistpartiets doktrinære tvang.

Eie sin historie. I sentrum for dette imponerende verket står to familier som vi følger i tre tidsperioder: Den ene fra Partiets overtakelse i 1949 frem til studentopprøret i 1989, den andre noen måneder i 1991 og den tredje i 2016. Det finnes ikke én protagonist, men rammen for historiefortellingen er kanadisk-kinesiske Marie. I 2016 prøver hun å finne Ai-Ming, som besøkte henne og moren i Canada i 1991, og som kunne kaste et nytt lys over farens mystiske død kort tid i forveien. Gjennom et slitt manuskript som har blitt sendt fra Kina til Canada – The Book of Records – rulles familiehistorien opp. Manuskriptet har ingen tydelig start eller slutt, og det inneholder mange ubesvarte spørsmål. Uten sammenlikning for øvrig kan man se paralleller til Vigdis Hjorths Arv og miljø. Både romanen i seg selv og det ufullstendige manuskriptet er forsøk på å ta eierskap til sin egen historie, for ikke å drukne i andres versjoner.

Kollektiv hjernevask. Gjennom blant annet The Book of Records finner Marie ut at hennes egen og Ai-Mings far, Kiang og Sparrow, var musikalske talenter hvis bånd strakk seg utover det rent vennskapelige. Deres fortid på Shanghai-konservatoriet ble forsøkt knust av kulturrevolusjonens rødegardister, men har overlevd ved hjelp av fiksjonen, slik skjønnlitteraturen i dagens Kina forteller om en virkelighet det fortsatt sittende partiet ikke vil vedkjenne seg.

Vi mennesker har en tendens til søke oss mot det estetisk tiltalende, uavhengig om det er politisk korrekt. Og kanskje skyldes dét at vi i kunsten finner det som er eksistensielt korrekt.

The Book of Records handler tilsynelatende om Da-Wei og May Fourths kjærlighetsforhold, men blir fylt av koder, redigert og kopiert av de …

Abonnement kr 195/kvartal


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)