Museumsaktig Fassbinder

UTSTILLING: «Generasjon lydig» kunne kanskje trenge en dose Fassbinder – som et ubehagelig korrektiv til et samfunn der alle etter hvert føler seg som ofre.

Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

Frem til 23. august vises utstillingen Fassbinder JETZT (på norsk Fassbinder ) på Martin-Gropius-Bau i Berlin. Utstillingen markerer at det i år er 70 år siden Fassbinder ble født, men den har tidligere blitt vist i Frankfurt: Katalogen på 300 sider er datert 2013 og bærer undertittelen «Film og videokunst».
Utstillingen er tredelt: Regibøker/kostymer, filmer av og om Fassbinder, og endelig yngre videokunstnere som arbeider i forlengelsen av Tysklands mest kjente regissør etter andre verdenskrig.
Barbara Baum (f. 1944) laget kostymer for Fassbinder fra filmatiseringen av Effi Briest (1972–74) og frem til Fassbinders tidlige død som som 37-åring i 1982. Sølvlamékjolen Hanna Schygulla bærer på slutten av Lili Marleen (1980), den røde kjolen til Barbara Sukowa på begynnelsen av Lola (1981) samt en rekke andre kostymer er stilt ut. For den som kjenner filmene, har det selvsagt en gjenkjennelses- og affeksjonsverdi å kunne beskue kostymene i original. Men dette bidrar ikke til noen forståelse av Fassbinders aktualitet. Når Fassbinders private flipperspill og til og med hans lærjakke stilles ut, tipper utstillingen over i ren relikviedyrking.

Produktiv. Mer interessante er da regibøkene utlånt av Rainer Werner Fassbinder Foundation, som ledes av filmskaperens siste livsledsagerske Juliane Lorenz. Hun har tatt initiativ til flere tidligere Fassbinder-utstillinger: I Berlin i 1992, New York i 1997 og på Pompidou-senteret i Paris i 2005. Regibøkene viser hvor detaljerte Fassbinders forestillinger om filmene var, selv om han også var åpen for improvisasjon og spontanitet. Planlegging og orden måtte til for å holde det umenneskelige produksjonstempoet oppe, som til slutt også tok knekken på Fassbinder selv: over 40 filmer mellom 1969 og 1982. Fassbinders produktivitet ble tidlig gjenstand for mytedannelse. Allerede i 1969 presenterte ukemagasinet Der Spiegel ham som et unikum: På to år hadde han da laget fire filmer, skrevet fem stykker, produsert 17 teaterstykker og røkt 60 sigaretter om dagen!
Utstillingen presenterer sju internasjonale videokunstnere. Alle er født mellom 1969 og 1974 og arbeider i kjølvannet av Fassbinder. Ming Wong fra Singapore har for eksempel kledd seg ut som Petra von Kant i sluttscenen av Fassbinders film fra 1972, og gjenskapt den i sin versjon. Den nye Petra snakker gebrokkent tysk: Lerne Deutsch mit Petra von Kant. En hel vegg er tapetsert med små bilder av Wong som Petra. I tillegg spilles bildene på en fjernsynsskjerm. Viser dette Fassbinders aktualitet? Temaet i Petra von Kants bitre tårer (1972) er kjærlighet, sjalusi, underkastelse og trangen til å eie et annet menneske. Moteskaperen Petra von Kant (Margit Carstensen) undertrykker sin ansatte stumme slave Marlene (Irm Hermann) og forelsker seg i Karin Thimm (Hanna Schygulla). På slutten får hun et sammenbrudd, og ligger på teppet og venter på at Karin skal ringe mens hun selv drikker seg full. Det er denne scenen Ming Wong har iscenesatt om igjen. Fassbinders film er enormt stilisert, et filmet teaterstykke. Fassbinders mest trofaste medarbeider Harry Baer har kalt filmen «tidløs». Som et psykologisk kammerspill om hat og kjærlighet er den evig aktuell. Men vi klarer oss godt uten Ming Wongs tolkning. Se heller Fassbinders film om igjen!

Ballhaus-sirkelen. I begynnelsen av filmen Martha (1973), som er like stilisert som Petra von Kant, bestemte Fassbinder seg, i samarbeid med kameramannen Michael Ballhaus, for å markere det første skjellsettende møtet mellom Martha (Margit Carstensen) og Helmuth (Karlheinz Böhm) ved å la kameraet dreie 360 grader rundt dem idet de går forbi hverandre. Dette gir en fin filmatisk gjengivelse av en nøkkelscene eller et magisk øyeblikk. Og Fassbinder brukte teknikken på samme måte i Kinesisk rulett (1976) og andre filmer.

Regibøkene viser hvor detaljerte Fassbinders forestillinger om filmene var, selv om han også var åpen for improvisasjon og spontanitet.

Denne effekten er utgangspunktet for Runa Islams bidrag på utstillingen. I sitt bidrag TUIN (hage) foretar hun en dekonstruktiv bearbeidelse av det som i filmhistorien er blitt stående som Ballhaus-sirkelen. Med 16 mm fargefilm gjenskapes sirkelbevegelsen i Martha, som nå foregår i en park eller en hage. I tillegg får vi se to digitale projeksjoner i svart-hvitt som gjengir skuespillernes subjektive perspektiv. Dette sprenger Fassbinders konsept og skal vise frem skinnegangen for kameraets dreining som et innsnevrende korsett. Denne metarefleksjonen over Fassbinders teknikk blir imidlertid for spesiell til å kunne gjøre Fassbinder aktuell. Ballhaus har selv sagt at teknikken fort ble så populær at han selv sluttet å bruke den! Dessuten bruker jo Fassbinder 360 graders dreining rundt objektet også når det ikke er noe skjellsettende øyeblikk som skal markeres – for eksempel når kameraet dreier rundt møtebordet to ganger i Lola.
Disse to eksemplene får greie seg. Bidragene fra nederlenderne Jeroen de Rijke og Willem de Rooji, belgieren Tom Geens, samt Maryam Jafri og danske Jesper Just klarer heller ikke å løfte Fassbinder ut av 70-tallet og gjøre ham aktuell for oss i dag.

Tyskland og historien. Fassbinder er fortsatt mer populær i utlandet enn i Tyskland. Men denne utstillingen fokuserer ikke på Fassbinders provoserende rolle i tysk kulturliv. Utstillingen demonstrerer derfor at Fassbinder fortsatt er et ubehagelig fenomen. Det er laget mange dokumentarer om Fassbinder. Jeg vil ikke bare at dere elsker meg. Filmskaperen Rainer Werner Fassbinder (1992) av Hans Günther Pflaum gir et godt innblikk i Fassbinders tenkemåte og personlighet gjennom samtaler med skuespillere og medarbeidere. Det gjelder også det omfattende ekstramaterialet i form av intervjuer med skuespillere, kameramenn og produksjonsmedarbeidere som finnes på mange av dvd-ene som har kommet de senere årene.
I ett av disse intervjuene fremhever den kjente tysk-østerriske skuespilleren Karlheinz Böhm (1928–2014) at Fassbinder verken sto til høyre eller venstre politisk. Men han gikk inn der det skjedde, han oppsøkte de mest brennbare problemene. Og noe av det mest konfliktfylte i Tyskland er selvsagt historien. Fassbinder ble en slags kronikør for tysk etterkrigshistorie. Men gjennom filmatiseringen av Theodor Fontanes roman Effie Briest, gjennom fjernsynsserien basert på Alfred Döblins Berlin Alexanderplatz fra mellomkrigstiden og gjennom Lili Marlen fra krigsårene, strakte han perspektivet over 100 år bakover i tid.

Mangler samtidighet. «Die Wende», murens fall og oppgjøret med DDR-tiden har kommet etter Fassbinders død. Florian Hencker von Donnersmarcks laget i 2006 filmen De andres liv om Stasis overvåkning. Den er i Fassbinders ånd. Og kjente filmskapere i Tyskland som tilhører Fassbinders generasjon, har fortsatt, for eksempel Volker Schlöndorff (f. 1939) og Margarethe von Trotta (f. 1942). Trotta spilte i tre av Fassbinders filmer, og laget i 1986 en film om Rosa Luxemburg – noe Fassbinder selv hadde planlagt før han døde. Schlöndorrfs film Stillheten etter skuddet (2000) er basert på terroristen Inge Vietts liv, bare for å nevne noen få av mange mulige eksempler på Fassbinder-perspektiver i nyere tysk film. At dette mangler fullstendig på utstillingen om Fassbinders aktualitet, er da også dens største svakhet. Og hvis man skal gå til Fassbinders innflytelse i andre land, blir listen over navn enda lengre.

Fassbinder viser at ethvert offer er en potensiell bøddel.

Fassbinder fikk et gjennombrudd med sin første langfilm i Berlin i 1969, Liebe ist kälter als der Tod (Kjærlighet er kaldere enn døden). Her er allerede de fleste av Fassbinders yndlingstemaer til stede. Kriminalitet og prostitusjon står i sentrum, samt trekantdramatikk, forræderi og homoseksualitet. I forskjellige variasjoner går disse temaene igjen i de fleste av hans filmer. Her spiller Fassbinder selv, Hannah Schygulla og Ulli Lommel. Fassbinders første spillefilm var en ren kjøkkenbenkproduksjon. Lommel fortalte senere at Fassbinder ikke hadde noen stab: «Die Crew war der Lohmann.» Kameramannen Dieter Lohmann var den eneste på settet utenom skuespillerne! Skuespillerne sminket seg selv, og Lommel måtte kjøpe sin egen gangsterhatt i en klesforretning. Likevel kom filmen på Berlinalen i 1969. Fassbinder fikk blant annet kritikk for sin bruk av stillestående kamera. Den kompromissløse Fassbinder svarte ved å gjøre det enda mer ubevegelig i sin neste film Katzelmacher (1969).

«Generasjon lydig». Fassbinder tematiserte fenomener som utbytting, makt, småborgerlighet og politisk ekstremisme, men det er typisk at han aldri opererte med entydige skurker og helter. I hans andre spillefilm Katzelmacher er ikke den greske fremmedarbeideren som blir banket opp på slutten av filmen, uten lyter: Han forakter selv tyrkere på en rasistisk måte. I Mor Küsters himmelfart (1975) blir tyske kommunister og terrorister ettertrykkelig avkledd. Fassbinder ble også kritisert av homofile for filmen Frihetens neverett (1974), der middelklassehomofile utbytter en underklassehomofil (spilt av Fassbinder selv) som har vunnet i lotto. Fassbinder var ikke politisk korrekt og utstyrt med ideologiske skylapper. Han stiliserer småborgerlige og klaustrofobiske rom som stinker av dobbeltmoral i et samfunn preget av maktmisbruk, umodenhet og konformisme.
De som er født omtrent da Fassbinder døde, blir i Norge kalt «Generasjon lydig». Baksiden av ungdommens konformisme er depresjon og nervetabletter. Kanskje en dose Fassbinder også kunne være av det gode? I sin bok om Fassbinder og Tyskland fra 1996, som har kommet i en utvidet tysk utgave 2012, skriver Thomas Elsaesser at Fassbinders aktualitet består i hans tematisering av ofrene. Fassbinder er et korrektiv til et samfunn der alle etter hvert føler seg som ofre. Og kampen om offerstatus blir stadig hardere: Vi blir ikke sett, forstått, tatt hensyn til! Fassbinder viser at ethvert offer er en potensiell bøddel. Derfor bør man ikke være for generøs med medfølelsen. Vi får ingen rehabilitering av offeret hos Fassbinder, en forsonende realisering av «likeverd». Men han avdekker bedre enn noen annen nyere filmskaper systematisk hvordan sosial utdefinering, asymmetrisk makt, sadisme og underkastelse er en del av virkeligheten – også i grupperinger som forstår seg selv som alternativ til det bestående.

Utstillingen Fassbinder JETZT – Film und Videokunst åpnet i mai og står frem til 23. august i Martin-Gropius Bau, Niederkirchnerstrasse 7, Berlin. Arrangør er Deutsches Filminsitut i samarbeid med Rainer Werner Fassbinder Foundation.


Tjønneland er professor i nordisk litteratur.
eivind.tjonneland@nor.uib.no

---
DEL