Murene som brister

Tirsdag var det seks år siden World Trade Centers fall. Våre mentale grenser brast, som da Berlinmuren ble revet.

Foto: Stefan Borgius Bilden: Gudrun Schyman i en av "gŒngarna" som leder till riksdagsledamšternas rum/kontor. Stockholm 27 januari 2005.
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[stockholm, sverige] November år 2001, i New York by: En kvinne holder meg i hendene og sier «I love you, and there is nothing you can do about it!»

To måneder tidligere hadde flyene truffet Twin Towers. 11. september hadde for alltid skrevet seg inn i historien. Fremdeles kunne man kjenne lukten over det avsperrete området. Folk søkte seg dit og fortalte livshistoriene sine til dem som ville høre på.

Sorgen virvlet rundt og falt til jorden som flak av aske.

I skyggen av volden og redselen foregikk en terapeutisk samtale mellom fremmede. Maskene falt, og i den grenseløse sorgen ble de mentale grensene overskredet – grenser som ellers er like vanskelig å forsere som Berlinmuren en gang var.

Men Berlinmuren ble revet. Ikke fordi noen hadde vedtatt det, eller fordi spørsmålet ikke var på en politisk dagsorden, men fordi det var en kollektiv vilje til endring i folks bevissthet, på begge sider av grensen. Etterkrigstidens største politiske hendelse i Europa var faktisk en ublodig grasrotrevolusjon som ble gjennomført uten bruk av militære midler. Det var en storslagen illustrasjon av hvor overlegen ikkevolden er for å få til varige forandringer.

Folks mentale murer er ikke like synlige som Berlinmuren var. De mentale murene falbys på en smartere måte. Bildet av «den andre» prentes inn av åpent rasistiske og fascistiske partier i de fleste landene i Europa. Frankrike har Front National, Danmark har Dansk Folkeparti, Norge har Fremskrittspartiet og Sverige har Sverigedemokraterna. Deres politiske forslag møtes ofte med en defensiv holdning, men kommer siden tilbake, litt rundere i kantene, i andre partiers programmer.

All diskriminering har et grunnlag i ideen om dominans over «den andre». Fiendebilder skapes og opprettholdes gjennom kontroll og konkurranse. Den grunnleggende maktstrukturen er den patriarkalske. Menn dominerer over kvinner og konkurrerer med hverandre. Næringlivets blomstrende bonuser må sies å være vår tids offentlige «penismåling»!

Globale forretningsinteresser kontrollerer og konkurrerer, av og til med politikken som medsammensvoren. Da Sverige skulle selge jagerfly til Sør-Afrika, var det ingen grenser mellom politikk og næringsliv. Den sørafrikanske regjeringen ble utsatt for utpressing og fattet desperate vedtak uten forankring i velgerskaren. Det militære rustningsvanviddet har som mål å opprettholde stormaktenes kontroll over nødvendig råvaretilgang.

Innskrenket nasjonalisme og et patriarkalsk syn på kvinner står, sammen med rasisme og homofobi, i grell kontrast til visjonen om et samfunn med antidiskriminering og universelle menneskerettigheter. Det demokratiet vi i Vesten ofte anser som selvsagt, har alvorlige mangler. For eksempel slår bildet av Sverige som et moderne og likestilt land sprekker når vi ser nærmere på alle voldssakene med kjønn, seksualitet og etnisitet som bakgrunn.

Åpner vi øynene, ser vi et hat som finner næring i kjønnsrollene. Jo mer stereotype rollene er, desto mindre handlingsrom får alle som faller utenfor den fastlagte normen. Det handler ikke bare om majoritet mot minoritet, men også om en hel tankeverden som er frosset fast i den hittil mest grunnleggende maktstrukturen – kjønnsmakten.

«Ich kann nicht mehr!» skrek den gråtende østtyske kvinnen ved Berlinmuren – og gikk rett gjennom datidens aller største fiendebilde. Hun gikk rett fram, forbi de uniformerte unge guttene som ikke stanset henne. Et øyeblikk med verdenshistorie, båret fram av menneskelig verdighet.

«I love you, and there is nothing you can do about it!»

Gudrun Schyman er feminist og grunnlegger av F! i Sverige. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Oversatt av Ingrid Sande Larsen

---
DEL