Muren opp til doms

En litt diffus domstol i Haag har plutselig fått verdens mest eksplosive sak mellom hendene.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kanskje vil den internasjonale domstolen i Haag slå fast at den israelske «sikkerhetsmuren» er i strid med internasjonal rett. Det hadde ikke vært mer enn rettferdig siden muren skiller barn fra foreldre, bønder fra jorda si, folket fra viktig infrastruktur som vann og elektrisitet, elever fra skoler og pasienter fra sykehus. Men domstoler dømmer altså ikke på grunnlag av hva som er rettferdig, rett og rimelig. Den dømmer på grunnlag av loven; altså hvilke spesifikke regler som styrer de forhold domstolen har til behandling. I denne saken handler det om hva en okkupantmakt kan gjøre i okkuperte områder. Og helt konkret dreier det seg om hva slags type installasjoner okkupantmakten kan putte opp.

Juridiske eksperter i FN har prøvd å komme rundt det faktum at man kjører en politisk sak inn i rettsapparatet. De vil at domstolen skal vurdere de juridiske konsekvensene av at muren bygges inne på okkupert territorium. Men i bunn og grunn handler denne saken om de horrible, humanitære forholdene denne muren skaper for palestinerne. Det betyr at domstolen må bevege seg inn i politisk terreng.

Noe som er grunnen til at europeerne støtter den israelske posisjonen i denne saken.

Et politisk spørsmål

Det fins flere grunner til at muren aldri burde vært håndtert av domstolen. Én er formell på grensen til formalistisk; nemlig at domstolen ble opprettet for å håndtere konflikter mellom stater, en status Palestina ikke har.

I samme kategori faller det faktum at Israel ikke har gitt sin tilslutning til at spørsmålet kan tas opp i domstolen. Det betyr at domstolen ikke kan dømme i saken. Den kan bare uttrykke sin mening i form av et råd.

Men den viktigste innvendingen er at muren er et politisk spørsmål som ikke har noe i en rettssal å gjøre. Det er grunnen til at hele EU med Frankrike i spissen – solide allierte av palestinerne sånn ellers – boikotter høringene. I praksis betyr det at det er de arabiske og muslimske landene som nå fører saken mot Israel. Et faktum som nok ikke har gått israelerne hus forbi.

Men alt dette er ikke så viktig. Snarere er det spørsmålet om hva domstolen egentlig kan gjøre som uroer. For hvor mange opsjoner fins det egentlig, og hva vil hver av dem føre til?

Domstolen kan selvfølgelig velge å gi palestinerne fullt medhold. I den beste av alle verdener vil Israel deretter rigge ned muren. Det innebærer at okkupasjonen fortsetter i sin historiske form – uten sikkerhetsmur.

Israel kan også velge å ignorere en slik dom. I beste fall vil det internasjonale samfunnet ikke godta at domstolen tilsidesettes på denne måten. Presset mot Israel for å rive muren vil vinne fram. Men okkupasjonen vil fortsette.

Eller: dommen får ingen som helst betydning. Muren bygges langs den planlagte traseen. Palestinerne får demonstrert med all mulig tydelighet at det ikke nytter å bekjempe okkupasjonen med fredelige og juridiske midler. Resultatet blir enten flere selvmordsbombere, ny intifada eller full krig.

Israel kan også flytte traseen til den grønne linja – altså 1948-grensene. En kvart million settlere blir overlatt til seg selv. De griper til våpen de også. Men vil de bli rettet mot palestinerne eller mot den israelske regjeringen?

Katastrofescenarier? Velkommen til Midtøsten-konflikten. For uansett hva domstolen gjør, vil det forsterke voldsspiralen i regionen. Og hva hvis domstolen rett og slett dømmer i favør av israelerne?

Forrige gang den internasjonale domstolen hadde en sak med politiske implikasjoner til behandling, var i 1996. Den gang var det også bare snakk om et «råd» – knyttet til bruken av atomvåpen. Domstolen fant at slik bruk, i de fleste tilfeller, antakelig er ulovlig fordi det bryter med regelen om tilpasset selvforsvar og dessuten strider mot kravet om beskyttelse av sivile under kriger.

Man kan se for seg at domstolen også denne gang vil veie litt for og imot. Det er lite sannsynlig at den vil være i favør av israelerne, mer sannsynlig at den vil være i favør av palestinerne og mest sannsynlig at den vil gi sitt «råd» på en måte som er åpen for tolkning. Uansett har dommen, eller rådet, ingen relevans for selve okkupasjonen av Palestina.

En stat i staten

Er det som israelerne ynder å kalle en sikkerhetsmur i strid med folkeretten? Det er dette man vil få et juridisk svar på når dommerne er ferdig med sine overlegninger. Israelerne kan hevde at muren ikke er noen fast installasjon, og at den kan fjernes like raskt som den er satt opp. Palestinerne vil hevde at muren i bunn og grunn er et forsøk på å annektere deler av Vestbredden.

Men intet av dette berører den sentrale problemstillingen, nemlig hvorfor muren følger en trasé som stjeler deler av palestinernes hjemland. Og svaret på det er veldig enkelt: det skyldes bosetterne. Bosettingene er, i motsetning til muren, et helt åpenbart brudd på hva en okkupant kan gjøre i okkuperte områder. Så burde man ikke heller ha latt domstolene behandle spørsmålet om disse faste installasjonene, der jussen har betydelig større relevans?

Israelerne ville selvsagt sagt nei til det også. Men bak fasaden i Israel er hele bosetter-problemet i ferd med å bli kilde til meget stor uro. Man ser det allerede i dag, når hundrevis av rasende settlere marsjerer til Jerusalem fordi statsminister Ariel Sharon vil fjerne syv tusen av dem fra Gaza-stripen. Bosetterne er en tikkende bombe i Israel. De har blitt en stat i staten.

Israel har gjennom alle år ført en vanviddets politikk i de okkuperte områdene. Bosetterne ble plassert der fordi de skulle trygge Israel. Det gjør de ikke lenger. I stedet reduserer de statens manøvreringsrom.

Muren er, i all sin truende velde, like mye et redskap for å holde bosettere ute fra nye områder av Vestbredden som den er et redskap for å holde palestinerne vekk fra Israel. Israel vil nemlig kvitte seg med de palestinske områdene for å hindre at deres historiske fiende oppnår gjennom demografi hva de ikke har oppnådd gjennom militære midler. Men da må det også være et homogent Palestina å kvitte seg med. Muren setter de nye grensene for den israelske staten på en måte som ingen domstol – dessverre – kan gjøre noe med.

---
DEL

Legg igjen et svar