Muntre og myndige artikler fra gubben mot strømmen

Dag Solstad jakter på romanens essens.

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Dag Solstad: Artikler 2005–2014. Forlaget Oktober. 538 sider.


Jeg kan aldri la være å trekke på smilebåndet når jeg leser tekster av Dag Solstad. Tekstene hans er upretensiøse, selv når de handler om seriøse ting som slektshistorie og Søren Kierkegaard. Dag Solstad er på mange måter gubben mot strømmen, og han skal ha takk for å ta opp kampen mot de kommersielle kreftene i bokbransjen. At han kan gjøre dette basert på den negative kritikken av sin siste roman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896, får man bære over med. Han er jo selve den norske forfatteren. Men før vi får forklaringen på hva «det uoppløselige episke element» egentlig betyr, får vi blant annet en redegjørelse for polakken Witold Gombrowicz’ betydning for Solstads forfatterskap, og en ikke særlig saftig, men meget saklig skildring av forfatterens begeistring for idrettene fotball og skøyter.
Akkurat dette med fotball og skøyter kan han beholde for seg selv. Jeg deler ikke begeistringen hans, og synes ikke hans redegjørelser for rundetider og fotballmål fascinerer i særlig grad. Mer interessante er derimot essayene om Gombrowicz, samt Solstads egen debutroman Irr! Grønt! og om hva som foregikk oppe i hodet til forfatteren da han skrev Professor Andersens natt. Og ikke minst essayet om Freud og Ibsen. Samt essayet om hvorfor han ikke bryr seg om ytringsfrihet.

Avantgarde. Dag Solstad er som kjent et litterært menneske. Mange forfattere oppgir ikke sine litterære kilder, men øser heller av sitt såkalt dramatiske liv, som ofte er konstruksjoner. Solstads viktigste opplevelser er frukter av et lesende liv. Han har tidligere uttalt at livserfaring er overvurdert. Ikke så mange vil være enige med ham i det, men det bryr garantert ikke forfatteren seg om.
Dag Solstad er personlig ansvarlig for å ha brakt avantgardismens livssyn og litterære smak inn i den norske offentligheten. Da han var ung, var avantgarden i Norge knapt født. Hans antikommersielle holdning, koblet med hans vilje til litterær nyskaping, har gjort at han tidvis har kommet i konflikt med det offentlige kulturelle liv. Han siste roman ble som kjent karakterisert som «kjedelig» av de fleste anmelderne. Og det var etter denne nedsablingen at forfatteren lagde sin litterære forsvarstale. At en roman skal være underholdende og ikke kjedelig? Forfatterens nøkterne fastslåelse av at «den svenske kriminalforfatteren Håkan Nesser er blitt kalt den nye Dostojevskji» kaller på latteren. Her ler jeg med Dag Solstad – ikke av ham.
Avantgardens fødsel er nesten som Venus’ andre fødsel for Dag Solstad, og han viderefører denne tradisjonen med humørfylt og misantropisk patos. Han liker bøker bedre enn mennesker, betror han oss. Han foretrekker biblioteket sitt fremfor samtaler på kafé.

Ibsen. Solstad skriver seg inn i en god norsk opplysningstradisjon. Han kan fortelle uten å bli utflytende, han kan opplyse og belære. Personlig har jeg aldri hatt noe imot å bli belært. Belær mer!
Ibsens betydning for Solstads forfatterskap er velkjent. I essayet Jakten på den historiske Ibsen sammenlikner han to Ibsen-biografier – Ivo de Figueiredos og Michael Meyers. Han takker førstnevnte for ikke å måle Ibsen opp mot vår egen tid. Solstad er dessuten morsom – og treffer så absolutt spikeren på hodet – når han klager over at vår tid lider av en særegen form for hovmod, som innebærer at alt skal vurderes opp mot vår egen samtid, som åpenbart er den mest fortreffelige epoke i menneskehetens historie. (I romanen Armand V reflekterer hovedpersonen over hvordan det er mulig å lage et leksikon i seks bind fra steinalderen til vår tid, der tre siste bindene handler om vår egen tid.)
Og hvordan har det seg med den historisk-biografiske metode, som går ut på å slutte fra verk til liv? Solstad skriver: «[Figueiredo] nekter for eksempel å slutte fra verket til mannen. Han nekter å gjøre den fiktive Jon Gynt til Ibsens egen far Knut Ibsen, eller den fiktive Mor Åse til Ibsens mor Marichen Altenburg Ibsen, for derigjennom å finne et indisium på hvor smertelig Henrik Ibsens barndom har vært, siden den henger i og blir til diktning hos den snart 40-årige dramatikeren.» Så begynner de Figueiredos dekonstruksjon av den ibsenske myte om den angivelige fattigdommen i familien. Ibsen var da vitterlig er barn av det bedre borgerskapet!

Det ubetydelige. Et av de mest interessante essayene i boka heter «Hva som foregikk i hodet mitt da jeg skrev professor Andersens natt». Ja, siden jeg oppriktig elsker akkurat denne romanen, var jeg svært interessert i å få vite hva som foregikk inne i forfatterens hode sa han skrev denne boken. Men hva var det egentlig som foregikk? Jo: Langsomt ble det julaften i Dag Solstads hjerne, etter at han møysommelig samlet de løse trådene til noe som skulle bli en bok. Boka bygger på den vage romanideen om professor Andersens ensomme juleaftenfeiring, og på ideen om «utilstrekkeligheten». Ideene Solstads romaner bygger på, er påfallende ofte vage og nærmest ubetydelige – de lar seg knapt formidle, så ubetydelige og latterlige er de. Eksempler: Professor Andersens natt: En mann som tilbringer julaften alene. Genanse og verdighet: En mann som ikke får slått opp sin paraply. Ellevte roman, bok atten: En mann som plasserer seg selv i rullestol og later som han er lam.
Men jeg lar meg ikke lure. Solstads «ubetydelige» ideer er selve skapingen av det «romanmessige ved romanen». Og derfor langt fra ubetydelige. Han har denne særegne evnen til å kutte ut alt som ikke genuint tilhører romanen, en evne svært få forfattere har. Solstad jakter på romanen essens. Derfor er det ubetydelige i det idémessige så viktig. Da er vi tilbake til begrepet «det uoppløselige episke element», et begrep jeg aldri hadde hørt om før Solstads siste roman kom ut, en roman jeg raskt bestemte meg for ikke å lese, grunnet en temmelig drøy grad av leseruvennlighet. Men begrepet fascinerer!

Solstad liker bøker bedre enn mennesker, betror han oss.

Solstad skriver: «Det var det uoppløselige episke element som førte romanen Professor Andersens natt til begrepet ’Gud’. Jeg må her understreke at det uoppløselige episke element betyr det i en roman som ikke kan tilbakeføres til psykologisk kunnen, historisk forstand, sosiologisk skarpsinn, metafysiske kollbøtter og lignende, men som er det som hviler utelukkende i seg selv.»
Indre jubel. Var det metafysisk lengsel som fikk forfatteren Solstad til å innføre begrepet «Gud» i romanen Professor Andersen natt? Nei. Legg merke til at han ikke skriver om Gud, men om «begrepet Gud». Om romanen handler om metafysisk lengsel? «Det er ikke min metafysiske lengsel, men det uoppløselige episke element som har bestemt den drift som fikk meg til å avslutte den romanen akkurat som jeg gjorde,» skriver Solstad.
Jeg finner begrepet uhyre interessant, ja, nærmest pirrende. Så pirrende at jeg nå har bestemt meg for å sette meg ned og lese Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 i sommer. Jeg kommer til å bruke hele sommeren på dette, og jeg kommer til å skyve alt annet til side.
Boka avsluttets med et glimrende essay om Kierkegaard, høydepunktet i boka, tidligere trykket i tidsskriftet Agora. Men «det uopppløselige episke element»? Hvem kan begripe det? Jeg tror at hvis jeg en gang kan forstå det, vil jeg fylles av en indre jubel. Ja, en indre jubel.
Litterær komposisjon og dekonstruksjon. Biografi og liv. De fleste av tekstene er spennende. Men langt fra alle. Ikke alle befrukter hjernen min og får den til å spire. Noen forsvinner ut i det tomme intet.
Og jeg gir ikke Solstad rett i hans reaksjon på mottagelsen av hans siste roman. Til det fremstår han som for selvrettferdig.


Næss er forfatter og skribent.

---
DEL