Muntre og myndige artikler fra gubben mot strømmen

Dag Solstad jakter på romanens essens.

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Dag Solstad: Artikler 2005–2014. Forlaget Oktober. 538 sider.


Jeg kan aldri la være å trekke på smilebåndet når jeg leser tekster av Dag Solstad. Tekstene hans er upretensiøse, selv når de handler om seriøse ting som slektshistorie og Søren Kierkegaard. Dag Solstad er på mange måter gubben mot strømmen, og han skal ha takk for å ta opp kampen mot de kommersielle kreftene i bokbransjen. At han kan gjøre dette basert på den negative kritikken av sin siste roman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896, får man bære over med. Han er jo selve den norske forfatteren. Men før vi får forklaringen på hva «det uoppløselige episke element» egentlig betyr, får vi blant annet en redegjørelse for polakken Witold Gombrowicz’ betydning for Solstads forfatterskap, og en ikke særlig saftig, men meget saklig skildring av forfatterens begeistring for idrettene fotball og skøyter.
Akkurat dette med fotball og skøyter kan han beholde for seg selv. Jeg deler ikke begeistringen hans, og synes ikke hans redegjørelser for rundetider og fotballmål fascinerer i særlig grad. Mer interessante er derimot essayene om Gombrowicz, samt Solstads egen debutroman Irr! Grønt! og om hva som foregikk oppe i hodet til forfatteren da han skrev Professor Andersens natt. Og ikke minst essayet om Freud og Ibsen. Samt essayet om hvorfor han ikke bryr seg om ytringsfrihet.

Avantgarde. Dag Solstad er som kjent et litterært menneske. Mange forfattere oppgir ikke sine litterære kilder, men øser heller av sitt såkalt dramatiske liv, som ofte er konstruksjoner. Solstads viktigste opplevelser er frukter av et lesende liv. Han har tidligere uttalt at livserfaring er overvurdert. Ikke så mange vil være enige med ham i det, men det bryr garantert ikke forfatteren seg om.
Dag Solstad er personlig ansvarlig for å ha brakt avantgardismens livssyn og litterære smak inn i den norske offentligheten. Da han var ung, var avantgarden i Norge knapt født. Hans antikommersielle holdning, koblet med hans vilje til litterær nyskaping, har gjort at han tidvis har kommet i konflikt med det offentlige kulturelle liv. Han siste roman ble som kjent karakterisert som «kjedelig» av de fleste anmelderne. Og det var etter denne nedsablingen at forfatteren lagde sin litterære forsvarstale. At en roman skal være underholdende og ikke kjedelig? Forfatterens nøkterne fastslåelse av at «den svenske kriminalforfatteren Håkan Nesser er blitt kalt den nye Dostojevskji» kaller på latteren. Her ler jeg med Dag Solstad – ikke av ham.
Avantgardens fødsel er nesten som Venus’ andre fødsel for Dag Solstad, og han viderefører denne tradisjonen med humørfylt og misantropisk patos. Han liker bøker bedre enn mennesker, betror han oss. Han foretrekker biblioteket sitt fremfor samtaler på kafé.

Ibsen. Solstad skriver seg inn i en god norsk opplysningstradisjon. Han kan fortelle uten å bli utflytende, han kan opplyse og belære. Personlig har jeg aldri hatt noe imot å bli belært. Belær mer!
Ibsens betydning for Solstads forfatterskap er velkjent. I essayet Jakten på den historiske Ibsen sammenlikner han to Ibsen-biografier – Ivo de Figueiredos og Michael Meyers. Han takker førstnevnte for ikke å måle Ibsen opp mot vår egen tid. Solstad er dessuten morsom – og treffer så absolutt spikeren på hodet – når han klager over at vår tid lider av en særegen form for hovmod, som innebærer at alt skal vurderes opp mot vår egen samtid, som åpenbart er den mest fortreffelige epoke i menneskehetens historie. (I romanen Armand V reflekterer hovedpersonen over hvordan det er mulig å lage et leksikon i seks bind fra steinalderen til vår tid, der tre siste bindene handler om vår egen tid.)

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here