Munn og klovsyke: En dyrepest tar sin hevn

Land som vaksinerer dyra sine mot munn- og klovsyke er «urene.» Siden de vaksinerer, må de også ha sykdommen, er logikken. Det gjør at de ikke kan eksportere til «rene» markeder. I 1990 besluttet EU at de ville tilhøre de «rene» landene. Måten de gjorde det på, var å forby all vaksinasjon av dyr. Og resultatet? Eksporten av kjøtt gikk rett til himmels, og det samme gjorde profitten.

Det var ikke bøndene som ønsket å stanse vaksineringen av klovdyr i EU. Ei heller skyldtes vedtaket en oppfatning om at munn- og klovsyke var utryddet for godt. Alle visste at Europa en eller annen gang ville få en ny omgang med pest. Alle var også enige om at det nettopp var en mangeårig tradisjon med vaksinering av dyr som hadde bidratt til å luke ut sykdommen i første omgang.

– Vi vil stå på barrikadene for å få fjernet den obligatoriske vaksineringen. I det øyeblikk Europa blir definert som «ren sone» vil en enorm barriere være overvunnet. Da vil vi få tilgang til svære markeder i det fjerne østen, sa sjefen for en av kjøttindustriens giganter, franske Socopa, i mai 1990.

En måned etterpå var denne industriens krav omgjort til gjeldende EU-lov. Det skjedde mens verdens helseorganisasjon WHO stod på sidelinjen og applauderte.

En falsk trygghet

Først utryddet EU munn- og klovsyke med vaksine. Så utryddet de vaksinen, og fikk munn- og klovsyke tilbake. I dag brenner bålene over hele Europa og røyken ligger tett over landskapet. Men fortsatt står EU steilt på prinsippet om at vaksinering i hvert fall ikke skal gjeninnføres.

I det har de fått støtte fra verdens helseorganisasjon. WHO mener nemlig at vaksinering ikke er effektivt. – I en besetning av vaksinerte dyr vil det finnes kuer, sauer eller griser som selv om de ser friske ut kan være bærere av smitten. Vår oppgave er å sørge for at dyr ikke utvikler antistoffer som gjør at de selv ikke får sykdommen mens de hele tiden smitter andre, heter det fra den kanten.

vaksinering hindrer at munn- og klovsyken blir synlig. Men det hindrer ikke at den er der. I praksis betyr vaksinering at man ikke lenger kan se forskjell på friske og syke dyr. I tillegg kan friske dyr som får vaksinen utvikle symptomer som gjør at de kan se syke ut.

Og i tillegg til det igjen, er den typen munn- og klovsyke som nå rir Europa langt mer aggressiv enn tidligere varianter.

Å vaksinere dyra vil utelukkende gi en falsk trygghet, hevder EU. Dyra vil ikke utvikle symptomer på munn- og klovsyke, men smittekilden vil fortsatt være der. Det er argumenter vi har hørt i den hjemlige debatten også, og som forfektes av ekspertene på området; veterinærene.

– Den tragiske konsekvensen av vaksinasjon er at de landene som starter med det vil være utestengt fra internasjonale markeder. Og det i hele tre år.

For EU var det hensynet til fri handel av kjøtt og dyr som førte til at de ga opp vaksinen for elleve år siden. Og det er fortsatt profitt-motivet som gjør at de i dagens situasjon ikke vil gjeninnføre den. I vedtaket fra 1990 heter det at «hvis det blir bekreftet nye tilfeller av munn- og klovsyke i Europa, og dette utbruddet viser seg å bli en trussel … så kan omfattende nød-vaksinering bli igangsatt.»

Men det var før «rent område»-profitten var talt opp.

Rett til himmels

I 1992 utgjorde EUs eksport av oksekjøtt til tredjeland (land utenfor unionen) 1,3 millioner tonn. Det var 40 prosent over tallene fra 1990. Men så kom kugalskapen, og i 1996 var tallene tilbake til det gamle.

Men eksporten av svinekjøtt har holdt seg. I 1999 var den på 1.5 millioner tonn, og det var tre ganger høyere enn i 1990.

I samme periode åtte-doblet Frankrike – kugalskap-fritt som det var – sin nasjonale kjøtt-eksport til land utenfor EU. Det gjorde landet til verdens nest største mat-eksportør.

205.000 tonn kjøtt til det japanske markedet utelukkende fra dette ene landet.

Effekten av å slutte å vaksinere var dermed formidabel. Land som hadde nektet å importere kjøtt fra vaksinerte dyr åpnet seg, og det samme gjorde det indre markedet. De ulike vaksine-regimene før 1990 – Storbritannia, Irland, Danmark og Hellas vaksinerte ikke da heller – hadde lagt restriksjoner også på handelen innen EU, men fra begynnelsen av 90-årene eksporterte britene sauekjøtt til hele den europeiske unionen. Det var kjøtt Storbritannia hadde importert fra New Zealand, siden verken briter, franskmenn eller noen andre i EU har noe overskudd av sauer å eksportere.

Kort sagt; mat og levende dyr gikk på kryss og tvers av kontinenter, og for første gang var Europa en virkelig del av det. Det meste av «den nye» eksporten gikk til Russland, Øst-Europa og det fjerne østen, mens levende dyr gikk andre veien; det vil si fra de øst-europeiske landene. I 1993 begynte EUs veterinærmyndigheter å frykte nye utbrudd av munn- og klovsyke østfra, og et noe tafatt forsøk på embargo ble iverksatt. Men Øst-Europa truet med mottiltak, og hele embargo-ideen ble forlatt.

Andre må vaksinere

Det hører med til denne historien at land utenfor Europa aldri har klart å kvitte seg med sykdommen. I skrivende stund er 30 land rammet av viruset, og i områder i Afrika, Latin-Amerika, Asia og Midtøsten er sykdommen nærmest endemisk, sies det.

Nylig brøt viruset ut i Argentina, som nå risikerer å miste et eksportmarked verdt nærmere 500 millioner dollar årlig. I fjor brøt den ut i Japan, for første gang siden 1908.

USA, som ikke har hatt sykdommen siden 1929, har nå stengt grensene sine for kjøtt både fra Argentina og EU. EU har på sin side stengt grensene for kjøtt fra de rammede områdene i Frankrike, samt Storbritannia, selvfølgelig.

EU legger all vekt på at unionen fortsatt skal ha et «sykdomsfritt» stempel på varene sine – når denne omgangen med virus er nedkjempet, vel å merke. Derfor vil de altså ikke starte noen ny runde med vaksinasjon. Men fordi Vest-Europa er livredde for smitte fra andre land, har de lenge presset de øst-europeiske landene og land i Nord-Afrika til å vaksinere sine dyr.

Hvorfor ikke vaksine?

De fleste land vil helst ikke vaksinere dyra sine mot munn- og klovsyke. Den viktigste årsaken til det, er at landene da mister statusen som «rent område.» Dermed mister de også eksportmarkeder.

Som influensa, kommer munn- og klovsyke i syv hovedvarianter med mange undergrupper. Hver type krever sin vaksine. Hvis et dyr er vaksinert mot en type, er det ikke nødvendigvis motstandsdyktig mot en annen type. Det viruset som nå herjer Europa, er et spesielt aggressivt virus som antakelig kommer fra Asia, mener ekspertene.

Dyr som er vaksinert er tilsynelatende friske. Men de kan likevel være bærere av viruset. Det gjør at de kan smitte andre dyr. Fordelen med ikke å vaksinere, er at sykdommen oppdages når den først rammer.

Syke dyr blir som regel friske igjen. Men de mister vekt, og produserer mindre melk i lang tid etterpå. Desssuten aborterer de oftere, kan bli sterile, får i noen tilfeller lammelser og kan også bli rammet av infeksjoner, hevder ekspertisen.

Den samme ekspertisen sier imidlertid ingenting om hvor ofte dette forekommer.

Munn- og klovsyke er ekstremt smittsomt. Hvis besetninger først rammes ett sted, vil det være stor fare for at sykdommen sprer seg. Viruset kan «reise» 60 kilometer over land, og 300 kilometer over hav.

Viruset kan overleve flere uker i dyreurin og avfall. Det kan spres via mennesker som reiser ved at det fester seg til sko og klær. Det kan overleve i frosne kjøttvarer og i melk.

Munn- og klovsyke rammer unge dyr hardest. Dødeligheten blant dem kan være fra 5 til 50 prosent.

Munn-og klovsyke rammer kuer, sauer, griser og geiter. Men sykdommen kan også slå ut hos pinnsvin, rotter og hjortedyr. Den kan også ramme dyr i zoologisk hage, som for eksempel elefanter, giraffer og kameler. Hester er derimot immune mot sykdommen. (I ekstremt sjeldne tilfeller kan også mennesker bli rammet, men det er ikke alvorlig og er å sammenligne med en helt vanlig influensa.)

Alt dette gjør at de fleste land vil velge å slakte ned syke dyr og brenne dem. Argumentet er at dette er eneste muligheten til å utrydde sykdommen, når den først er der. Samtidig later alle til å være enige om at det var omfattende vaksinering av dyr som gjorde at europeerne klarte å kvitte seg med sykdommen i en tiårsperiode.

At forebyggende vaksine ikke er ett hundre prosent effektivt, synes klart. Men det blir sagt veldig lite om i hvor stor grad vaksinering faktisk reduserer risikoen for smitte…

Først påvist i 1546

Munn- og klovsyke ble første gang påvist i 1546. Men helt fram til midten av 1900-tallet ignorerte man denne sykdommens svært smittsomme karakter. Viruset ble først isolert og identifisert i 1897, av to tyske biologer. Et kvart århundre etterpå fant to franske veterinærer fram til to varianter av sykdommen, kalt A og O etter forbokstaven i de distriktene de var blitt observert.

I 1925 startet man for første gang å vaksinere dyr mot sykdommen. Det ga en umiddelbar preventiv effekt, selv om «immuniteten noen ganger kan være begrenset,» som det het. Da hadde det lenge vært kjent at dyr som hadde fått viruset måtte isoleres fra andre dyr og holdes borte fra usmittede områder. Storbritannia var først ute med et praktisk regelverk som gikk ut på å isolere dyra – det skjedde allerede på slutten av 1800-tallet – og det var aldri snakk om massenedslakting for å holde sykdommen i sjakk.

På det nord-amerikanske kontinentet hadde man det siste utbruddet av munn- og klovsyke i 1954. Etter det klarte man å utrydde viruset, ved hjelp av vaksine, må vite. Fram til midten av 80-tallet var vaksinering en rimelig sikker måte å holde sykdommen i sjakk på.

I 1985 startet diskusjonen om hvorvidt vaksinering var effektivt. Ekspertene var uenige. Men handelsargumentet veide tungt, og i 1990 besluttet EU å forby all vaksinasjon (se egen sak).

I 1995 førte Uruguay-runden til at den frie handelen fikk forrang framfor landenes rett til å beskytte seg mot smittsomme sykdommer. Etter denne runden ble det nødvendig for alle land å «legitimere hvorfor de ønsker å omgå reglene for et fritt marked.» Det betød i praksis at land ikke lenger kunne stenge grensene sine av frykt for smitte.

For Europas del førte vaksinasjonsforbudet til at sykdommen dukket opp igjen i gamle og nye områder. Italia ble rammet i 1993, av et virus som hadde spredt seg fra Jugoslavia. I 1996 ble Hellas rammet av et virus fra Albania. Fire år etter, i fjor, var landet rammet på ny, denne gang av et virus fra Tyrkia.

Samtidig var et nytt virus på gang fra Asia. Det rammet Japan og Korea i april 2000, gikk videre til Mongolia, Bhutan, Tadsjikistan, Kasakhstan og Georgia, og endte i Russland. I november i fjor advarte FNs matvareprogram FAO om at smitten ville ende i Europa. Den 19. februar 2001 kom viruset til Storbritannia…

Le Monde, 9. mars 2001

---
DEL

Legg igjen et svar