Bestill sommerutgaven her

Munch, dekadansen – og Jæger

BILLEDKUNST / Edvard Munch beskrev menneskets eksistensielle grunnvilkår: ensomhet, sammensmeltningsfantasier og en ekstase som ender i vampyrisme og skrik. Men var Hans Jæger inspirasjonskilden for «Skrik»? Dette essayet ser på både kjærlighetsforviklinger, naturalisme og dekadanse – fra Kristiania og Berlin.

For 130 år siden ble den 29 år gamle Edvard Munch invitert av kunstforeningen i Berlin for å vise bildene sine. Utstillingen åpnet i november 1892. Den skulle var i 14 dager, men ble stengt etter en uke. Han ble utstøtt fra det gode selskap og latterliggjort av avisenes kunstkritikere. Volks-Zeitung skrev for eksempel at kunstforeningen i Berlin tilsynelatende ville vise hvordan en maler «kan degenerere når han ikke har annet mål for øye enn å vekke oppsikt». Skandalen var et faktum, og utstillingen gjorde Munch med et slag berømt i hele Tyskland.

Morgenbladets korrespondent sablet ned Skrik.

Men Munch fikk også nye venner i miljøet rundt vertshuset Zum schwarzen Ferkel («Den svarte grisungen»), som lå like ved Brandenburger Tor. Her tilbrakte han fuktige kvelder og netter sammen med August Strindberg, den polske dekadanseforfatteren Stanisław Przybyszewski, pianistinnen Dagny Juel og mange andre tilreisende nordiske kunstnere, intellektuelle og forfattere.

Edvard Munch. Sekvportrett (Kutet).

Hva lærte Munch i Berlin?

Ett år etter åpnet Munch en ny utstilling i Berlin. I desember 1893 grupperte han seks bilder under overskriften «Liebe» («Kjærlighet»): Sommernatt. Stemmen, Kyss, Melankoli, Madonna, Vampyr og Skrik («Fortvilelse»). I pressen fikk Munch enda hardere behandling enn da han stilte ut året før. Morgenbladets korrespondent sablet ned Skrik – som nå er blitt Munchs definitivt mest berømte bilde:

«Den rene Karrikatur er det sidste Billede ‘Fortvivlelse’. Baggrunden er en forunderlig æggegul, høirød og graa Himmel, og Figuren, en liden Mandsling med langt Haar og krampagtig aaben Mund, er det umulig at blive klog paa. Man bliver lige klog, hvor længe man end stirrer paa dette løierlige Miskmask.»

Hva lærte Munch i Berlin? Noen av motivene ble til før Tysklands-oppholdet, andre var nye. Melankoli med det depressive hengehodet i forgrunnen hadde Jappe Nielsen som modell. Det ble malt i både 1891 og 1892, men i versjonen fra 1893 er det ene øyet på forgrunnsfiguren tegnet som en trekant. Munch hadde førstehånds kjennskap til den opprivende trekantkonflikten i bohemmiljøet i Kristiania mellom Oda Krohg, Jappe Nielsen og Christian Krohg. Kyss, Madonna og Vampyr (som i 1893 bar tittelen «Kjærlighet og smerte») fremstiller den vanskelige kjærligheten direkte. At Sommernatt. Stemmen skildrer en ung pikes erotiske oppvåkning, antydes ved at månen speiler seg i havet som en fallos.

Vampyr ble derimot malt i Berlin og var gjengitt på forsiden av utstillingskatalogen. Skrik ble utstilt for første gang under vignetten «Liebe» i 1893 i Berlin. Men hva har Skrik med kjærlighet å gjøre? Det er vanlig å trekke frem en opptegnelse fra Munch i januar 1892 som bakgrunn for bildet:

«Jeg stanset, lænede mig til gjærdet træt til døden – / Så ut over de flammende skyerne som blod og sværd – / Den en blåsvarte fjord og by – / Mine venner gik videre – jeg stod der skjælvende af angest – / Og jeg følte som et stort, uendeligt skrig gjennem naturen.»

Kjærlighetsforviklingene fra Kristiania gjentok seg i Berlin.

Heller ikke her er kjærligheten noe tema. Men Hans Jæger hadde allerede i En dag af mit liv (1888) skrevet om sin ulykkelige kjærlighet, selvmordsforsøket og trekantkonflikten mellom ham selv, Vera (Oda Krohg) og Bjørck (Christian Krohg). Året etter malte Munch det velkjente portrettet av bohemens leder. I Berlin opplevde Munch de erotiske konfliktene på nytt blant berlinerbohemen. Mange menn var forelsket i pianistinnen Dagny Juel, som Munch også selv muligens hadde et forhold til. Munch introduserte henne i Zum schwarzen Ferkel i begynnelsen av mars 1893. Ifølge flere kilder hadde hun et forhold til Strindberg før hun giftet seg med den polske dekadanseforfatteren Stanisław Przybyszewski 18. august 1893. Munch malte også Dagny Juels portrett i Berlin.

Kjærlighetsforviklingene fra Kristiania gjentok seg i Berlin. Én gang er ingen gang, heter det: Først når noe oppleves for andre gang, gjør man en erfaring. Denne gjentagelsen gjorde at Munch fikk en avklaring av sitt syn på kjærligheten. I tillegg ble han inspirert av seksualprofeten Przybyszewski, kvinnehateren August Strindberg og den erotiske tyske poeten Richard Dehmel.

Sommernatt

Hans Jægers Syk kjærlihet

Dessuten besøkte Christian og Oda Krohg Berlin i 1893. Oda hadde nå en ny elsker, forfatteren Gunnar Heiberg. På vårparten samme år kom Jægers roman Syk kjærlihet ut i Paris. Teksten med selvmordsforsøket fra 1888 var trykt opp igjen som romanens nest siste del. Tidligere hadde Jæger kalt hovedpersonen Fischer. Nå brukte han sitt eget navn.

På begynnelsen av Syk kjærlihet utbryter Jæger: «alene…alene i hele verden … ingen er glad i mei.» Han skriker av hele sin sjel etter Oda (Vera) og beskriver henne som en madonnaskikkelse: «der straaler paa hennes ansigt et stille lykkeli smil, et vidunderli moder-sanseli Madonna-smil, som løfter hennes legemes dejlihet højt op i det uopnaaelie…» Jæger hadde fantasier om å smelte sammen med Vera. Han ville «at hennes dejlie legeme pludseli maatte aapne sei fra øverst til nederst og ta mei inn i sei, og lukke sei til over mei, saa jei kunne bli derinne og opløses og fortæres derinne og gaa over i hennes legemes saft — saa den endeli engang kunne bli slukket denne kvalfulle fortærende tørst efter henne…»

Jægers forhold til Oda Krohg gjør at Munchs Skrik og Madonna kan forstås i sammenheng med Kyss og Vampyr. Når personene smelter sammen, uttrykker dette en symbiotisk relasjon mellom kjønnene. Jæger sammenligner seg selv i Syk kjærlihet med et sykt barn, og Oda må til og med mate ham. Han er helt hjelpeløs uten henne. Den andre siden av symbiose og kannibalisme er fortvilelse og angst. Da den danske forfatteren Herman Bang anmeldte Jægers roman i tidsskriftet Samtiden, begynte han med å beskrive en statue av «en vampyr, et frygteligt hundyr af sten, en opreist panther med tyve bryster, der bøier et menneskeansigt over en krystet yngling». Bang mente skulpturen kunne fungere som en vignett for Jægers Syk kjærlihet.

“Madonna” Edvard Munch

Jægers stumme skrik

Alt dette er bare indisier, og ikke nok til å fastslå at Jæger var en inspirasjonskilde for Skrik. Men da Vera fortalte Jæger at hun var mest glad i Bjørck, reagerte han på følgende måte:

«[N]aa først forstaar jei helt ut hva det vil si— og jei faar en forfærdeli trang til aa skrike, skrike me al mine lungers kraft… skrike min rædsel ut i den røbrunflekkete solgjennemskinnete skoven.

Men ingen lyd naar ut over min strupe, det er som jei skal kvæles— og jei bare sitter der tilintetgjort og stirrer i rædsel me stive slukkete øjne inn mellem de røbrune solflekkete træstammer bortover den røbrune solflekkete skovbunn — og dødningeagti høres igjen bare insekternes tause summen i den stille solophetete luft..»

Så vidt jeg kan se, har Munch-forskningen hittil ikke vurdert Jæger som en inspirasjonskilde til Munchs maleri Skrik. Jægers bøker nevnes for eksempel ikke i Poul Erik Tøjners og Bjarne Riiser Gundersens morsomme og veldokumenterte bok Skrik – historien om et bilde (2013). Som gammel venn av Jæger hadde Munch med sikkerhet lest denne passasjen allerede i 1888. I Syk kjærlihet fikk han en repetisjon – samme år som han malte Skrik.

Hos Jæger er skriket malerisk, det er stumt og flyter over i det visuelle: Jæger vil skrike, «skrike min rædsel ut i den rødbrunflekkede, solgjennomskinnete skoven». Skriket uttrykkes gjennom solen og fargespillet, akkurat som hos Munch. Forbindelsen til Jæger gjør det forståelig hvorfor Munch stilte ut Skrik under tittelen «Liebe».

Kanskje har president Putin rett i at Vesten er dekadent?

Fem av seks bilder i syklusen «Liebe» kan på denne måten knyttes til Jæger, alle unntatt Sommernatt. Stemmen. Maleriet beskriver kvinnens erotiske oppvåkning, ifølge flere fortolkere. Jægers prosjekt om å vekke unge piker seksuelt, både i Fra Kristiania-Bohêmen og i de tidligere skuespillene Olga og En intellektuel forførelse, kan her danne en bakgrunn.

Jæger hevdet at han var knekt av samfunnets moral. Bohemen var «fremtidens fortidlig fødte børn» som bare kunne beskrive sin egen undergang. Dette er «dekadanse» så god som noen, lenge før dekadansen omtales som en litterær bevegelse i Norge. Jæger selv, som var avgjørende preget av den franske forfatteren Émile Zola, beskrev seg selv som naturalist.

I verdens første bok om Munch fra 1894 kalte Przybyszewski sin venn Munch for «psykisk naturalist». Przybyszewski overførte naturalismen på sjelelivet. Pessimismen og undergangsstemningen fra den sosialt betonte naturalismen ble videreført i dekadansen. Munch beskrev nå menneskets eksistensielle grunnvilkår: ensomhet, sammensmeltningsfantasier og en ekstase som ender i vampyrisme og skrik. Munchs bilder eller Jægers roman Syk kjærlihet var ikke mindre dekadente enn Garborgs dekadanseroman Trætte Mænd, som kom to år før.

Vampyr

Dekadansens aktualitet

NY TIDs redaktør har bedt meg forklare hva som fortsatt er aktuelt ved denne perioden av Munchs utvikling. Det er et vanskelig spørsmål. Hva er egentlig aktuelt? Korona, nedstengning, krigen i Ukraina, klimakrisen og global oppvarming. Og dessuten inflasjonen: økende matvare- og strømpriser.

Munch kan ikke hjelpe oss med dette, selv om mange vel kan ha lyst til å skrike når problemene tårner seg opp. Skal vi forlange løsninger av kunsten? Vil en kunstner overbevise folk politisk, hvorfor ikke da heller skrive en avisartikkel eller sakprosabok? Når kunst blir propaganda, tilintetgjør den seg selv.

Hva er aktuelt? For å pirre de idéhistoriske instinktene må man komme under huden på tidsånden, det som ligger bak nyhetsbildet. Kanskje har president Putin rett i at Vesten er dekadent? Det kan virke absurd: Sjefen for en gjennomkorrupt mafiastat beskylder fienden for forfall! Men har han likevel et poeng?

«Dekadent» brukes nå stort sett om den som er moralsk korrumpert. Men på Munchs tid var «Dekadence» vanlig for å beskrive enhver form for forfall eller nedgang, for eksempel i økonomi og folketall. Først senere ble ordet betegnelsen for en retning innen litteraturen og kunsten.

Vi føler nå dekadansen på kroppen, slik ordet ble brukt rundt 1890: Inflasjon, svekket kjøpekraft og fall i boligprisene er noen av symptomene. Men hvordan står kunst og kultur i forhold til økonomisk nedgang? Kanskje nedgangen kan føre til vekst av en annen type?

Melankoli

Oljefondets enorme økning etter tusenårsskiftet har ikke ført til en tilsvarende kulturell oppblomstring. Nylig hørte jeg en klimaaktivist utbryte i skadefryd: «Nå har ikke folk lenger råd til det fordømte klimafiendtlige forbruket sitt! Alle snakker om vekst, men det vi trenger, er krymping!»

Ligger vi an til å få en ny sosialpornografisk realisme om folk som sulter og fryser om vinteren? «Piken med svovelstikkene» revisited? Hans Jægers samarbeidspartner Christian Krohg malte slike bilder på 1880-tallet, for eksempel «Kampen for tilværelsen»: De fattige slåss om maten når det deles ut brød. Naturalismen er fortsatt aktuell.

Var det ikke naturalismen Munch reiste fra da han dro til Berlin høsten 1892?

Men var det ikke naturalismen Munch reiste fra da han dro til Berlin høsten 1892? Naturalismen beskrev sosial elendighet og hvordan arv og miljø preget menneskene på en deterministisk måte. Kunstnerne og forfatterne flyktet fra slike samfunnsbeskrivelser rundt 1890. Hamsun ville ha ubevisst sjeleliv og Vilhelm Krag eksotiske kvinner som danset fandango.

Dekadanse og psykisk naturalisme

Den franske forfatteren Paul Bourget formulerte i 1881 «dekadansens teori» i et kanonisert essay om Baudelaire. Der trakk han en direkte forbindelseslinje mellom individets isolasjon fra samfunnet og isolasjonen av enkeltheter i verket, av «ordet fra linjen, linjen fra siden og siden fra boken», som han uttrykte det i en berømt formulering. Dekadanse betydde at både verket og samfunnet falt fra hverandre. Denne kunstsosiologien er reduksjonistisk. «Nedgangstider» trenger ikke å innebære nedgang på alle områder.

Dekadanse betydde at både verket og samfunnet falt fra hverandre.

De som applauderte at Munch brøt med naturalismen og impresjonismen, hadde vanskelig for å forklare at Przybyszewski kalte Munch for en «psykisk naturalist». I sin lille bok om Gustav Vigeland betegnet Przybyszewski selv naturalismen som «den tanke- og sjelløse pøbelens kunst» som bare henvendte seg til hjernen. Han ville gjengi «den nakne sjelen» i motsetning til den ytre natur og forstanden. Men sjelen var jo også natur! Utforskningen av det ubevisste sjeleliv var fortsatt preget av naturalismens determinisme og dens arv- og miljøtenkning.

Kunsthistorikeren Hans Dedekam knyttet Munchs til dekadansens stilideal. Han la vekt på Bourgets definisjon av dekadanse «som opløsning, som individets løsrivelse fra samfundsorganismen og den enkelte dels fra det hele». «Man vil finde det i Munchs kunst, hvor linjen og farven faar en selvstændig betydning, der truer med at sprænge kunstverkets og malerkunstens skranker.»

Katastrofescenarier

Pandemien har ført til både mer ensomhet og økende sosial avhengighet. Noreena Hertz var tidlig etter korona-utbruddet ute med boken The Lonely Century (2020). Gudmund Hernes konstaterte på sin side raskt at pandemien motbeviste Thatchers devise om at «there is no such thing as society». Subjektiv og objektiv naturalisme kan være to sider av samme sak.

Den ledende tyske sosiologen Andreas Reckwitz har sagt at samfunnet i dag nedtoner forventningene om vekst og velstand. Sikkerhet, risikovurderinger og krisehåndtering preger politikken. Utopiene er oppgitt. «Resiliens» har blitt tidsåndens nye honnørord: Nå forbereder vi oss på katastrofescenarier. Resiliens forstått som et samfunnsmessig ideal er av ny dato her i landet. Store norske leksikon definerer ordet som «psykologisk motstandskraft, de faktorer som har sammenheng med at man beholder en psykisk styrke og helse til tross for stress og påkjenninger».

Hans Jæger balanserte i Syk kjærlihet hele tiden på kanten av stupet, han var emosjonelt ustabil og svært lite resilient. Figuren i Munchs maleri «Skrik» ville heller ikke bestått en resiliens-test. Konklusjonen må bli: Munchs og Jægers dekadanse er nettopp det vi ikke trenger akkurat nå!

Men kunst er ikke virkelighet. Når vi truer med å drukne i undergangsfantasier, kan disse bohemene likevel hjelpe oss med å få hodet over vannet.

For de setter navn på djevelen. Det er første skritt til å finne meningen med livet.

 

Avatar photo
Eivind Tjønneland
Idehistoriker og forfatter.

Relaterte artikler