Multiqueen

Musikk-kritikerne spår at Haddy N’jie blir stor. Det gjør hun gjerne – hvis hun samtidig får være liten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

6. mai fikk Haddy N’jie Oslo bys kunstnerpris sammen med de fire andre norsk-afrikanske entertainerne i gruppen Queendom. De fikk prisen blant annet for forestillingen «Integrert som faen» der de ifølge Aftenposten «har satt seg fore å etterutdanne etniske nordmenn i vårt multikulturelle, men temmelig uvitende Norge – med humor som lekse». De muntre dronningene trakk opp i 8. etasje på Grand på Karl Johan for å feire. To uker senere måtte Haddy skrive et sint innlegg i Aftenposten Aften for å påpeke at ordet «negerlandsby» ikke har noe å gjøre i et kryssord på 2000-tallet.
– Å være integrert? Jeg vet ikke lenger hva det betyr. Det må vel være å fungere i det norske samfunnet, og handler ikke om maten du spiser og hvordan du lukter.

Det anes en smule resignasjon i en stemme som har vakt begeistret oppsikt blant musikk-kritikere. Hun mener det har skjedd en parallell utvikling de ti siste årene i måten innvandrere blir sett på.
– Folk kan tåle at du er brun hvis du er norsk og kristen – eller norsk og tviler – og lukter norsk. Da kan de tåle deg ganske lenge. Men i forhold til islam og kulturelle forskjeller har utviklingen gått den andre veien.

Multitalent

Queendom er ikke bare en sammenheng der Haddy får gitt av hele sitt entertainertalent, det er også et fellesskap med meget bevisste kvinner. Haddy trekker det stadig frem hvor glad hun er for at hun er en av den gjengen. Selv om 28-åringen står solid på egne bein, som sanger, låtskriver, forfatter, foredragsholder og journalist. Som journalist er hun nå bare synlig hver fjerde uke gjennom sin en egen spalte i Dagbladet. Nyhetsverdien ligger i den vinkelen hun velger å se virkeligheten fra.

Haddy forteller at hun alltid har skrevet og alltid gjort det mer enn bra på skolen. Nærmest for moro skyld søkte hun på Journalisthøyskolen – det studiet som den gang var vanskeligst å komme inn på.
– Jeg tenkte at jeg i alle fall ville lære hvordan media arbeider, smiler hun.
Men som journalist har hun erfaring fra blant annet NRK, KK og Aftenposten. Den skjønnlitterære delen av henne har ført til tekster utgitt på Gyldendal Tiden. Og til høsten kommer nok en bokutgivelse – nei, to, for i tillegg til en leseløvebok for ungdom kommer også Queendom med bok. Med humor i massevis.

White lies

Men nå er musikken hennes viktigste uttrykksmåte. I 2005 ga hun ut platen White lies og i oktober 2007 kom oppfølgeren Welcome Home. Hun gir konserter både i inn- og utland. Denne uka opptrådte hun under Afrikan History Week på Litteraturhuset i Oslo. I juni står hun på programmet til Månefestivalen i Fredrikstad. Dessuten turnerer hun med Rikskonsertene rundt om på landets ungdomsskoler. Her kjenner hun har et budskap til både de på første og bakerste benk. Det er viktig for henne.
Sola svinger seg over terasserekkverket og angriper høyre skulder og overarm. Vil brune henne. Men oppdraget er allerede utført. Av norsk mor og gambisk far.
– Joda, jeg kaller meg gjerne brun, smiler hun avslappet og lekent.

Det er like vanskelig å se for seg at dypt og angstfylt mørke kan herje med henne, som å få øye på om hun blir solbrent. Men særlig når det blir for mye, kan hun bli syk – både fysisk og psykisk. Hun legger ikke skjul på at det er slik.
– Jeg synes ikke det er noe flaut i det hele tatt. Det samfunnet vi lever er fylt med så mange krav, så mange inntrykk – hele tida. At man får et sammenbrudd, det er helt adekvat. Helt greit!

Hun forteller om at hun skrev 50 brev for å komme inn hos psykolog.
– 50! Det var som å skrive jobbsøknader. Hadde ikke moren min stått der klar med frimerker hadde jeg aldri klart det. Til slutt var det en som tok meg inn fordi hun aldri før hadde fått et brev fra en som stilte diagnosen selv. Det krever at du er ressurssterk! Legene skriver bare ut Vival. Tenk om de i det minste hadde lært bort hvordan man kan bruke pusten når angsten kommer.

Sa nei til Dagsrevyen

Haddy er ikke bare mangfoldig, hun er også full av motsetninger. Uredd, men engstelig. Fullbooket, men frihetssøkende. Vil ta stor plass, men også trekke seg tilbake. Sterk i meningene, men redd for at andre skal bedømme henne nord og ned.
– Herregud, jeg har nettopp sendt inn et manus til et teaterstykke for Den Unge Scene som jeg har skrevet sammen med samboeren min, Fredrik. Da jeg ikke hørte noe på noen dager var jeg sikker på at de skulle si det var ubrukelig. Men så kom det mail i går ….

Katastrofetankene er aldri langt unna.
– Det andre synes er enkelt, synes jeg er vanskelig. Jeg skammer meg over å si det, men å ta en telefon til for eksempel et offentlig kontor setter meg i katastrofeberedskap. Det er et eller annet der som er gått gærn’t på veien.
Hele livet har Haddy kjempet for å kunne ta plass. Ut fra det som bor i henne selv. Selv har hun ikke hatt noe spesielt forbilde. Men hun ser at det kan være viktig, ikke minst for andre unge, brune jenter.

Hun hadde en gyllen mulighet til å bli et svært synlig forbilde da NRK ville ha henne som nyhetsanker i Dagsrevyen. Men etter en tid med opplæring sa hun nei.
– Jeg kjente at jeg ikke ville leve godt med det. Nyhetsjournalistikken er ikke noe for meg. Det blir for springende, for mye å ta inn. Jeg ville ikke fått sove. Jeg må ha tid til å fordøye og forstå sammenhengene og de dypere strukturene.
– Men var det ikke viktig å kunne være et forbilde?
– Man kan ikke leve livet sitt for å være et forbilde. Jeg kan ikke velge noe som gjør meg syk for å gå foran. Dessuten er det så mange som gjør alt i verden for å komme dit. Da kunne ikke jeg sitte der og ønske meg vekk. Det går ikke.

Å kreve sin plass

Men gjennom Rikskonsertene kan hun fungere som forbilde. Hun forteller at hun alltid åpner konsertene med å komme syngende a capella inn i gymsalen. Elever blir tydelig ille berørt av at hun åpner konserten så ubeskyttet. Men mellom sangene snakker hun om at redsel for hva andre tenker ikke må begrense livet. At man må tørre å komme fram med det man har inni seg. Man må kreve sin plass. Og hun forteller sin egen historie. Hvordan det har seg at hun faktisk står der, foran dem.
– For meg er dette helt fantastisk. Det er alltid noen blikk som suger det jeg sier til seg.

De lengter etter å bli sett, og drømmer om Idol. De har så mye inni seg som ingen ser.
Haddy tror den sterke formidlingstrangen henger sammen med at hun alltid har sett annerledes ut. Og at ting derfor ser annerledes ut for henne. Da Haddy vokste opp på Kolbotn var det ikke mange andre som var brune som henne, og kanskje heller ikke mange som hadde et hjem der det var lov å ta plass og kreve plass, lære masse, mene mye og prate høyt.
– Men ute i verden var det ikke sånn. Folk ble usikre, redde, jeg opplevde tidlig at alle følte det ble for mye av meg.

Hun passet ikke inn. Det endte med at hun fabulerte om å ende opp i et kontor på Blindern.
– Sitte og mekke med noe, slippe å møte så mye folk.

For sterk

Hun smiler av det nå. Men blikket blir heftig når vi kommer inne på skolens rolle. Fram til tredje klasse hadde hun en fantastisk lærer som slapp henne til med alt hun kunne og var.
– Så skiftet jeg skole, og kom dit fri og freidig – og fikk slegga i hodet. Jeg fikk beskjed om å holde kjeft og holde meg til leseboka. Tenk at lærere virkelig kjenner seg truet av barn som stiller spørsmål! I etterkant ser jeg at jeg ble for sterk for dem. Jeg var en svart jente som kom fra et skilsmissehjem. De ventet seg noe annet. Oppe i det hele var jeg programleder for «Midt i smørøyet» da jeg var 11. Da bare dyttet de meg enda hardere ned. Det var virkelig en kamp, og den var helt ødeleggende for meg.

Flere kanaler

Det ble ingen krok innerst i gangen på Blindern. Forandringen kom da Fredrik, Haddys samboer og kjæreste fra hun var 19, kom med en gitar til henne. Haddy forteller varmt om hvordan hun alltid har opplevd at Fredrik virkelig ser henne. Den gang hadde hun fått utgitt novellene, men han så at hun også trengte andre kanaler å utrykke seg gjennom. De var i Spania uten å ha visebøker tilgjengelig. Da slapp hennes egne sanger fram. De bare kom og kom.

Likevel skremte det henne å skulle synge for andre.
– Jeg hadde behov for å vite om jeg var god. Men hvordan måler man musikk for å få svar på det? Første gang jeg sang sammen med en musiker hadde jeg med lommelerke!

Så løsnet det. Og i 2003 kom hun inn som en i Queendom.
– Da opplevde jeg at jeg var ment for å gjøre dette her. Det bare funka for meg!
Ansiktet skinner.
– Du sier «ment for» – er det ditt syn på livet at ting legger seg sånn til rette?
– Å nei! Jeg har alltid ment at livet er en kamp – og så dør vi. At livet er å klatre og klatre. Når vi kommer over en fjelltopp, kommer det bare fler. I det siste har jeg tillatt meg å tro at jeg kan flyte litegrann, men jeg har aldri hatt noen positiv livsdrøm i bånn. Forresten er det typisk norsk at man skal streve så fælt.

---
DEL