Mulig vendepunkt

Hver eneste gang FN initierer nye løsninger i konflikten mellom Vest-Sahara og Marokko, svarer Marokko med kraftige protester. Alt tyder på at aggresjonen fra Marokko er nøye kalkulert – også denne gangen.

Ban Ki-moon besøker den saharawiske flyktningleiren i Rabouni i mars. FOTO: AFP PHOTO / STRINGER

I 25 år har FN forsøkt å finne en endelig løsning på konflikten i Vest-Sahara, så langt uten hell. En uttalelse av FNs generalsekretær Ban Ki-moon har nå ført til at konflikten har eskalert ytterligere, og forholdet mellom Marokko og Vest-Sahara sies nå å være på sitt verste siden våpenhvileavtalen ble inngått i 1991: Like før påske besøkte Ban Ki-moon de saharawiske flyktningleirene i Algerie, der han møtte generalsekretæren for den saharawiske frigjøringsbevegelsen Polisario. Han besøkte også en av basene til MINURSO, FN-operasjonen som ble opprettet i 1991 for å overvåke våpenhvileavtalen mellom partene og avholde en folkeavstemning om uavhengighet. Under besøket omtalte generalsekretæren Vest-Sahara som «okkupert». Dermed utløste han kraftige reaksjoner fra Marokko, som beskyldte generalsekretæren for å ha tatt side i konflikten.

Kalkulert aggresjon. Til tross for hva Marokko selv måtte mene om saken, er den internasjonale folkeretten krystallklar, og støtter generalsekretærens valg av ord: Folket i Vest-Sahara har rett til selvbestemmelse, og Marokko har ulovlig okkupert området. Det hører også med til historien at generalsekretæren i lang tid har forsøkt å legge et besøk til både Marokko og det okkuperte Vest-Sahara, men at Marokko har nektet ham innreise. I lys av dette er anklagene om at Ban Ki-moon har tatt side i konflikten fordi han kun besøkte de saharawiske leirene, mildt sagt upresise.

Ingen land i verden i dag anerkjenner Marokkos krav på området.

Mens vi i Norge var midt inne i «den stille uke» var det slettes ikke stille i Marokko og Vest-Sahara. Med gratis transport og mat lokket marokkanske myndigheter titusenvis til Rabats gater for å demonstrere. I tillegg beordret Marokko sivilt ansatte i MINURSO-operasjonen til å forlate Vest-Sahara, og truet dessuten med å trekke seg fra alle FN-oppdrag rundt om i verden.
Alt tyder på at aggresjonen fra Marokko er nøye kalkulert. I rapporten «Fred i sikte?» som SAIH ga ut like før påske, kommer det tydelig frem at hver gang FN initierer nye løsninger, svarer Marokko med kraftige protester. Og hver gang gir FN etter for presset og sporer av prosessen. I motsetning til det saharawiske folket står marokkanske myndigheter i en posisjon hvor de har tiden på sin side, og hvor de har mulighet til å presse frem sin vilje. Med Frankrike som sin allierte er de også sikret støtte fra FNs sikkerhetsråd. Ingen land i verden i dag anerkjenner Marokkos krav på området, men de ønsker heller ikke å legge seg ut med Marokko. Men hva nå? Står vi ved et veiskille? Vil generalsekretærens uttalelser og de kraftige reaksjonene endelig kunne tvinge frem en endring?

Folkeretten først. I skrivende stund er generalsekretærens rapport til FNs sikkerhetsråd om situasjonen i Vest-Sahara like rundt hjørnet. Sikkerhetsrådet skal snart ta MINURSOs mandat opp til sin årlige behandling. Vi håper at Ban Ki-moon ikke har latt seg skremme av Marokkos oppførsel, men at han bruker sin siste rapport før han går av som generalsekretær til å si klart ifra om at Vest-Sahara må få sin selvstendighet. I så fall vil han trenge all den støtte han kan få fra land som Norge, og at det utøves press mot Marokko og landets støttespillere i Sikkerhetsrådet.
«Folkeretten er vårt førstelinjeforsvar,» uttalte utenriksminister Børge Brende i 2015. Nå må ord gjøres om til handling i Vest-Sahara-spørsmålet. Tiden er inne for å vise at folkerett og menneskerettigheter veier tyngre enn enkeltlands interesser.


Riseth er politisk nestleder i Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH).

---
DEL