Muhammed og røverhistoriene

Jyllands-Posten, Anders Fogh Rasmussen og Magazinet trumfet gjennom sin versjon av karikaturstriden. Virkeligheten er en annen. Ny Tid forteller det du aldri fikk vite: De kvinnelige ambassadørenes ukjente brev, Magazinets feilinformasjon, FNs syn og den arabiske teksten på Muhammeds turban.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

[striden] Karikaturstriden fikk en foreløpig avrunding i Paris 15. mars, da en domstol avga kjennelse i stevningen mot satirebladet Charlie Hebdo.

16.-18. mars møtes 650 journalister på seminaret til Stiftelsen for kritisk og undersøkende journalistikk (Skup). Men én sak er ikke oppe til grundig drøfting: Dekningen av den mest omtalte saken det siste året, karikaturstriden. Norske medier har skrevet omtrent 5500 saker om Jyllands-Posten (JP) og Muhammed etter at de tolv karikaturene ble trykket 30. september 2005. Den kristne avisa Magazinet har fått tidenes mediedekning med over 5000 artikler etter at de 10. januar 2006, som første norske avis, fikk tillatelse til å gjengi hele JPs karikaturside.

Men felles for artiklene, tv-debattene og radioinnslagene er at kjernen i saken ikke har kommet fram. 14 måneder etter Magazinets publisering bringer Ny Tid her noen av de mest utbredte oppfatningene om saken i norsk presse, samt informasjonen du aldri fikk.

Barneboka og tegnerne

Den viktigste foranledningen for JPs Muhammed-invitasjon til danske tegnere var at Kåre Bluitgen 16. september 2005 påsto i mediene at han ikke fikk noen til å tegne Muhammed i sin planlagte barnebok. Bluitgen slo gjennom som islam-kritiker i 2002 med et forslag om å «stenke Koranen med menstruasjonsblod». Tre dager senere inviterte JP så illustratører til å tegne «Muhammed som du ser ham».

Magazinets redaktør Vebjørn Selbekk skrev 10. januar 2006 at 40 danske tegnere ble invitert til å tegne Muhammed for JP fordi «ytringsfriheten var i fare». «Kun tolv av de 40 tok sjansen på å etterkomme oppfordringen», skriver Selbekk.

Selv framhevet JP 30. september hvor mange det var som på fire dagers frist kastet seg rundt og fikk tegnet Muhammed for dem. Avisa nevner ikke at noen av de 40 kontaktede ikke skal ha «tatt sjansen på» å tegne Muhammed, slik Magazinet påstår, men påpeker at kun 25 av de 40 nå er aktive tegnere.

Det var JPs egne tegnere som tegnet de mest kontroversielle karikaturene: Muhammed med noe som ligner horn, førstesidetegningen med en truende Muhammed med sabel og to burka-kvinner, og profeten med en tent bombe i turbanen. Den eksterne tegneren Peder Bundgaard er blant de som føler seg misbrukt: «Jeg føler at jeg og mine kolleger er blitt lokket i fellen av en avis hvis motiver har vært selvhevdelse og provokasjon for provokasjonens egen skyld.» (Politiken 20.10.05).

I JPs egen redaksjon var de fagkyndige journalistene imot trykkingen før det skjedde. Kulturredaktør Flemming Rose har senere innrømmet at de likevel ble trykket «mer eller mindre tilfeldig».

I januar 2006 kom så Bluitgens anti-islamske barnebok Koranen og Muhammeds liv ut i Danmark. Ingen demonstrasjoner, ingen protester. I en pressemelding fra 26 muslimske organisasjoner var man uenig i «om det vitenskapelige og objektive har vært overholdt i bokas innhold», men de understreker at kritikken «ikke går på retten til å uttrykke kritikk og gjøre bruk av det frie ord». Bluitgens bok er blitt en bestselger i Danmark, og den er også å få kjøpt i en av Oslos bokhandler.

Begrunnelsen

I forordet til Selbekks Truet av islamister skriver Per Edgar Kokkvold, Presseforbundets generalsekretær, at Muhammed-karikaturene var «tenkt som et satirisk oppgjør ikke med Muhammed, men med dem som terroriserer og dreper i Muhammeds navn».

En av tegnerne har sagt dette i ettertid, men i Jyllands-Postens egen begrunnelse står det ikke noe om et oppgjør med terrorister, men snarere om et med danske imamer og danske muslimer som «insisterer på særlig hensynstagen til egne religiøse følelser», slik kulturredaktør Roses begrunnelse 30. september 2005 lyder.

Rose trykker karikaturene fordi «vi er på vei inn på en glidebane hvor ingen kan forutsi hva selvsensuren vil ende med. Derfor har Morgenavisen Jyllands-Posten oppfordret medlemmer av Danske bladtegneres forening til å tegne Muhammed som de ser ham». Han påpeker at det å ta hensyn til muslimers religiøse følelser er «uforenlig med et verdslig demokrati og ytringsfrihet, hvor man må være rede til å finne seg i hån, spott og latterliggjørelse».

I sjefredaktør Carsten Justes leder, «Trusselen fra mørket» samme dag, er det også de danske muslimer som angripes: «De muslimer som tegner islam i offentligheten … har ett gjennomgående fellestrekk: en monumental selvhøytidelighet. Med en slik selvhøytidelighet følger en nærmest sykelig overfølsomhet overfor enhver motsigelse, som uten videre utlegges som provokasjon.» Konklusjonen er at danske muslimer bør slutte å høre på sine imamer.

Provokasjonen

Ifølge Kokkvolds forord trykket JP og Magazinet «noen uskyldige tegninger av Muhammed». Det ingen norske medier har nevnt, men som er kjent i utlandet, er at den mest omtalte karikaturen, med Muhammed iført en turban med luntetent bombe, har selve den islamske trosbekjennelsen plassert med kalligrafert arabisk skrift i bomben: «Det finnes ingen guddom utenom Gud, og Muhammed er Guds sendebud.»

Det er derfor mange oppfattet tegningen som om den ikke rettet seg mot terrorister, men i praksis mot muslimer som kan gjenkjenne sin personlige tro i Muhammeds tente bombeturban. Magazinet trykket denne tegningen 10. januar 2006, på Eid ul-Adha (Abrahams offerdag), tilgivelsesdagen som markerer avslutningen på pilegrimsreisen til Mekka.

Men selv denne bombetegningen er publisert uten protester: Den jordanske tegneren Emad Hajjaj tegnet høsten 2006 en kopi av bombeturbanen, som han forestilte seg tegnet av pave Benedikt, uten demonstrasjoner – konteksten var dog annerledes og trosbekjennelse var tatt bort.

«Ifølge koranen er det nemlig forbudt å avbilde Muhammed,» påsto Selbekk i sin artikkel 10. januar 2006. Også Kjell Magne Bondevik og andre som kritiserte karikaturtegningene påsto dette.

Men det står ikke i Koranen at det er forbudt å avbilde Muhammed. Tradisjonen stammer fra enkelte haditer, men spesielt innen sjia-islam har det vært vanlig å tegne Muhammed. Det har utkommet en rekke bøker i Danmark, Norge og andre europeiske land det siste århundret med Muhammed-tegninger, uten protester.

Imam Fatih Alev forklarer at bildeforbudet av Muhammed selvfølgelig ikke gjelder for dansker flest: «Det her er en regel for muslimer. Ikke-muslimer må gjøre som de vil, på samme måte som jeg ikke kan bli forarget over at en ikke-muslim drikker, spiser svinekjøtt og har et seksualliv utenfor ekteskapet» (Information 17.09.05).

Gjengivelser av Muhammed-karikaturene har blitt trykket i over 150 aviser verden over, de fleste uten protester fra muslimer. Politikens redaktører Rune Engelbreth Larsen og Tøger Seidenfaden, forfattere av Karikaturkrisen (2006), påpeker at dette skyldes at karikaturene blir fortolket i kontekst. Det protesteres når karikaturene blir oppfattet som å inngå i en islamofobisk kampanje for å utsette muslimer for «hån, spott og latterliggjørelse», slik JP uttrykte det.

Ambassadørbrevet

12. oktober 2005 sendte 11 ambassadører brev til Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen (Venstre) og ba om et møte. Da Magazinet trykket Muhammed-karikaturene 10. januar 2006, brakte de en faksimile fra brevet – men hele innholdet ble kuttet ut, bare signaturene ble vist. Teksten lød: «Her er signaturene som viser at ambassadørene fra Tyrkia, Saudi-Arabia, Iran, Pakistan, Egypt, Indonesia, Algerie, Bosnia og Herzegovina, Liberia, Marokko og den palestinske myndigheten forsøkte å få Danmarks statsminister til å gripe inn overfor Jyllands-Posten.»

Verken i Magazinet eller i andre norske aviser er det imidlertid blitt fortalt hva brevet inneholdt. Ambassadørenes brev omtalte nemlig ikke konkrete krav med hensyn til de tolv karikaturtegningene i Jyllands-Posten. Det er snarere det generelle islamfiendtlige og rasistiske klimaet i Danmark, som påvist av FN, som ambassadørene ønsker et møte om: «Dette angår en pågående svertekampanje i dansk offentlighet og media mot islam og muslimer. Radio Holgers uttalelser som de ble tiltalt for, Dansk Folkepartis parlamentsmedlem og ordførerkandidat Louise Freverts nedsettende uttalelser [om muslimer som «kreftsvulster», red. anm.], kulturminister Brian Mikkelsens erklæring om krig mot muslimer og Jyllands-Postens kultursider som inviterer folk til å tegne den hellige profet Muhammed er noen ferske eksempler.»

I NTB-meldingen fra 21. oktober 2005 om ambassadørbrevet står det: «En rekke muslimske lands ambassadører til Danmark har protestert mot karikaturtegninger av profeten Muhammed (…) de føler seg krenket av tegningene og forlanger en offentlig beklagelse fra avisen.»

Men det står ikke i brevet at ambassadørene, som NTB påsto, forlanger en offentlig beklagelse fra avisen. Det er heller ikke slik at det bare er «muslimske lands ambassadører» som protesterer. Palestinas ambassadør Maie F. B. Sarraf er kristen og frontet det diplomatiske initiativet overfor Rasmussen sammen med Egypts Mona Omar Attia. Tyrkias kvinnelige ambassadør Fugen Ok står øverst på lista over undertegnede ambassadører, mens Algerias Latifa Benazza også er med. Indonesias kristne Perwitoroni Wijoni er den siste av de fem kvinnelige ambassadører som står bak brevet og ønsket om dialog. Deres argumenter vinner ikke fram.

Da Fogh Rasmussen i sitt svar 21. oktober avviser å ha et møte med ambassadørkvinnene, skriver han: «Ytringsfriheten er selve grunnlaget for det danske demokrati. Ytringsfriheten rekker vidt, og den danske regjering har ingen innflytelse på hva pressen skriver.»

Den danske statsministerens påstand om at brevet og saken handler om «ytringsfrihet» er blitt rådende, selv om blant annet Egypts Mona Attia fastslo i Politiken 27. oktober 2005 at «det er en stor misforståelse (…) Vi har ønsket at han oppfordret til ansvarlig og respektfull bruk av pressefriheten.»

Magazinet først ut

Magazinet solgte inn karikaturoppslaget sitt til andre medier 10. januar 2006 på denne måten: «Magazinet trykker i dag som første norske avis de omstridte danske tegningene av Muhammed». Slik kom de på TV Norge-nyhetene samme kveld.

Først etter at bråket begynte, påsto Selbekk at han ikke var den første likevel. «Det er flere store norske aviser som har trykket Muhammed-tegningen, blant annet Aftenposten og Dagbladet.no. Det er beleilig å skylde på en liten kristen avis som Magazinet,» sa Selbekk til Avisenes Nyhetsbyrå 4. februar 2006. Dette ble gjentatt i TV 2-dokumentaren om Selbekk høsten 2006.

Men JP hadde siden 30. september nektet andre å offentliggjøre tegningene, slik at det bare ble trykket ikke-godkjente småfaksimiler i andre norske aviser, for å vise hva saken dreide seg om. Da Magazinet tok kontakt i januar, opphever sjefredaktør Juste sperringen, og den norske avisa får siden på mail slik at de som de første trykker JP-tegningene stort og i en islam-kritisk kontekst.

Politiken-redaktørene konkluderer i Karikaturkrisen med at det er «Magazinets gjenopptrykk» som utløser protestene, etter at saken holdt på å kunne bli løst. Stormuftien i Jerusalem, Ekrima Sarbi, konkluderer: «… vi begynte først for alvor å reagere etter den norske offentliggjøringen av tegningene. Det er fordi vi i flere måneder var tålmodige overfor Danmark og fordi vi håpet saken ville bli løst i all stillhet» (Kristeligt Dagblad 07.02.06).

De danske tegnerne har «fått varm og helhjertet støtte» fra den danske riksadvokaten, skrev tegneren Roar Hagen i VG 16. januar 2007.

Men Danmarks riksadvokat Henning Fode kom 15. mars 2006 med kritikk av JPs karikaturtrykking og begrunnelse 30. september 2006. Han viser til at Danmarks rasisme- og blasfemiparagrafer beskytter religiøse følelser, og at det «er derfor ikke en fri og ubegrenset adgang til å ytre seg om religiøse emner».

FNs generalsekretær Kofi Annan sa 26. februar at gjenopptrykkingen av karikaturene har styrket ekstremistene.

I februar 2006 påpeker FNs rasisme-rapportør Doudou Diène at karikaturene og motstanden i Danmark mot å innrømme feil er «symptomatisk» for «den politiske banaliseringen av islamofobien». FNs Høykommisær for menneskerettigheter, Louise Arbor, «beklager» trykkingen.

Bill Clinton kaller i februar 2006 tegningene for «skammelige», både USAs regjering og Jack Straw kritiserer publiseringen. Jaques Chirac «fordømmer alle åpenbare provokasjoner», i likhet med Desmond Tutu og Shirin Ebadi, som påpeker at «terrorister med stor glede har kopiert avisens tegninger».

«Den nye» sensuren

«For dette handler selvsagt om ytringsfrihet og kulturverdier i bred forstand. To verdener har tørnet sammen. I den vestlige, kristne kulturkretsen er blasfemiparagrafen stort sett sovende,» skrev Arne Dvergsdal i Dagbladet 7. januar 2006.

Men rettsapparatet i Europa har lenge og jevnlig begrenset ytringsfriheten. I Danmark ble Lars Bonnevie i 1999 idømt bot for å ha skrevet at Pia Kjærsgaard er rasistisk, en politiker som i 2003 ble dømt for rasistiske uttalelser. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har gitt land rett i å forby ytringer som oppleves blasfemiske eller støtende. Den franske satireavisa Charlie Hebdo er flere ganger ført for retten for å ha fornærmet katolikker, én gang er den dømt for å ha tegnet paven under giljotinen.

Denne ukas avgjørelse i Paris kan slik være et tegn på at verden er som før.

Vedgår feil

Magazinets redaktør innrømmer faktafeil angående bildeforbud i Koranen, og at han henviste feil til Jyllands-Postens omtale av hvorfor ikke alle tegnerne leverte karikaturer. Han kjente ikke til at bombekarikaturen inneholdt islams trosbekjennelse. Han sier at han har lest ambassadørbrevet, men innrømmer ikke å ha gjengitt hele innholdet, og han visste ikke at også kristne ambassadører undertegnet.

– Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen sa at ambassadørene i sitt brev forsøkte å få ham til å gripe inn overfor Jyllands-Posten, derfor skrev vi dét, sier Selbekk.

– Har disse nye opplysningene noe å si for din oppfatning av saken?

– Nei, ambassadørene uttaler seg på vegne av regimene, ikke seg selv. Jeg har hele tiden ment at bombekarikaturen var den mest interessante. Men jeg har sagt før at jeg angrer på saken og ikke ville ha gjort det igjen, sier Selbekk.

Per Edgar Kokkvold står på uttalelsene sine:

– Jeg holder fast ved at det er snakk om uskyldige tegninger. En av tegningene var utelukkende et oppgjør med Jyllands-Postens redaktører. To er karikaturer av barnebokforfatter Kåre Bluitgen, med antydninger om at det fra hans side utelukkende dreide seg om et pr-stunt. Tegningen Ny Tid nevner spesielt, med Muhammed iført turban med luntetent bombe, er laget av en tegner (Kurt Westergaard) som aldri har skånet noe religiøst eller politisk dogme, og derfor er kritisert, men ikke truet, både av jøder og kristne, sier Kokkvold.

---
DEL

Legg igjen et svar