Motvind for EU-droner

De EU-skeptiske fløyene i EU-parlamentet er doblet etter søndagens parlamentsvalg. Dette kan skape nye utfordringer for EUs planlagte utvikling av kampdroner.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Utvikling. Den europeiske tørsten etter kampdroner er stor. USAs dronekrig i Pakistan og Jemen har fremvist kampdronene som et effektivt krigsmiddel, som enhver stormakt som driver egen terrorkriging kan ha bruk for.

Israels dronekrigføring i Palestina har også vist kampdronenes potensial. Med minimal risiko for eget personell tar stormaktene seg til rette og rydder sine fiender av veien med dronene. Som oftest dreier dette seg om «targeted killings», altså rene henrettelser, hvilke oftest iverksettes uten at den antatt skyldige har fått noen form for rettergang.

Kina, Russland, India, Pakistan og Iran synes også å lære raskt av USA og Israel. Alle er de derfor i gang med utviklingen av egne kampdroner. Dermed er det kanskje heller ikke så rart at EU har tatt flere initiativ for å igangsette egen utvikling av kampdroner de siste årene.

EUs droneprosjekt. Innad i EU har man lenge søkt å samle europeerne om en felles utvikling av kampdroner. Drømmen er at nye EU-droner skal gjøre EU-landene uavhengige av de amerikanske og israelske kampdronene de i dag bruker.

På et møte i European Defence Agency i november ble det derfor etablert en såkalt «droneklubb», bestående av sju EU-land. Klubben har som formål å utvikle en europeisk kampdrone, for produksjon fra 2020 av. Kampdronen som skal utvikles er en såkalt «Medium altitude, long endurance» (MALE), hvilke tilsvarer den mer kjente «Predator»-dronen fra USA. Droneklubbens utviklingsprogram bærer derfor navnet MALE 2020. De som deltar i den europeiske droneklubben i dag er Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Spania, Polen og Hellas.

I tillegg til i droneklubben samarbeider også EU-land om annen kampdroneutvikling gjennom EUs militære struktur. Det kanskje mest omtalte samarbeidet er Neuron-prosjektet, hvor Frankrike, Sverige, Sveits, Spania, Italia og igjen Hellas deltar. Ellers har også Frankrike og Storbritannia et program for utvikling av en ny «stealth»-drone, Telemos, som etter planen skal prøveflys i 2018.

Avhengigheten. I dag har både Storbritannia, Italia og Frankrike amerikanske kampdroner av typen «Predator». Tyskernes kampdroner er av typen Heron, og disse er innleid fra Israel. Etter at leieavtalen går ut, vurderer også tyskerne å gå til anskaffelse av Predator-droner. Nederland har nylig også avtalt å anskaffe seg slike Predator-typer.

Med et økende antall europeiske stater som nå går til anskaffelse av denne amerikanske kampdronen, øker også EU-landenes avhengighet av amerikansk politikk for kampdroneeksport.

Amerikanske eksportrestriksjoner kompliserer de europeiske kampdroneanskaffelsene. Mottakerlandene får dessuten kun begrenset innsyn i den teknologien de kjøper. Dermed øker også de europeiske landenes sikkerhetspolitiske avhengighet av storebror i vest gjennom dronehandelen. Dette har blitt et tungt argument for den europeiske våpenindustrien, som nå påpeker at reell operasjonell og sikkerhetspolitisk uavhengighet i fremtidig dronekrig kun vil sikres med egne, europeiskproduserte kampdroner.

Italia nektes. Mens Storbritannia i dag har tillatelse til å bevæpne sine Predator B-droner slik amerikanerne gjør, har verken Italia eller Frankrike fått tilsvarende tillatelse fra USA. Både Frankrike og Italia er nå i forhandlinger med USA om å få lov til å bevæpne sine Predatorer på tilsvarende måte som britene. Selv om Tysklands politikk i dag er at de ikke ønsker å ha bevæpnede droner, ønsker de å holde muligheten åpen for bevæpning av Predator i fremtiden. Dette vil uansett være avhengig av amerikansk velvilje, hvilke igjen kompliserer droneanskaffelsen.

Selskapet som produserer Predator-dronene er General Atomics. Sjefen for Predator-produksjonen i dette selskapet, Frank Pace, ser stort potensial for framtidig kampdroneeksport til Europa. Dette forutsetter imidlertid at USA kommer opp med en mer liberal eksportpolitikk på feltet.

Om det åpnes for å fritt kunne bevæpne Predator-dronene, mener Frank Pace at både Norge, Danmark, Tyrkia og Spania kan komme til å anskaffe seg egne Predatorer. I tillegg ser han for seg en betydelig økning av Predator-eksporten til Italia og Frankrike. Om få uker forventes det at USA-president Barack Obama bøyer av for presset fra egen våpenindustri og liberaliserer reglene for kampdroneeksporten.

EU-droner i motvind. En Statewatch-rapport fra februar 2014 viser at EU har finansiert droneutvikling siden slutten av 1990-tallet. Over EUs ordinære forskningsbudsjett er det hittil bevilget minst 315 millioner euro til dronebaserte utviklingsprosjekt for grensekontroll og politimyndighet.

I tillegg har EU gjennom sitt Forsvarsbyrå (EDA) i økende grad kanalisert midler til militær droneutvikling. Rapporten konkluderer med at minst 190 millioner euro er gitt gjennom EDA til utvikling av sivil og militær droneteknologi mellom 2005 og 2011. Hovedtrykket for EDA-støtte til militær droneutvikling er i dag innrettet mot MALE 2020-programmet.

EUs kampdronedrøm er nok et eksempel på et stadig mer militarisert europeisk samarbeid. EU-motstandere i EU-parlamentet varsler nå at de vil gjøre det de kan for å kutte i budsjetter og byråkrati. Og militarisme koster.

Når den EU-skeptiske fløyen i parlamentet nå styrkes radikalt etter valget 25. mai, er det derfor grunn til å håpe på nedskalering av EUs doneambisjoner. Motvind for EUs kampdroner kan i så fall bli medvind for et mer fredelig EU-samarbeid.

Alexander Harang er leder i Norges Fredslag.

---
DEL