Motstridende syn på liv og arbeid

VEIVALG: To asfaltleggere – den ene naiv og surrete, den andre rasjonell og pliktoppfyllende – er på oppdrag for en global og pengesterk oppdragsgiver.

Litteraturkritiker.
The Parade
Forfatter: Dave Eggers Hamish
Forlag: Hamilton (Storbritannia)

VEIVALG: To asfaltleggere – den ene naiv og surrete, den andre rasjonell og pliktoppfyllende – er på oppdrag for en global og pengesterk oppdragsgiver.

(Obs. Artikkelen er maskin-oversatt fra norsk av Gtranslate)

Dave Eggers’ siste roman har et nokså prosaisk utgangspunkt: To entreprenører ansatt av et multinasjonalt selskap skal asfaltere en lang veistripe i et ukjent land, antakelig et sted i Afrika, et land nylig herjet av en langvarig borgerkrig. Veien skal forbinde det fattige sør med hovedstaden i nord, og den nye veistripen er tenkt å understøtte den nye og skjøre freden, og samtidig reparere og modernisere både veinett og infrastruktur.

Av sikkerhetsgrunner har de to anonyme navn og opprinnelsesland og jobber i tospann; Four opererer den hypermoderne maskinen, mens assistenten Nine kjører foran ham på en ATV for å holde oversikt og ordne eventuelle skader og hindringer i veibanen. Kontrasten mellom de to mennene er stor: Four er pliktoppfyllende, rasjonell og overholder den stramme tidsplanen med kald og konsekvent fanatisme.

Dave Eggers
Dave Eggers

Nine er derimot helt fersk i bransjen, og han fyker rundt i landskapet på ATV-en, stopper opp for å prate og bli kjent med lokalbefolkningen, og han forsvinner også i lange perioder ut i terrenget og irriterer vettet av Four fordi han ikke følger oppdraget til punkt og prikke. Four kaller Nine «a maker of chaos».

Kontraster

Som to representanter for vestlig bistandshjelp representer også Four og Nine to helt forskjellige mennesketyper. Four holder seg unna lokalbefolkningen, både av sikkerhetsmessige årsaker og fordi han dermed overholder tidsplanen – og dessuten kan bli værende i komfortsonen: i førerhuset på asfalteringsmaskinen.

Utenfor førerhuset er situasjonen usikker, uberegnelig og til dels kaotisk, siden opprørssoldater fortsatt opererer i området, og de har ofte kidnappet bistandsfolk.

Nine tar derimot sjanser, han risikerer hele tiden å havne i bråk og problemer – han oppsøker lokale buler, drikker med mannfolkene og ligger med damene, snakker i tillegg det lokale språket og kommer fort på innsiden av det fattigslige miljøet de passerer gjennom. Han tror også at de bringer velstand og utvikling med den nye veien, at de små lokalsamfunnene langs strekningen som de asfalterer, vil blomstre opp når trafikken tar seg opp mellom hovedstaden i nord og de fattige områdene sørpå.

Four har for sin del bare egoistiske motiver, han tjener gode penger på et kort og krevende oppdrag i et land han ikke kjenner og heller ikke vil bli kjent med. Når jobben er gjor,t stikker han hjem igjen til familien et sted nord for ekvator for å vente på neste oppdrag i nok et ukjent, krigsherjet land.

Konflikter

At Eggers ikke bruker et konkret land eller kontinent som bakteppe for romanen, styrker egentlig selve fortellingen, og det hjelper også at Four og Nine har anonyme navn og hjemland. Begge virker likevel amerikanske, men ikke altfor typisk amerikanske, de skiller seg også så pass mye fra hverandre at de fundamentale forskjellene mellom dem bygger opp under konfliktstoffet i fortellingen.

Four er prototypen på en hvit mann fra et velstående,vestlig land som forsøker å opprettholde komfortsonen intakt uansett hva som skjer rundt ham, til og med i et krigsherjet område der alt ligger i grus.

Fortellerstemmen følger også tett opp til Four, man ser, føler og tenker som ham; det stramme språket er både nøkternt, økonomisk og aggressivt, og stilistisk minner det mye om både John Maxwell Coetzee og V.S. Naipaul.

Tematisk er det også likheter med disse to nestorene: Four er prototypen på en hvit mann fra et velstående, vestlig land som forsøker å beholde komfortsonen intakt uansett hva som skjer rundt ham, til og med i et krigsherjet område der alt ligger i grus. Det store, åpne og øde landskapet han kjører gjennom, utgjør en mulig trussel; opprørssoldater og banditter kan når som helst dukke opp og kidnappe ham, og mentaliteten hans minner om den til en enslig gnu som løper over en slette og håper at løvene i nærheten ikke oppdager ham.

Four er ikke der for å oppleve eller lære, heller ikke for å gi sin moralske støtte til gjenoppbygningen av et krigsherjet samfunn, han bedriver ikke engang noe som ligner på et sivilisasjonsprosjekt. Han er der på vegne av en global og pengesterk oppdragsgiver som sender sine entreprenører på kryss og tvers av kloden for å utføre reparasjoner og utbedringer i ødelagt eller utdatert infrastruktur, og da ofte for korrupte og autoritære regimer som betaler godt. Slik sett fungerer Four som en slags arketyp for en armada av likegyldige verdensborgere. De gjør ikke det gode, og det de gjør, gjør de bare for gode penger.

Nine symboliserer på sin side et alternativ, en naivisme som er like grunnleggende og derfor like arketypisk.

Som den gode, velmenende fra Vesten vil han løfte folk ut av fattigdommen og nøden og rett inn i det 21. århundre – ved å gi dem landets første asfalterte hovedvei. I denne velmente intensjonen ligger også gjemt en globaliseringstanke, en inkludering i den globale økonomien, men den dreier seg mer om velstand enn om profittjag, altså som et tiltak for fellesskapet og ikke for en allerede rik og privilegert overklasse i et ellers lutfattig og underutviklet land.

På knappe 180 sider klarer Dave Eggers å presentere både overraskende god skrivekunst og en hel del klassiske dilemmaer som man fort støter på i dagens globaliserte verden.

Abonnement kr 195 kvartal