Møte med Shirin Ebadi

Den iranske Nobelprisvinneren Shirin Ebadi var nylig på fredskonferansen Voy X La Paz i Uruguay, hvor hun blant annet deltok i samtaler om menneskerettigheter og mulige veier til fred.
Avatar
Valdés er forfatter, antropolog og aktivist.
Email: agora158@gmail.com
Publisert: 01.06.2018

Den 71 år gamle iranske juristen Shirin Ebadi er liten av vekst, men stemmen hennes er stor. Ebadi ble uteksaminert fra universitetet i Teheran i 1969, seks år senere ble hun Irans første kvinnelige dommer, ved bydomstolen i hovedstaden. Hun mistet imidlertid stillingen etter at Ayatollah Khomeini kom til makten i 1979. Siden slutten av 80-tallet har hun utmerket seg som advokat og menneskerettighetsforkjemper. I 2003 ble hun tildelt Nobels fredspris, nettopp for sin fryktløse kamp for demokrati og like rettigheter for alle mennesker.

Den argentinske stiftelsen Fundacion Para La Democracia Internacional (Foundation For International Democracy) arrangerte nylig fredskonferansen Voy X La Paz (direkte oversatt fra spansk: «Jeg går for fred») i Montevideo. Stiftelsen arbeider for å øke bevisstheten rundt og å styrke de demokratiske prosessene i alle samfunnslag, og sammen med Nobelprisvinnerne Lech Walesa, Adolfo Pérez Esquivel og Rigoberta Menchu ble Shirin Ebadi invitert til konferansen for å diskutere mulige veier til fred i verden, og hvilke verktøy man har for å styrke arbeidernes vilkår.

Veien til fred

Shirin Ebadi (Foto: Ana Valdés)

Da Ny Tid møter henne, erkjenner hun at hun ikke vet så mye om Uruguay. Hun kjenner selvsagt til landets forrige president, José Mujica, og vet at han hadde tilnavnet «verdens fattigste president», at han er bonde og har arbeidet for å bedre forholdene for og rettighetene til de fattige. Jeg fyller ut bildet, forteller henne at Mujica var en av grunnleggerne av den kommunistiske geriljabevegelsen Tupamaros (Den nasjonale frigjøringsarmeen) på tidlig 60-tall, og ble fengslet etter militærkuppet i 1973. Utover 70-tallet og frem til 1985 hadde Uruguay det høyeste antallet politiske fanger per innbygger i verden, og Mujica slapp ikke ut av fengsel før i 1985. Ebadi blir overrasket over opplysningene. «Var det diktatur i Uruguay? Det visste jeg ingenting om. Når tok det slutt, og var det noen motstandskrig?» Tortur og terror mot egen befolkning var utbredt under diktaturet, effektiv motstandskamp var med andre ord svært farlig. Men til slutt var det folket som satte foten ned: Etter massive protester mot militærdiktaturet ble det i 1984 utlyst en folkeavstemning der spørsmålet var om folket fortsatt ville ha militærstyre eller ønsket en overgang til sivil regjering. Femtisju prosent av befolkningen sa nei takk til fortsatt militærstyre, og dermed startet prosessen som skulle avslutte diktaturet. Shirin Ebadi utbryter: «Men dette er jo ekte demokrati! Folket bestemte, de militære måtte forlate sine stillinger. I Iran har vi ikke ekte demokrati. I mange år har jeg holdt taler og agitert for å få vår regjering til å utlyse en folkeavstemning og endre vår forfatning. Vi trenger en sekulariseringsprosess i Iran, religion og stat bør ikke være en enhet.»

Vokternes råd

Men dere har vel valg i Iran, spør jeg? «Nei, vi har ikke frie valg, ikke i det hele tatt. Irans mektigste organ er Vokternes råd, hvor alle viktige religiøse ledere samles og i praksis bestemmer utviklingen i landet. Ingenting skjer uten godkjennelse fra dette rådet: Alle kandidater, både til regjeringen og til stillingen som president må godkjennes av dem før de får stille til valg. Vi kan ikke velge noen som de ikke har godkjent, ei heller vedta lover i parlamentet uten deres bifall.»

«Blir det krig vil motstanden og protestene mot regjeringen stilne. Iranerne er patrioter.» Shirin Ebadi

Da den islamske republikken ble etablert under Ayatollah Khomeini, lovet de nye makthaverne at religiøse ledere bare skulle arbeide med religiøse spørsmål. Khomeini lovet politisk og sivil frihet til det iranske folket og kom til makten i Iran som følge av den folkelige revolusjonen, som var et oppgjør med det korrupte USA-vennlige diktaturet til sjah Muhammed Reza Pahlavi. Trodde hun på Khomeinis lovnader? «Hele nitti prosent av Irans befolkning trodde på Khomeini. Vi så på ham som en frelser, en Messias. Men hva hendte? Han lurte oss alle. Allerede i løpet av det første året ble staten underlagt de religiøse ledernes kontroll. Det nye styret henrettet fem tusen dissidenter, de fleste kommunister, som satt fengslet. Og selv om det ikke er forbudt med kvinnelige dommere innenfor islam, tolket de iranske lederne det slik. Dermed fant myndighetene et påskudd for å dytte meg og andre kvinner ut av dommersetet og degradere oss til tjenestemenn.»

Integritet

Etter at hun ble fratatt dommerstillingen, arbeidet Ebadi som advokat og engasjerte seg særlig for rettighetene til kvinner og barn – to svært utsatte grupper i Iran. «Jeg forsvarte også noen ledere fra Bahai-bevegelsen, en monoteistisk sekt som ble grunnlagt i Iran på 1800-tallet og som har noen hundre tusen medlemmer. Iran har forbudt dem å studere ved universitetene, og de hadde startet sitt eget universitet. Noen av deres ledere ble fengslet, anklaget for å være spioner. Jeg var den eneste som våget å forsvare dem.»

Ebadi fikk Nobels fredspris for sitt arbeid for menneskerettighetene, men de iranske myndighetene fortsatte å trakassere henne. Ektemannen hennes, Javad Tavassolian, ble fotografert sammen med en prostituert som arbeidet for myndighetene, som så presset ham til å ta avstand fra sin kone i et nasjonalt tv-program. Tavassolian gjorde som han ble bedt om, og Ebadi så ingen annen utvei enn å flykte fra landet. Hun bosatte seg i London og har ennå ikke vendt tilbake til Iran. Huset hennes ble plyndret, og Nobel-medaljen solgt på en offentlig auksjon.

Fatwa og krig

Ebadi var krass i sin kritikk av Khomeinis styre da de utstedte en fatwa mot forfatteren Salman Rushdie i 1988, etter publiseringen av boken Sataniske vers. Gjelder fatwaen fremdeles, selv om Khomeini nå er død, og tidligere president Mohammad Khatami avlyste den i 1998? «Ja, fatwaen er fornyet. Khatami har ikke den religiøse autoriteten som skal til for å kunne oppheve den. Og jeg føler meg heller ikke trygg nok til at jeg vil reise tilbake til Iran. Landet må bli sekulært først. Nå ber jeg til Gud om at det ikke blir bombing eller en utenlandsk intervensjon, for om så skjer, vil alle iranere glemme sin rettmessige kritikk av regjeringen og isteden forsvare sitt land.» Ebadi forteller at dette skjedde da Saddam Hussein angrep Iran: Angrepet fikk folket til å samle seg om Khomeini. En krig mot en utenlandsk makt får alltid folk til å glemme indre motsetninger.

«Vi trenger en sekulariserings­prosess i Iran, religion og stat bør ikke være en enhet.»
Shirin Ebadi

«Kjernekraftavtalen er bare et spill for galleriet. Det Iran gjør i nabolandene, er langt viktigere. Uten Irans støtte kunne ikke Hizbollah klart seg i Libanon. Det er det iranske folket som betaler. Det samme i Syria og Yemen: Iran står bak hver eneste krig, iranske sivilgardister og soldater er innblandet i alle kriger i området. Dette drenerer den iranske økonomien. Menn sendes ut i krigen, og siden kvinner ikke får arbeide er det mangel på arbeidskraft i byene. Iran er på plass 140 av 144 når det gjelder inkludering av kvinner i arbeidslivet. Kvinnene er først og fremst reprodusenter: De skal føde barn, uansett hvor velutdannede de er. Menn kan ha flere koner, mens kvinnene er innestengt hjemme. Men nå protesterer de unge kvinnene mot regimet, de brenner slørene sine og demonstrerer ute i gatene. Det er mange politiske fanger i Iran nå. Men blir det krig, vil motstanden og protestene mot regjeringen stilne. Iranerne er patrioter.»

To dager etter intervjuet med Ebadi annonserte president Donald Trump at USA trekker seg fra avtalen som begrenser Irans investeringer i uran. Israel har skutt mot Damaskus. Krigen mot Iran, som Ebadi advarte mot, ser ut til å være nært forestående.

Gratis prøve
Kommentarer