Møte med Shirin Ebadi

Den iranske Nobelprisvinneren Shirin Ebadi var nylig på fredskonferansen Voy X La Paz i Uruguay, hvor hun blant annet deltok i samtaler om menneskerettigheter og mulige veier til fred.

Valdés er forfatter, antropolog og aktivist.

Den 71 år gamle iranske juristen Shirin Ebadi er liten av vekst, men stemmen hennes er stor. Ebadi ble uteksaminert fra universitetet i Teheran i 1969, seks år senere ble hun Irans første kvinnelige dommer, ved bydomstolen i hovedstaden. Hun mistet imidlertid stillingen etter at Ayatollah Khomeini kom til makten i 1979. Siden slutten av 80-tallet har hun utmerket seg som advokat og menneskerettighetsforkjemper. I 2003 ble hun tildelt Nobels fredspris, nettopp for sin fryktløse kamp for demokrati og like rettigheter for alle mennesker.

Den argentinske stiftelsen Fundacion Para La Democracia Internacional (Foundation For International Democracy) arrangerte nylig fredskonferansen Voy X La Paz (direkte oversatt fra spansk: «Jeg går for fred») i Montevideo. Stiftelsen arbeider for å øke bevisstheten rundt og å styrke de demokratiske prosessene i alle samfunnslag, og sammen med Nobelprisvinnerne Lech Walesa, Adolfo Pérez Esquivel og Rigoberta Menchu ble Shirin Ebadi invitert til konferansen for å diskutere mulige veier til fred i verden, og hvilke verktøy man har for å styrke arbeidernes vilkår.

Veien til fred

Shirin Ebadi (Foto: Ana Valdés)

Da Ny Tid møter henne, erkjenner hun at hun ikke vet så mye om Uruguay. Hun kjenner selvsagt til landets forrige president, José Mujica, og vet at han hadde tilnavnet «verdens fattigste president», at han er bonde og har arbeidet for å bedre forholdene for og rettighetene til de fattige. Jeg fyller ut bildet, forteller henne at Mujica var en av grunnleggerne av den kommunistiske geriljabevegelsen Tupamaros (Den nasjonale frigjøringsarmeen) på tidlig 60-tall, og ble fengslet etter militærkuppet i 1973. Utover 70-tallet og frem til 1985 hadde Uruguay det høyeste antallet politiske fanger per innbygger i verden, og Mujica slapp ikke ut av fengsel før i 1985. Ebadi blir overrasket over opplysningene. «Var det diktatur i Uruguay? Det visste jeg ingenting om. Når tok det slutt, og var det noen motstandskrig?» Tortur og terror mot egen befolkning var utbredt under diktaturet, effektiv motstandskamp var med andre ord svært farlig. Men til slutt var det folket som satte foten ned: Etter massive protester mot militærdiktaturet ble det i 1984 utlyst en folkeavstemning der spørsmålet var om folket fortsatt ville ha militærstyre eller ønsket en overgang til sivil regjering. Femtisju prosent av befolkningen sa nei takk til fortsatt militærstyre, og dermed startet prosessen som skulle avslutte diktaturet. Shirin Ebadi utbryter: «Men dette er jo ekte demokrati! Folket bestemte, de militære måtte forlate sine stillinger. I Iran har vi ikke ekte demokrati. I mange år har jeg holdt taler og agitert for å få vår regjering til å utlyse en folkeavstemning og endre vår forfatning. Vi trenger en sekulariseringsprosess i Iran, religion og stat bør ikke være en enhet.»

Vokternes råd

Men dere har vel valg i Iran, spør jeg? «Nei, vi har ikke frie valg, ikke i det hele tatt. Irans mektigste organ er Vokternes råd, hvor alle viktige religiøse ledere samles og i praksis bestemmer utviklingen i landet. Ingenting skjer uten godkjennelse fra dette rådet: Alle kandidater, både til regjeringen og til stillingen som president må godkjennes av dem før de får stille til valg. Vi kan ikke velge noen som de ikke har godkjent, ei heller vedta lover i parlamentet uten deres bifall.»

«Blir det krig vil motstanden og protestene mot regjeringen stilne. Iranerne er patrioter.» Shirin Ebadi

Da den islamske republikken ble etablert under Ayatollah Khomeini, lovet de nye makthaverne at religiøse ledere bare skulle arbeide med religiøse spørsmål. Khomeini lovet politisk og sivil frihet til det iranske folket og kom til makten i Iran som følge av den folkelige revolusjonen, som var et oppgjør med det korrupte USA-vennlige diktaturet til sjah Muhammed Reza Pahlavi. Trodde hun på Khomeinis lovnader? «Hele nitti prosent av Irans befolkning trodde på Khomeini. Vi så på ham som en frelser, en Messias. Men hva hendte? Han lurte oss alle. Allerede i løpet av det første året ble staten underlagt de religiøse ledernes kontroll. Det nye styret henrettet fem tusen dissidenter, de fleste kommunister, som satt fengslet. Og selv om det ikke er forbudt med kvinnelige dommere innenfor islam, tolket de iranske lederne det slik. Dermed fant myndighetene et påskudd for å dytte meg og andre kvinner ut av dommersetet og degradere oss til tjenestemenn.»

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.