Mot slutten for sveitserbankenes taushetsplikt?

Penger fra korrupsjon i og utbytting av stater i den tredje verden er en viktige kilde for den utrolige rikdommen i det sveitsiske paradiset.

Etter at de sveitsiske bankenes taushetsplikt ble lovbeskyttet i 1934, har denne vært den viktigste kilden til de sveitsiske finansinstitusjonenes rikdom. Pengene fra korrupsjon, svartebørs, hvitvaskede penger og ikke minst penger på skatteflukt har kunnet formere seg i total sikkerhet. Men den skatteharmoniseringen som nå forsiktig blir iverksatt i EU, vil også berøre finansieringskriminalitetens paradiser (Liechtenstein, Monaco, Sveits og andre). Et perspektiv som gir bankene panikk, men som mange vanlige sveitsere ser positivt på.

Den internasjonale organiserte forbryterverden bruker i stor grad de sveitsiske bankene for å hvitvaske profitten sin. I Sveits ligger rettsvesenet, lovene og strafferetten under kantonene, og blant dem er det bare Republikken og kantonen Geneve som gjør virkelige anstrengelser for å holde ute den systematiske infiltrasjonen fra den russiske mafiaen, baronene i de søramerikanske kartellene og de kinesiske triadene.

Pengene fra korrupsjonen i og utbyttinger av stater i den tredje verden i regi av diktatorer og lokale eliter er den andre viktige kilden for den utrolige rikdommen i det sveitsiske paradiset.

Kynismen i Sveits

I Sveits er alle valutaer konvertible. Sveits politiske nøytralitet, kynismen og den ekstreme kompetansen til bankene har tradisjonelt virket som en magnet på diktatorer av alle slag. Sani Abacha (Nigeria), Mobutu (Zaire), Jean-Claude Duvalier (Haiti), Marcos (Philippinene) og andre har alle i full fortrolighet plassert sitt rovbytte på Paradeplatz i Zürich eller i rue de la Corraterie i Geneve,

Av de ca 3,4 milliarder euro som ble unndratt av Sani Abacha mellom 1993 til hans død i 1998 og plassert i 19 sveitsiske banker, er bare 730 funnet og blokkert og 115 millioner gitt tilbake til myndighetene i Lagos.

Tredje store inntektskilder for sveitserbankene: Den internasjonale skatteflukten. Fra hele verden, men først og fremst fra Tyskland, Frankrike og Italia, overfører skattesnyterne pengene sine til Sveits. Grunnen er enkel: Nesten over alt i verden er skattesnyteri straffbart lovbrudd. Men i Sveits er gale opplysninger til skattemyndighetene og overlagt underslag av skattbare inntekter bare ansett som en administrativ forseelse. Det eneste som kan straffes er produksjon av falske dokumenter. Når det gjelder skatteflukt, er bankenes taushetsplikt absolutt, og den blir ikke brutt for noen.

Mot dette kan man innvende at Sveits har underskrevet såkalte juridiske bistandsavtaler som hviler på gjensidighetsprinsippet med praktisk talt alle land. Men for at sveitsiske myndigheter skal gi slik bistand til en annen makt, må den angjeldende saken defineres som straffbart lovbrudd i begge landene. Men siden skatteflukt ikke er nevnt i den sveitsiske straffeloven, kan tyske, franske og italienske skattesnytere som er kunder i sveitsiske banker eller i deres filialer i Hong Kong eller Bahamas sove trygt. Ingen dommer i Geneve, Basel, Bern eller Zürich gir den miste informasjon til sine franske, tyske eller sveitsiske kollegaer.

Vinden snur

Men vinden er i ferd med å snu på en foruroligende måte for de sveitsiske bankene, som ifølge en undersøkelse fra universitetet i Basel forvalter rundt 35 prosent av verdens privatformue og sørger for 11 prosent av landets bruttonasjonalprodukt.

Medlemmene av EU kom 27.november i fjor fram til et kompromiss om harmonisering av skattlegging av kapitalinntekter, noe som på sikt vil utgjøre en trussel mot de sveitsiske bankene. EU-landene vil ta den tid de trenger. Det planlagte direktivprosjektet legger opp til en generell utveksling av informasjon mellom landenes skatteadministrasjoner, men først i 2010!

Imidlertid vil det fra nå og ut 2002 settes i gang diskusjoner med tredjeland, i første rekke europeiske, deriblant Liechtenstein, Monaco og Sveits. Målet er å sikre seg at disse retter seg etter unionens lover. Med andre ord: Bankenes taushetsplikt blir snart et forhandlingstema i forhold til EU.

I 1984 avholdt Sveits folkeavstemning etter initiativ fra Sosialistpartiet, kirken og fagbevegelsen som ba om en innskrenkning av bankenes taushetsplikt ifølge loven av 1934 som kriminaliserer enhver utlevering av informasjon om identiteten på bankkunder. Forslaget ble nedstemt med 73 prosent av stemmene. For å motarbeide dette initiativet brukte Den sveitsiske bankforeningen (L`association suisse des banquiers) millioner for å fremme følgende argument: Bankenes taushetsplikt er egentlig en menneskrettighet, den garanterer for privatlivet. Å oppheve den er det samme som å åpne veien mot den totalitære stat. Etter denne seieren har «gnomene» (uttrykket stammer fra den engelske finansministeren Georg Brown i forbindelse med et spekulativt angrep på pundet i 1964), holdt på den samme argumentasjonen.

Men i mellomtida, og særlig etter finanskrisen i Asia og de mange korrupsjonssakene som er avslørt, har ødeleggelsene forårsaket av den globaliserte finansspekulasjonen og skatteparadisene ført til en kraftig forandring i opinionen. Denne forandringen gjenspeiler seg også hos de folkevalgte, slik vi har sett det i Frankrike der det er nedsatt et parlamentarisk utvalg for å informere om de hindringer som fins for arbeidet med å kontrollere og straffe finanskriminalitet og hvitvasking av penger i Europa. Utvalget har allerede gitt ut lite elskverdige rapporter om Liechtenstein og Monaco, og interesserer seg nå for Sveits. Regjeringen følger etter, selv om det går langsomt.

«Gnomenes» andre feil: Av åpenbare grunner har de alltid vært mot sveitsisk medlemskap i EF, senere EU. Etter en intens propaganda stemte sveitserne også nei til EØS 6.desember 1992. Også denne gangen tok finansoligarkiet feil. Det var overbevist om at det var nok å stå utenfor EU for å berge bankenes taushetsplikt, men oppdager nå at unionen bestemmer seg for å håndheve sine egne normer mot skatteflukt også i forhold til tredjeland.

Deres tredje feil har vært å undervurdere de tunge tendensene i europeisk skattepolitikk; harmonisering innen unionen og senking av skattene. Og, for å opprettholde budsjettbalansen samtidig med at skattenivået senkes, må kampen mot skattesnyteri og skatteflukt skjerpes. Skatteparadisene må derfor bort.

Verdenskapitalismens heler

«Sveitserne var nøytrale i forhold til de store revolusjonene i landene som ligger rundt, og kan derfor berike seg på andres ulykke og opprette en bank på grunnlag av menneskenes ulykker».

Et finansoligarki har i nesten to hundre år styrt et land og et folk med et lovverk, en ideologi og et valgsystem som er nøye tilpasset oligarkiets egne behov. Takket være et sykelig overutviklet banksystem og institusjoner som bankenes taushetsplikt og anonymiserte konti, fungerer dette oligarkiet som verdenskapitalismens heler.

De store og sterke protestantiske bystatene Zürich, Geneve, Basel og Bern er den økonomiske og politiske grunnvollen i Sveits. Deres økonomiske styrke går helt tilbake til mot-reformasjonen på slutten av sekstenhundretallet. I 1685 opphevet Ludvig den 14. det nantiske edikt. Det franske protestantiske borgerskapet som i snitt var velstående, ble forfulgt og eiendommene deres ble beslaglagt. Tusener av dem flyktet til Sveits, eller i det minste, sendte pengene sine dit. Siden har mottak, beskyttelse og reinvestering av penger på flukt fra alle verdens land vært fundamentert for landets rikdom.

Helerisystemet ble i stor grad perfeksjonert under annen verdenskrig. Hitler sto overfor et tilsynelatende uløselig problem. Tyske mark hadde mistet all internasjonal verdi. Men han var helt avhengig av å skaffe seg strategiske varer som wolfram, mangan, osmium, tungsten osv. på verdensmarkedet. I landene de hadde okkupert, hadde nazistene stjålet sentralbankenes gullreserver. I dødsleirene røvet de ringer, armbånd og gulltenner fra fangene.

Mellom juni 1940 og april 1945 ble 75 prosent av dette stjålne gullet overført til Sveits. Som motytelser sendte de sveitsiske hvitvaskerne månedlig titalls tusener konvertible sveitserfranc til Berlin. De sveitsiske bankene bidro på denne måten til å forlenge konflikten – samtidig som de tjente grovt på transaksjonene. Det er etter dette at de sveitsiske bankimperiene regnes blant de mektigste i verden.

Ikke et forhandlingstema

Å omgås penger er nærmest en sakral handling i Sveits. Å ta dem i mot, passe på dem, telle dem, puge på dem, spekulere, hele – alle disse handlingene er eksistensielle og må bare foregå i full stillhet og hemmelighet. Enhver som sier for mye, begår blasfemi. Og en slik handling er naturligvis straffbar.

I følge den calvinistiske teorien om det hellige pengepugeri innebærer dette at bankieren i Geneve, Zürich, Basel (eller i den peruvianske filialen til en bank i Basel) utfører en funksjon som moralens strenge vokter. Hans hemmelighold vokter dyden i en verden av onde og hedninger. Bare en ærlig mann beskyttes av bankenes taushetsplikt. Dette er selve belønningen for hans ærlighet. I prinsippet aksepterer en bank bare en kunde med god moral. Og banken skal bare operere innenfor statens lover og kirkens læresetninger.

Uheldigvis gjør bankenes daglige praksis dette til skamme. Dette nederlaget har først og fremst en teoretisk årsak: Den calvinistiske pengedokrinen innebærer, om ikke som verdi, så iallfall som en uunngåelig følge, utbytting av hundrevis av millioner mennesker i utkanten av systemet. Dette står naturligvis i motsetning til kirkens egalitære lære, troen og budene som bankene påstår de følger. Nederlaget har dessuten en helt praktisk årsak: Det er nettopp hemmeligholdet som gjør at banken gjør det motsatte av hva den påstår den gjør.

Nøytralitet, skinnhellighet, profitt… Sveits del av verdens økonomiske off-shore-marked er beregnet til 27 prosent – langt mer enn for Luxemburg og finansparadisene i Karibia og det fjerne Østen. Beskyttet av taushetsplikten kan «gnomene» få mer enn 3000 milliarder dollar i utenlandske innskudd til å yngle. Alle, også bankene selv, innrømmer at rundt 80 prosent av kundene setter penger i sveitserbanker på grunn av hemmeligholdet.

Banksektoren i Sveits har 107. 000 sysselsatte. For landets finansliv vil derfor EUs arbeid for å avskaffe bankenes taushetsplikt få dramatiske konsekvenser. Landets finansminister har likevel uttalt: «Bankenes taushetsplikt er ikke forhandlingstema!»

Mens «gnomene» får panikk, er en stor del av den sveitsiske befolkningen lettet. Delaktigheten i kriminaliteten – som strekker seg lenger enn til finansaktivitetene – rammer alle borgere av landet. Når Sveits får kvittet seg med bankkriminaliteten, hemmeligholdet og anonymiserte konti, kan de igjen ta opp sin tradisjon med internasjonal solidaritet. Hvis landet gikk inn i EU og FN, kunne det bli en viktig samarbeidspartner for andre land. Sveits’ erfaring med et flerkulturelt samfunn, demokrati og føderalisme kunne gi et viktig bidrag til det nye Europa.

Jean Ziegler er forfatter og professor ved universitetet i Geneve. Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Le Monde Diplomatique.Oversatt av Ole-Jacob Christensen.

---
DEL

Legg igjen et svar