Mot hverandre i livet, forent i døden

Så lenge de levde delte Josef Stalin og Sergej Prokofjev ingenting. Men onsdag var det 50 år siden skjebnens ironi for evig og alltid tvang dem til å dele dødsdag.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mens politisk engasjerte minnes 50-årsjubileet for Josef Stalins død denne uken, er mange kulturinteresserte minst like opptatt av hans landsmann Sergej Prokofjev; komponisten som utviklet seg til å bli en av Stalins sterkeste, men også mest subtile, opposisjonelle, og som ved skjebnens ironi altså døde samme dag som sin despotiske diktator.

– Hva om de henger deg?

Sammentreffet markeres på ulike måter verden over, men arrangementene i London er av særlig interesse, ikke minst fordi den ansvarlige for programmet ved South Bank Centre, byens kulturelle storstue, er mesterpianisten Vladimir Ashkenazy, selv avhopper fra det gamle Sovjetsamveldet ti år etter Stalins død, i 1963. Temaet for Ashkenazys festival, som også omfatter Prokofjevs kollega Dmitrij Sjostakovitsj er «Komponisten under diktaturet». Til å hjelpe seg med gjennomføringen av den 14 dager lange mønstringen som begynner fredag har Ashkenazy fått The Philharmonia Orchestra, et av verdens beste symfoniorkestre.

Festivalens navn – «Papa, what if they hang you for this?» Prokofiev and Shostakovich under Stalin – illustrerer med all mulig tydelighet den risiko selv komponister, altså kunstnere hvis medium ikke kan sies å være entydig, løp. Spørsmålet ble hvisket av Maxim Sjostakovitsj, Dmitrijs sønn, under innstuderingen av farens ellevte symfoni, en gang i 1957. I denne symfonien brukte Sjostakovitsj ikke bare melodiske tema, men også tekster fra revolusjonære protestsanger skrevet under Tsarveldet. Med fraser som «svart som tyrannens samvittighet,» «truer oss med fengsel og lenker» og «skam dere, tyranner» påpekte Sjostakovitsj ironien i at det nye regimet var like autoritært som det gamle. Sjostakovitsjs påstand var altså at folket knapt merket forskjell. Slikt sa man naturligvis ikke ustraffet, heller ikke etter Stalins død. For selv om hans arvtaker Nikita Khrusjtsjov ganske snart distanserte seg fra Stalins terrorvelde og til og med fjernet hans legeme fra Leninmausoleet, ble det aldri trygt, så lenge Sovjetunionen besto, å blande kultur og politikk.

Avantgarde

Prokofjev, den eldste av de to komponistene, var født i 1891. Allerede som 13-åring ble han tatt opp ved konservatoriet i St. Petersburg, der han avla eksamen ti år senere. Da hadde han allerede skrevet fire operaer, fire orkesterverk, fire klaversonater, to klaverkonserter, klaversyklusen Sarkasmer og en lang rekke mindre komposisjoner. I det aller meste av dette fornemmet man tendensen som senere ble enda tydeligere til dristighet både i harmonikk og rytmikk, og også en forkjærlighet for ironi, sarkasme og til og med groteskeri i uttrykket.

I 1918 flyttet Prokofjev utenlands, først til USA, så, to år senere, til Paris, der han ble boende i 14 år. Hele tiden reiste han mye, ikke minst tilbake til USA, men det var i Paris, som jo over hele det kunstneriske spekter var ekstremt vitalt på den tiden, at Prokofjev virkelig hentet nye impulser. Her oppførte også den berømte ballettdirektøren Sergej Djagilev (1872-1929) flere av Prokofjevs balletter. Slik, med Djagilevs avantgarde koreografi, fikk Prokofjevs musikk stor betydning også for utviklingen av moderne fransk og russisk ballett. I løpet av årene i Paris skrev Prokofjev også tre symfonier og tre klaverkonserter.

Tekst mot musikk

Så snart Prokofjev vendte tilbake til Sovjetunionen i 1934, møtte han kritikk for sin åpenbare påvirkning fra moderne vestlig musikk. Politisk naiv som han var, forble han likevel patriotisk. Han tilpasset seg lett et mer lyrisk og også folkloristisk inspirert uttrykk. Sammenliknet med Paris-avantgardismen han til da hadde latt seg influere av, var både det lyriske og folkemusikkaktige mindre politisk kontroversielt. I tillegg kom andre verdenskrig ham på sett og vis til unnsetning. Med nazismen som ytre fiende forstummet den interne systemkritikken og også den nesten paranoide mistenkeliggjøringen Prokofjev og mange andre var blitt utsatt for. Prokofjev skrev krigssanger, marsjer og til og med operaen Krig og fred. Slik ble han tatt inn i varmen som en utvilsom patriot. Med Peter og Ulven, skrevet for barn og basert på et russisk eventyr, vant han også mange hjerter.

De første årene etter hjemkomsten fikk Prokofjev lov til å reise ut av landet, men selv etter at han ble fratatt denne retten, forble han tro mot sitt land og dets styresett. Det eneste han ga uttrykk for, var en viss forundring. Han skjønte simpelthen ikke hvorfor han ikke fikk reise hvor han ville. Musikken han komponerte på denne tiden ga heller ikke uttrykk for bitterhet eller desillusjon. Tvert i mot; Prokofjev var og ble ironisk og hans ironi slo like hardt i alle retninger. I den grad han kritiserte noe som helst, forble kritikken altså mangefasettert, subtil og sarkastisk. I blant lot han også tekst og musikk stå mot hverandre. I en vakker vuggesang, så vakker at man lett lar seg henføre til ikke å lytte etter hva som faktisk synges, lyder teksten «Kjære barn, du kan sove trygt og godt / for i Kreml er det en stor mann som beskytter deg / og hans navn er Stalin». Så tydelig kunne Prokofjev være. Men selv da var det som om han spøkte. Dette var hans måte å være seriøs på. Andre uttrykk kjente han ikke.

Undergravende

Sjostakovitsj (1906-1975) studerte også ved konservatoriet i St. Petersburg. Som Prokofjev slo også han igjennom tidlig, med en fullmoden symfoni allerede som 20-åring. Mens denne ble beskrevet som personlig og spirituell, kom Sjostakovitsjs politiske engasjement til uttrykk allerede året etter, i symfoni nr. 2, som utvetydig hyller den da bare ti år gamle oktoberrevolusjonen. Både denne og Sjostakovitsjs neste symfoni ender i store korfinaler, der teksten gjør det enda tydeligere hva Sjostakovitsj mente. I sine neste verk viste Sjostakovitsj at han var sterkt influert av vestlige komponister. Operaen Lady Macbeth fra Mtsensk, for eksempel, ble først en enorm suksess både hjemme og ute. Men i 1936, to år etter urpremieren, ble Sjostakovitsj sterkt kritisert i Pravda, etter sigende etter direktiv fra Stalin, som da endelig hadde sett forestillingen. Sjostakovitsj ble tvunget til offentlig å innrømme at han hadde gått for langt. Dessuten måtte han love å dempe sin kritikk i sitt videre arbeid. Symfoni nummer fem, som kom i 1937, var da også atskillig mer moderat.

Også for Sjostakovitsj gjaldt det at andre verdenskrig opplevdes som en periode av relativ kunstnerisk frihet, om ikke annet så fordi kritikken da rettet seg ut av Sovjetunionen. Under tyskernes beleiring av Leningrad i 1941 skrev han den såkalte Leningradsymfonien, og symfoni nummer åtte og elleve er også klart nasjonalpatriotiske. Så snart krigen var over, risikerte han imidlertid på ny sin frihet med store, åpenbart undergravende verk. Symfoni nummer 13, for eksempel, retter en klar kritikk mot den enorme jødemassakren ved Babi Jar. I dette tilfellet hadde Stalins sensur hørt verket før urfremføringen. Alt ble satt inn på å sabotere konserten, men publikums forventninger var så store at konserten gikk som planlagt.

Janusansikter

Stalin betraktet film som et spesielt velegnet propagandainstrument, og beordret landets største komponister til å skrive musikk ikke minst til Sergej Eisensteins filmer. Flere av disse verkene, blant dem Prokofjevs musikk til Ivan den grusomme og Alexander Nevskij og Sjostakovitsjs til Berlins fall og Det uforglemmelige år 1919 skal også fremføres under mønstringen i London. Ashkenazys program omfatter imidlertid også motsatsen til disse offentlige bestillingsverkene, ikke minst i Sjostakovitsjs mer private komposisjoner. Hans kammersymfoni, også kjent som den åttende kvartetten, er for eksempel et meget personlig og dypt tragisk verk. Det samme gjelder hans første fiolinkonsert; et lidenskapelig og dypt anti-konformistisk verk. Begge disse verkene viser at Sjostakovitsjs humanisme, på egne så vel som på hele sitt folks vegne, ble båret fram av et uttrykksbehov så sterkt at det ikke lot seg kontrollere. – Han måtte skrive disse verkene, sier Ashkenazy. – Men han visste også at om han gjorde det, måtte også regimet få sitt. Derfor påtok han seg oppdrag som for eksempel filmmusikken. Det var simpelthen et spørsmål om å overleve.

Ashkenazys ambisjon, forklarer han, er å kaste lys over årsakene til at først og fremst Prokofjev og Sjostakovitsj, men også flere av deres samtidige kan fremstå med Janusansikter; kritiske i det ene øyeblikket, lojale i det neste. For å skjønne hvorfor det ble slik, må alt de to komponerte sees i lys av tiden de levde og virket i. – Nå, femti år etter Stalins og Prokofjevs død, 28 etter Sjostakovitsjs og et drøyt tiår etter hele Sovjetkommunismens fall har vi endelig mulighet til å begynne å forstå dem, mener Ashkenazy. Det er han glad for: – Denne festivalen gir det første helhetlige tilbakeblikket på Stalin-tidens to fremste opposisjonelle komponister. Det er en historisk milepæl. Historien går ikke bare sin gang. Nå tar den også et skritt videre.

---
DEL

Legg igjen et svar