Mot globalt kaos?

Eller ny orden? Det kommer an på globaliseringens retning.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I Beslan i Nord-Ossetia rystet på nytt et terroranslag verden. Terrorhandlingen, som har sin bakgrunn i de uløste konfliktene i Tjetsjenia, føyer seg inn i rekken av anslag etter 11. september 2001. Spørsmålet er om dette innevarsler en ny bølge av terror, kanskje etter hvert også med et omfang vi til i dag ikke har sett, gjennom det potensialet kjernefysiske, biologiske og kjemiske våpen har i seg, eller gjennom angrep på moderne samfunns komplekse infrastruktur, el-forsyning eller informasjons- og kommunikasjonstrukturer. Muligheten er mange, det er nesten bare fantasien som setter grenser.

Hegmonier

Samfunnsforskere, politikere og andre har forsøkt å fortolke og forklare terrorismen. En god del har kommet til at den er et uttrykk for dyptgående og ofte globalt pregete konflikter, om ressurser og om kulturelle forståelseshorisonter, selv om noen argumenterer for at terroren utføres av en liten gruppe, et slags «jet-set», av mer eller mindre psykisk skadete ekstremister med liten kontakt med grasrota i landene de kommer fra. Jeg tilhører dem som ikke kan nøye meg med den sistnevnte forklaringen. Jeg tror uansett dagens terrorisme er uttrykk for store endringer i det globale samfunnet.

Noen, foreksempel den franske filosofen og statsviteren Immanuel Todd, fokuserer på hegemonier, lederland i verden. Dette er nå USA. Det gjør også en av de mest kjente USA-kritikerne, amerikaneren, professor i lingvistikk og marxisten Noam Chomsky. Hans fokus er tradisjonelt imperialismekritisk. USA er i dag klodens desidert sterkeste makt, så vel økonomisk som militært, og den eneste supermakten. Det har skapt en ubalanse i det internasjonale maktsystemet, i og med at vi ikke lenger har den bipolare spenningen fra den kalde krigen. Det er da lett for supermakten å ta seg til rette, neglisjere internasjonale avtaler (om krigsfangers rettigheter, om klima, FN, osv).

Ny polarisering

USA havner i dette perspektivet i konflikt med store deler av omverden, særlig den muslimske verden. Krigen i Irak, Bush-regimets ønske om å vestliggjøre Midt-Østen (innføre parlamentariske demokratier etter vestlig modell), utnyttelsen av oljeressursene i området, den manglende evnen til å løse Palestina-spørsmålet og så videre skaper en ny polarisering. I et imperialismeperspektiv dreier dette seg primært om tilgangen på ressurser, etableringsmuligheter for amerikanske selskaper og så videre, men også om konflikt mellom kulturer, eventuelt religiøst baserte livsformer.

Terrorismen blir da – logisk sett – et svar på USA-dominansen, og USAs hegemoniske politikk, som også er et svar på terrorismen, avler ny terrorisme. Den onde sirkelen er i gang.

Terrorisme og ideologi

Men, man kan også tenke annerledes om dette. Det er mulig terrorismen ikke er eller vil bli så altomfattende som vi gjerne har vent oss til å tro. Det er Todds perspektiv. Terrorismen er selvsagt viktig, og 11. september var en nasjonal katastrofe for USA. Likevel kan terrorismen fungere som et dekke for en ekspansjonistisk utenrikspolitikk. I Todds bilde er det en hegemonimakt, USA, som er presset, ikke minst av de rekordstore underskuddene på statsbudsjettet og handelsbudsjettet. Todd hevder at USAs maktbruk like mye er et uttrykk for svakhet, for en svekket global posisjon, i en verden som ikke lenger trenger landet på samme måte som før. Etter andre verdenskrig har USA fungert som lokomotiv i verdensøkonomien og de fikk sin hegemoniske posisjon også på grunn av sin økonomiske styrke. I dag derimot, er det en fordums stormakt som viser militære muskler for å opprettholde posisjonen som global hegemon. Det er derfor landet velger seg ut svake motstandere der en kan vise sin overlegne militær-teknologiske styrke – som i Irak. I Todds perspektiv må vi også forstå terrorismen som uttrykk for globale konflikter om ressurser, men den får ikke en like fremskutt posisjon og er kanskje ikke like omseggripende. Den fungerer også som et påskudd for USA, til å drive en ekspansjonistisk utenrikspolitikk.

Kosmopolitisk bevissthet

Noen andre samfunnstenkere, som professorene Paul Gilroy i USA og Ulrich Beck i Tyskland, har introdusert begrepet om en ny kosmopolitisk bevissthet, eller tenkemåte. Det er nødvendig at en slik bevissthet utvikler seg, og at den forankres i nye globale og lokale institusjoner, dersom ubalansene og spenningene i dagens globale maktsystem ikke skal ende med større globale kriser. En ny kosmopolitisk bevissthet innebærer en ny måte å oppfatte og tenke om verden og om andre områder enn det en selv tilhører. Det er klart at mange har vært innom slike tanker tidligere, foreksempel Framtiden i vår hender i Norge, men det virker som tiden nå for alvor er kommet til å tenke globalt, ut fra sitt eget lokale ståsted.

Det betyr at en aksepterer at andre grupper, lokalsamfunn, kulturer og så videre er annerledes enn en selv og har den samme retten til et menneskeverdig liv og til å uttrykke sin egen kultur. En global bevissthet betyr ikke at alle må være like. Snarere betyr den at vi alle er avhengige av hverandre, og at vi alle lever på og livnærer oss av livsmidler og naturen på den samme kloden. Perspektivet er helhetlig, de økonomiske, teknologiske og økologiske prosessene på kloden er flettet inn i hverandre på svært kompliserte og stadig flere måter. Skjer det en endring et sted, foreksempel et børskrakk i USA, en atomkraftverkulykke i Frankrike eller et terroranslag i Europa, kan hele verden fort bli tungt involvert.

Med dette utgangspunktet kan vi se på globaliseringen som nettopp noe som skaper mangfold, som gir muligheter til å fremme den lokale egenarten som et sted, en gruppe eller en kultur står for, samtidig som vi unngår å gå i fellen og bli lokale sjåvinister som ser ned på de andre. Desverre er dette i dag i ferd med å skje i vestlige land. I Norge, anført av folk som blant andre Carl I. Hagen, tegnes skremmebilder av muslimer. Samtidig egges det til hat og kamp mot Vesten i flere islamske sirkler. En kosmopolitisk bevissthet ser farene i denne formen for kulturbasert agitasjon.

Hva slags globalisering?

Hvordan skal en slik bevissthet kunne få et institusjonelt feste? Det kan bare skje gjennom at nye globale institusjoner vokser fram, kanskje på sikt endog en form verdensregjering. Uansett er det nødvendig å danne nye og sterkere samarbeidsrelasjoner som forplikter de tre økonomiske og toneangivende sonene, USA, EU og Japan/Øst-Asia, slik at ikke det nyliberale økonomiske konkurransepresset forsterker tendensene til ubalanse. Vi er også avhengig av at et mangfold av lokale institusjoner, basert på lokale kulturers egenart, kan få innflytelse på den globale markedsøkonomiens nedslag.

Begrepet om en ny kosmopolitisk bevissthet representerer på sett og vis en siste nydannelse i globaliseringsdiskusjonen. Globaliseringsbegrepet har vært på agendaen en ti-femten år nå, og vi har fått en massiv antiglobaliseringsbevegelse som med rette kjemper mot urettferdigheter og muligheter for kaos skapt av globaliseringen. Jeg tror ikke det har mening å kjempe mot globaliseringen som sådan, spørsmålet blir hvilken vei den kan ta. Her kan begrepet om en kosmopolitisk bevissthet bli et nyttig utgangspunkt for mer konkrete forsøk på konstruktiv politikkutforming. Et lederskifte til høsten i USA kan kanskje åpne for nye internasjonale samarbeidsmuligheter. Kanskje kan en forståelse av terrorismen og dens årsaker smått om senn trenge videre ut fra de akademiske og venstreradikale sirkler.

---
DEL

Legg igjen et svar