Mot et nytt andre standpunkt i litteraturen

«Jeg tar ikke avstand fra fortellinger som er merket av sjelelig forfall, også den negative erfaring har sin verdi, men fortellinger om seieren over forfallet og kaos er av større verdi. Størst av alt er det som ikke bare avslører løgnen, men som også viser sannhetens punkt, det punkt som befinner seg midt i brystet, og hvor den hele og fulle sannhet kan strømme fritt». – Grigorij Pomerants i «Utgang fra trancen».

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

På skrivebordet: En stabel med bøker, hentet fram fra sin alfabetiske plass i bokhylla og rangert vilkårlig fra topp til bånn uten tanke på sjanger og forfatter. Når jeg ser Jan Kjærstads «Oppdageren» skviset mellom Manuel Castells «Nätverkssamhällets framväkst» og Sven-Eric Liedmans «Att se sig själv i andra» tenker jeg på noe Hans Herbjørnsrud har sagt; skjønnlitteraturen er stedet hvor man kan ta opp i seg alle former for virkelighet, alle former for faglig disiplin og vitenskap.

Har Herbjørnsrud rett, er skjønnlitteraturen den best egnede sjangeren for innsikt i den menneskelige sjel og samfunnsauraen omkring, nettopp fordi den er i stand til å avdekke skjulte sammenhenger. Skjønnlitteraturen kan si noe om samtidens politiske landskap, om hva som er rett og hva som er galt med tidens trend. Den har altså ikke bare som oppgave å opptre som et direkte motspråk til maktspråket, men også som en jevn strøm av mottanker og makttanker. Høsten 2001 burde slik sett bli et godt år for norske utenrikspolitiske romaner. Med Norge som medlem av Sikkerhetsrådet med spesielt ansvar for Irak og sanksjonene, er det duket for tidenes barokke satirefest i romanform.

For alt tatt i betrakning: Hva sier mest om det samfunnet vi lever i? At Norge krevde en million kroner fra Irak som erstatning for tort og svie under Golfkrigen – blant annet for uforutsette diplomat-lunsjer i Vika Terasse – og at pengene ble tatt fra «Olje for mat-programmet» (uten at Stortinget ble informert)? Eller at stadig flere unge forfattere har hatt en ulykkelig barndom, fordi deres foreldre forsøkte å forene fri sex og ekteskap? Hva er viktigst? Hva sier mest om vår tid?

Det hører med til historien at det samlede verdenskravet mot Irak er på ufattelige 320 milliarder amerikanske dollar, og at det er Norge som nå administrerer pengegildet for FN. Polene er naturligvis håpløse i utgangspunktet.

Konflikten mellom pubertet og norsk utenrikspolitikk er kunstig og svært grov. Det fruktbare poenget må være at de henger sammen; de unge forfatternes isolasjon og apati, og maktmanipulasjonens fordunkling. Hadde det vært noe futt i Erlend Loe, så hadde han brukt hammeren på Jens Stoltenberg istedenfor på et bankebrett fra Brio. Det gjør vondt å ta innover seg samfunnets voldsomhet, og det koster enda mer å bekjempe den.

Sagt med en anekdote gjengitt i Georg Johannesens «Litteraturens norske nullpunkt»: «Djevelen kunne se på en fugl med sitt onde øye og lamme fuglen slik at han kunne sluke den. Da spurte en gammel mann en sangfugl, rødstrupe eller nattergal, lerke eller svarttrost: Hvorfor ble ikke du slukt av djevelen? Hvorfor fanget han ikke deg med sitt onde blikk? Fuglen svarte: Jeg var så opptatt av min sang. Så jeg så ikke på ham!». Men kanskje er ikke konflikten mellom 68-eren Georg Johannesen og x-generalisten Erlend Loe det rette utgangspunktet for en polemikk. Kanskje man burde angripe materien fra en annen vinkel.

«Spør du meg om mer nå, så slutter jeg å skrive».

Slik avsluttet Jan Kjærstad et intervju jeg gjorde med ham i forbindelse med utgivelsen av siste bind i Jonas Wergeland-trilogien. Da hadde jeg terpet en stund på det samme spørsmålet, angrepet hans unnvikenhet fra forskjellige vinkler for å få et svar jeg ikke hadde hørt før. I sin essens gikk spørsmålet ut på om han som forfatter kunne risikere å ufarliggjøre noe farlig i virkeligheten ved å putte det inn i en fiksjon. Vi hadde tidligere snakket om «Det store eventyret» (1987), boka Kjærstad selv oppfatter som sin mest politiske.

Så hva skjer i den prosessen hvor den brutale virkeligheten blir puttet inn i en (like brutal?) roman og ber om å blir lest som virkelighet igjen? Mister virkeligheten noe av kraften underveis?

«Fiksjon er den beste måten å skape erkjennelse på og når du har fått erkjennelse, kan du gå ut i livet og leve annerledes» svarte Kjærstad.

Men behøver erkjennelsen å føre til noe godt, at mennesket blir rausere, snillere, klokere?

«Ja, innsikt vil alltid gjøre mennesket kollektivt. Kloke mennesker er kollektivt innstilt. Det er et tankekors i Norge nå som det virker som om det kollektive er på enorm retrett: Er det hele vår livsvisdom som er i ferd med å snevres inn?»

Men finnes det her ingen grenser, finnes det ingen vending i romanen, ingen ondskap og moralsk brist som kan få leseren til å handle ondt?

«Det er et dilemma det der».

Er ikke det noe man bør avklare før man setter i gang å skrive, spørre seg selv om dette forhindrer erkjennelse mer enn det skaper erkjennelse?

«Teoretisk skulle det være entydig godt, men i praksis blir det av og til en flukt».

Så konsekvensene av romanskriving er uoversiktelige, man kan aldri vite om man forvrenger virkeligheten eller om man klargjør den?

«Det er en fare jeg ikke ser nå. I det øyeblikket du som forfatter ser at du står i fare for å gjøre det, orker du ikke å skrive. Du må hele tiden narre deg selv med at du gjør noe positivt. En masse selvbedrag, selvfølgelig».

Men…

«Spør du meg om mer nå, så slutter jeg å skrive».

Den spøkefulle avslutningen på intervjuet kan likevel egne seg som utgangspunkt for en mer alvorstynget begynnelse. Som forfatter kan man naturligvis ikke spå i fremtiden, og det er heller ikke forfatterens skyld dersom hans roman havner i gale hender.

Men utgangspunktet åpner likevel for å drøfte litteraturens bidrag til samfunnets helse, og spørre seg om det ikke er på tide at samtidslitteraturen slutter å sutre og går mer offensivt til verks. Det er ikke gitt at amoral avler moral. Det er ikke gitt at upolitiske bøker avler fruktbar holdninger tilpasset tiden. Jonas Wergeland-skjebnen er en politisk trilogi, noe annet ville også vært umulig når man setter seg fore å beskrive de klimatiske endringene i etterkrigs-Norge. Samtidskritikken åpner seg tydelig i mer essayistiske passasjer. I intervjuet kaller Kjærstad trilogien selv for «… en mentalitetskritikk av det nye norske folk». Helten Wergeland forfører Norge med avansert nasjonalisme-propaganda i fjernsynsserien «Å tenke stort». Norge går med rakere rygg etter å ha stirret inn i en blikkboks. TV-serien finnes ingen andre steder enn i Kjærstads bok og fremstår derfor som en metalitterær kommentar til trilogien som helhet.

Man kan altså si at det finnes en direkte kopling mellom TV-seriens effekt på nordmenn i romanene og romanenes potensielle effekt på nordmenn i verden. Norge skal kunne gå med rakere rygg etter å ha lest «Forføreren», «Erobreren» og «Oppdageren». På handlingsplan vinner Wergeland, og Kjærstad, halve kongeriket, men taper prinsessen. De blir forført av sine egne forførelseskunster og mister det viktige av syne. I dag er det vanskelig å godta et sånt bytte, fordi det ligger som premiss for hele det forrige totalitære århundre; vi tar livet av noen for at resten skal få det bra. Kan man tenke stort når man står på en haug med skjelett? Da Margrete tar selvmord, innser Jonas Wergeland at han har feilet og går i fengsel, dømt for mord. Når denne renselsesakten er fullbyrdet står Wergeland imidlertid fritt til å utforske kjærligheten på nytt; denne gangen med en kjæreste av flerkulturelt merke ombord på skipet «Voyager» (tidligere kalt «Norge»).

Leser man forvandlingen bokstavlig, blir den nokså moralsk tvilsom. Er man ute i galt ærend, kan man beskylde Kjærstad for å ta en nordmann av dage til fordel for en utlending. Kjærstad visste hvor han ville – og han la en TV-serie imellom.

Margrete er ikke så mye et offer for manglende kjærlighet som for romanens polemikk. Kan Jonas Wergelands kjærlighet til Kamala veie opp for sviket mot Margrete? Er én kvinne like god som en annen? Er det gitt at det går bedre neste gang? Symbolsk lest må Margrete dø fordi hun representerer det gamle Norge, det Norge Kjærstad åpent kritiserer. Kamala Varma representerer den nye åpningen mot et flerkulturelt og tolerant Norge; et Norge på vranga av idag. For Kjærstad blir overgangen fra Margrete til Kamala en logisk konsekvens av den kritikken han tidligere har reist mot det gamle Norge (blant annet representert ved Frp):

«Det var Fremskrittspartiet som podet inn den forestillingen som nå har grodd seg fast i altfor mange nordmenn: At enhver person som søker asyl ved norsk grense, gjør det av økonomiske grunner, for å snylte på den norske velferdsstaten. For Jonas hadde dette alltid vært det klareste kjennetegnet til Ytre Høyre; fordommene mot det fremmede, mangelen på solidaritet med mennesker utenfor den krittlinjen som markerte Norges geografiske grense». Kritikken er radikal nok, men i visse sjikt preller den av som andre selvfølgeligheter. Kjærstad stanser der alvoret kan begynne, og står i fare for å bli en tilskuer til den norske parademarsjen gjennom verdenshistorien. Leseren kan gå med rakere rygg, beruset av en samtidskritikk som er selvbekreftende og ukontroversiell i det politiske sentrum. Likevel; i denne sammenheng er det kanskje mer interessant hva Kjærstad peker videre mot, hva som ligger til grunn for den optimismen Kjærstad utkrystaliserer. Her skiller Kjærstad seg også radikalt fra samtidens dominerende trend, som har et sterkt preg av resignasjon stilt overfor en virkelighet man ikke orker å ta innover seg. Kjærstad har valgt en annen, «hippere», mer moderne strategi. Besetningen ombord på «Voyager» er moderne, multikulturelle og multimediale surfere på tidens liberale mote, men de er like opptatte av den enkelte som av fellesskapet, de tror både på sterkere individer og et større fellesskap. I en tid hvor fellesskapene brytes ned, er det politisk radikalt – eller naivt – å tro på felleskapet som en vekstnæring. Kjærstads multimediale surfere får støtte av sosiolog Zygmunt Bauman – men ikke ubetinget. Baumann peker på et forhold som verken de eller Kjærstad er villige til å ta opp:

«Røttene til den overveldende følelsen av utrygghet går dypt ned i den stadig større avgrunnen mellom «individualitet de jure»-tilstanden og forsøkene på å oppnå «individualitet de fakto». Å etablere et felleskap forskanset bak høye murer bidrar ikke til å bygge bro over denne avgrunnen (…) De vil tvert imot blir et svært lett offer for globaliseringskreftene – de eneste kreftene som med noen sannsynlighet vil kunne vinne på at vi slutter å lete etter veien til et universelt menneskelig fellesskap og felles kontroll over den menneskelige tilværelse.»

Det er ikke unaturlig å starte en tekst om politikk og litteratur med Jan Kjærstad. Helt siden debuten i 1980 med «Kloden dreier stille rundt» har han tatt opp i seg viktige politiske trekk i samtiden, og gitt dem et radikalt uttrykk.

Problemet er bare at Kjærstad sjelden blir lest med politiske briller, fordi kritikerne ikke har vært innstilt på den frekvensen på en stund. Forlagsmannen og lyrikeren Geir Gulliksen står for mange frem som den viktigste eksponten for den nyere og yngre litteraturen på 1990-tallet. Han har lenge ment at samtidslitteraturen er på vei ut av skapet, og at litteraturen nå har en helt annen vilje enn sine forgjengere til å tenke samfunn, moral og etikk. På spørsmål om hvilke forfattere han tenker på, hvilken forfatter som best representerer denne vendingen, svarer Gulliksen i et intervju: Jan Kjærstad. Det kan være to gode grunner til at Gulliksen nevner Jan Kjærstad:

1) Den unge samtidslitteraturen er ikke så utadvendt som Gulliksen skal ha det til.

2) Jan Kjærstad er det beste eksemplet på hvor vellykket det kan bli.

Her er det viktig å stoppe opp og rette på tungebåndet: Anklager vi skjønnlitteraturen for å være holdningsfattig eller litteraturkritikken fordi den trenger sterkere briller? Begge deler.

Skjønnlitteraturen vil alltid være politisk i den forstand at den viser fram ett sett menneskelige verdier den ber leseren om å målbinde samfunnet med. I perioder med sterke dekadente strømninger står den likevel i fare for i større grad enn ellers å gå i sirkel om sin egen klode. Litteratur med markante holdninger kan vi tenke oss annerledes; den vil ikke bare reprodusere avmaktsymboler, men peke på en annen vei – en vei ut av litteraturen. Litteraturkritikken er tross alt skjønnlitteraturens lydige følgesvenn. Dens oppgave er å analysere, forenkle og skape et nytt konsentrat. Men her ligger også litteraturkritikkens mulighet for å skjerpe det tvetydige bildet litteraturen skaper, den kan trekke litteraturen inn i den aktuelle offentlige debatt som en (konstruktiv) kritikk av de rådende forhold. Naturligvis med fare for at noen blir støtt og ikke oppsøker sin nærmeste bokhandel. Men det er litteraturens prislapp. Skjønnlitteraturens og litteraturkritikkens bidrag til samfunnsdebatten vil naturligvis måtte spille ut sine egne kort; tvetydigheten, ambivalensen, forsøkene, samspillet mellom språk, handling, dialoger, beskrivelser og form. Skal vi tro Umberto Eco er det også utelukkende slik den intellektuelle kan arbeide i sitt forsøk på å skille rett fra samtidens galt: «Den intellektuelle funksjonen utøves alltid i forveien (på det som kan komme til å skje) eller i ettertid (på det som har skjedd), og sjelden på det som skjer i øyeblikket, fordi selve hendelsene alltid er raskere og mer opphetet enn refleksjonen over hendelsene».

Et av de mest markante eksemplene på det Eco snakker om de siste årene er krigen om Kosovo, et tema som taes opp i en norsk roman circa halvannet år etter at krigen fant sted. Jeg sikter til romanen «Arkivene» av Aage Storm Borchgrevink.

2. Mot et annet tredje standpunkt: Aage Storm Borchgrevinks Arkivene

De er Øst-Europas intellektuelle fortropp, de drikker vodka og snakker høyt om viktigheten av menneskerettigheter, frihet, likestilling og rettsprinsipper. Men i Vilas ører blir ordene forvandlet til kjønnsløse bokstaver på avveie: «Dmkft, frht, lkstllng, rttsprnsppr, mnnskrttghtr.» De lettkjøpte delegatene til George Soros-toppmøtet i New York har drukket for mye, men det er ikke derfor ordene har mistet sin betydning for Vila. Ordene har mistet sin betydning fordi «ting er forrykt, men alle godtar det». Som 17-åring har Vila et ord for det, på det hun kaller ny-albansk, et privat opprørsspråk som hun har utviklet sammen med sine venner. Ordet er «teit». 12 år senere, på Soros-toppmøtet i New York, vet hun ikke hva hun skal kalle omgivelsenes unnvikenhet. Hun tar utgangspunkt i den allmene konsensus blant humanismens riddere,og ødelegger deres spyd; menneskerettigheter, mnnskrttghtr… Vila, som foreløpig bor inni romanen «Arkivene » av Aage Storm Borchgrevink, er oppvokst i Albania. Hun er datter av Doktoren, mannen som senere skal blir den store Diktatorens etterfølger som statsoverhode. Hennes rolle i farens innsettelse er betydelig, og han får aldri noen mistanke om at datterens uvurderlige bistand er et ledd i hennes dramatiske, men effektive fadermord. Hennes middel er Forfatteren. Også Vila har skyld i krigen om Kosovo. Fordi ting er forrykt. I hennes verden er avisene budbringer av oppløftende nyheter. I hennes verden er virkeligheten budbringer av nedløftende nyheter. Dette virkelighetsspriket blir for Vila umulig å leve med og det sammenfaller med hennes eget ungdomsopprør; som kvinne og gryende samfunnsborger. Falskhetens teppe må falle for at de skrøpelige kulissene skal avsløre seg. Bokstavene må et øyeblikk miste sin gamle orden for at de igjen skal finne sin opprinnelige sammensetning. Vila ber oss godta premissene for sitt opprør mot faren og det post-kommunistiske Albania. De er begge korrupte og forfalskere av sannheten. Sympatien gror i begynnelsen av romanen fordi vi tror det kun handler om en ung kvinnes opprør mot et mannsdominert og strengt samfunn.

Den når imidlertid et klimaks når faren slår Vila foran kjæresten, samtidig som han ber ham forsvinne for godt. Han har forsøkt å stjele noe som ikke er hans, men farens. Men når romanen ender opp i New York år 2000, tigger den om å bli lest bredere, og sympatiens premisser ligger der fortsatt.

Etter fadermordet ender Vila opp i den øst-europeiske humanistiske fortroppen som reiser Vesten rundt på «Hva-gikk-galt?»-konferanser. Hennes medreisende vet ikke at hun bærer skylden for tusenvis av menneskers tapte liv i Albania og Kosovo på 1990-tallet, at hun står direkte bak mordet på Forfatteren og dobbeltagenten Serban, begge figurerte i perioder som hennes elskere. Vila vet hva som gikk galt, men hun kan ikke si det uten å bli støtt ut. Det vil frarøve henne muligheten av å se frukter av sitt opprør. Vila – massemorderen, hvorfor slipper hun ikke tak i oss? Hvorfor er vi nødt for å godta hennes måte å gjøre opprør på? Trolig fordi vi lengter etter noen som agerer utover.

Mens mange norske 1990-talls romanhelter forblir stengt inne i sin egen frustrasjon og apati stilt overfor historiens mektige sus, forsøker Vila aktivt å ta del i utformingen av sin egen skjebne og virkelighet.

Har hun ikke forstått det tidligere, forstår hun det i New York; menneskers skjebner er flettet inn i hverandre på tvers av geografiske og nasjonale identiteter, fordi stor-politikken og stor-økonomien ikke lenger vil vedkjenne seg de gamle rigide og territoriale sannhetene. Vilas skjebne er vår egen skjebne fordi vår skjebne er Vilas skjebne. Vi er ikke sterkere enn vårt svakeste ledd. Som 17-åring merker hun det på kroppen. Faren slår henne i ansiktet og ber henne tie stille. Kontrollen over Vilas skjebne er lagt i kjærestens og farens hender, det er de som skal stirre hverandre i øynene til den andre viker unna. Ingen spør henne hva hun mener. I New York, 12 år senere, Vilas utseende er forandret («Jeg kunne spilt i en Woody Allen-film»), men det samme skjer igjen: Europas nye intellektuelle kjemper – journalister, kunstnere, akademikere, organisasjonsfolk og studenter – diskuterer hva som gikk galt uten å spørre dem det virkelig gjelder, uten å spørre seg selv om sannheten: «Det var ingen som ville pirke i spørsmålet om vårt eget ansvar. Om vi ikke selv var eller hadde vært deler av maktapparatet. Dets ufrivillige løpegutter og jenter. Om vi ikke selv var systemenes nyttige idioter. Dmkrtfrhtlkstllngrttsprnspprmnnskrttghtr. Små elementer i en parasittisk dissent-industri som opprettholder status quo.»

Aage Storm Borchgrevink gir ingen fasitsvar i «Arkivene», men peker på et av de mest vesentlige problemene i vår tid; mennesket som tilskuer til sine egne begivenheter. Man kan bli fristet til å bruke fotball-sjargong; mennesket som evig benkesliter og kostbart ikon. Vilas lille opprør som kvinne sammenfaller med det store historiske opprøret. Hun orker ikke være tilskuer til samfunnets galskap fordi det sammenfaller med den hierarkiske voldtekten av hennes kropp (kroppen som utgangspunkt for en verdslig etikk). Opprøret mot faren blir et opprør mot samfunnet og de gjennomfalske strukturene; oppgjøret med samtidens kollektive unnfallenhet og forglemmelse skjer på minnenes gravplass. Handlingsforløpet og fortellerstemmene i Arkivene er brutt opp i blokker hvor Vila, Forfatteren og Forfatterens kone er de dominerende stemmene.

Når Albanias gamle diktator faller, står valget mellom Forfatteren og Vilas far, Doktoren. Forfatteren rømmer sammen med sin kone til utlandet, hvor hun etterhvert får øynene opp for mannens svik og forlater ham. Doktoren blir folkets mann. Men han trenger fortsatt støtte fra Forfatteren, en oppgave Vila tar på seg». Arkivene blir Vilas viktigste våpen i kampen for og imot faren. «Arkivene er maktsystemets hukommelse og kilde til kontroll, et sted ugjerninger blir registrert, men også forfalsket». Albanias nasjonale epiker, Forfatteren, har fortrengt sine ugjerninger under det kommunistiske Albania. Han tar aldri et oppgjør med sine forfeilede utopier, og blir dermed et lett bytte for Vila, som har tilgang til Arkivene. Den internasjonalt anerkjente Forfatteren og Nobelpris-kandidaten blir tvunget av Vila til å støtte farens korrupte regime med artikler og taler. Og til å hisse opp kosovoalbanerne med nasjonalistisk propaganda, slik at oppmerksomheten blir tatt vekk fra Albanias vaklende styre. Doktorens interesser sammenfaller tilfeldigvis med Serbias. Forfatteren nekter å ta stilling til sin egen rolle og spørsmålene den reiser; til om han i virkeligheten har angitt sin kone og bror til det albanske etterretningsbyrået, eller om dokumentene er forfalsket.

Han er ikke i stand til å skille mellom rett og galt, fordi fortiden ikke gir ham noen holdepunkter. Istedet blir han skaperen av nye, forkvaklende utopier – med nye lik på samvittigheten. Vila blir den sterke part i deres forhold fordi hun har tilgang til samtidens hukommelse. Det betyr også at hun har mulighet til å manipulere den. Forfatteren behersker ikke sitt eget liv og sin egen historie, og blir et instrument for de regjerende maktstrukturene. Også her ligger det en samtidskritikk av den rådende norske ånd, og det handler ikke bare om 68er-generasjonens manglende oppgjør med sine totalitære lengsler. Fraværet av politisk, kulturelt og historisk engasjement er allstedsnærværende, altoppslukende og har sitt eget språk og sine egne former innenfor samtidslitteraturen. Den er preget av resignasjonen, apati, frustrasjon og melankoli – bestialske slåsskamper mot Gud for å få svar på eksistensens mening og mål. I motsetning til Vila har opprøret stanset på hjemmebane; i familien og i kjønnsrollene.

Tiden trenger sårt et oppgjør med de kulturelle, historiske og politiske strukturene som ligger bak: Ånden som styrer vuggen. Bortfallet av to ideologiske motpoler har skapt kaos i vår tenkemåte. Istedenfor å forholde seg kritisk til den ene sannheten som står igjen, har man valgt å definere sannheten som løgn, en fiksjon man ikke behøver å ta på alvor. «Arkivene» av Aage Storm Borchgrevink forsøker å ta samtidens fiksjon på alvor, og binder vår forståelse av den gamle og den nye verden sammen ved å starte sin fabel i 1988. Den kalde krigen handlet om eksport av verdier og tankesett til resten av verden, og serverte oss ensidige forståelsesmodeller for hvordan vi skulle handle overfor andre. Med murens fall er i beste fall halve den kalde krigen over. Den andre halvpart er seierherrens daglige triumfgang gjennom verdens gigantiske TV-skjerm. Samtidens radikalitet kan fortsatt velge den tredje vei, selv om den andre veien har trukket seg fra diskusjonen. Man skal heller ikke glemme at sentrum stjal de radikales klær mens de badet nakne i en hippie-leir: Rent historisk og for alvor dukket ett tredje standpunkt opp i Norge i 1952 med bladet Orientering, og ikke da Thorbjørn Jagland leste Anthony Giddens for første gang på 1990-tallet. «Arkivene» kan peke framover på et nytt radikalt tredje standpunkt, også innenfor litteraturen. Som konkret referanse har romanen ett bein i virkeligheten og ett bein i litteraturen. Slik blir politikken litteratur og litteraturen blir politisk.

Det blir umulig – og heller ikke ønskelig – å skille virkelighet fra fiksjon, fordi begge deler forplikter like mye; tar man litteraturen på alvor, tar man også politikken på alvor, og omvendt. Makten som forfalsker sine begreper får en utfordrer fra sitt eget språk, ikke ulik den funksjonen Vilas og ny-albansk har i forhold til status quo, eller mer presist, den Arkivene har i forhold til en offentlig politisk debatt. I Borchgrevinks roman blir de fleste forsøk på et mulig tredje standpunkt slukt opp av det første. Borchgrevink stanser imidlertid ikke ved denne enkle betraktningen, men forsøker å reetablere et reelt annet standpunkt i en verden hvor det tredje standpunkt er ensbetydende med det første. Sagt på en annen måte: Radikaliteten hos Borchgrevink er ikke basert på vår tids frie flyt av identiteter, men på troen om at man ennå ikke har nådd historiens slutt.

3. Tre veier inn i det andre standpunkt: om solidaritet, identitet og fellesskap

Verken «Arkivene» og Jonas Wergeland-trilogien presenterer entydige løsninger på tidens gåter, til tross for at begge øker vår bevisshet rundt den retningen samtidspolitikken kan ta ved å inviterer til tankeaktivitet på et konstruktivt politisk nivå. Med et innsnevret konsentrat lest ut fra den forfatterholdning som preger verkene, kan vi komme fram til noen sentrale begreper som vi kan bruke i den aktive lesingen, men som også kan egne seg som verktøy for andre samtidsforfattere som vil skjerpe holdningen. Spiren er sådd i Kjærstads og Borchgrevinks fortellinger. Men som innspill til en utvidet samfunnsdebatt, trenger de en tydeligere polemikk.

Vi snur den rådende litteraturkritiske trenden på hodet; vi kopler litteraturen direkte til politikken og forsøker å gi begreper som solidaritet, identitet og fellesskap et nytt og offensivt innhold.

Solidaritet: Solidaritetsbegrepet har vært gjennom sin verste inflasjonsperiode i nyere norsk litteraturhistorie. Regjeringen mislikte den voldsomme nedbrytingen av den statlige økonomien, så de dumpet solidariteten blant zapatistene i Mexico, hvor det ser ut til at begrepet har fått en ny vår.

Mye tyder på at det er på tide at regjeringen lemper på handelsrestriksjonene og tillater begrenset verdiimport fra den tredje verden, for eksempel noen trailere med solidaritet på boks. Kulturforskjeller gjør at vi må tilpasse designen nord-europeiske forhold. Det forsøker den svenske idehistorikeren Sven-Eric Liedman å gjøre i boka «Att se sig själv andre. Om solidaritet». Boka er begrepshistorie, men Liedman forsøker også å trekke opp linjer for en meningsfull bruk av begrepet i dag. Hans utgangspunkt er enkelt: «…där sammanhang mellan människor inte finns, där måste det skapas. Och skapelsen är en social och politisk akt». Liedman tar også utgangspunkt i den kalde krigens slutt, men i motsetning til den rådende ånd, mener Liedman at nedgangen i borgerlig samfunnsengasjement kan leses som en forbipasserende ideologisk konjunktur og ikke som en ugjenkallelig strukturforandring. Liedman forsker i et solidaritetsbegrep som ikke handler om å synes synd på de fattige i den tredje verden (En universell solidaritet som erstatning for den partielle). Liedman innser at den tøffe globale konkurransen innenfor økonomien er kommet for å bli. Konkurransen blir derfor utgangspunktet for det nye solidaritetsbegrepet. Både produsenter og konsumenter har interesse av at så mange som mulig får tilgang til så mange varer og tjenester som mulig, fordi vekst betyr ny vekst. Vestlige bedrifter har interesse av å selge mobiltelefoner til Afrika, og afrikanere har interesse av å kjøpe telekommunikasjonsutstyr. Det er rett og slett uproduktivt at så mange mennesker er arbeidsledige og lever i total fattigdom. Dette gjelder også innenfor Vesten. Som konsumenter har vi gjensidig interesse av å bygge sterke fellesskap; i et raskt risikosamfunn kan alle miste sitt arbeid, sin velstand og sin trygghet. Samtidens uttrygghet er tidens største hindring mot universelt fellesskap, samtidig som mangelen på universelle fellesskap er årsak til tidens utrygghet. Spesielt de venstreintellektuelles syn på kulturelle forskjeller er med på å opprettholde skillelinjer istedenfor å bryte dem ned. Fokus på hva man har felles kommer i skyggen av forskjellene. Knapt merkbare kulturforskjeller brukes som byggesteiner i en nidkjær konstruksjon av forsvarsmurer, som sosiolog Zygmunt Bauman ville sagt det . Retten til å være annerledes anerkjennes sammen med retten til å være likegyldig; ikke blande seg inn, kritisere, omfavne – holde avstand. Retten til annerledeshet må være begynnelsen, ikke slutten på en prosess mot et universelt og menneskelig fellesskap.

Identitet: Det er nok ingen overdrivelse å si at norsk samtidslitteratur er preget av mye identitetsforvirring. Kanskje kan den fransk-libanesiske forfatteren Amin Maalouf hjelpe oss til større klarhet.

Problemet i norsk litteratur er at man forsatt er opptatt av å finne sin ene identitet. Det er et farlig utgangspunkt, mener Maalouf, fordi humanismens skjøre hinne blir utfordret i det øyeblikk din identitet blir utfordret av en annen, for eksempel en serber eller en myndig farsfigur. Slik skaper man potensielle massemordere, mener Amin Maalouf i boka «Identitet som dreper», og da tenker han ikke nødvendigvis på nasjonalister og religiøse fanatikere. Maaloufs utgangspunkt er like enkelt som det er utfordrende: «Et liv som skribent har lært meg å passe meg for ord. De som virker mest krystallklare, er ofte de mest forræderiske. En av disse falske vennene er nettopp «identitet». Vi tror alle at vi vet hva ordet betyr, og vi fortsetter å stole på det, selv når det langsomt og snikende begynner å bety det motsatte». Hva er det motsatte av én identitet? Mange? Identitet som gir liv istedetfor å ta liv? Hver enkelt identitet er satt sammen av mange komponenter, den er helt unik og kan ikke forveksles med noen annens, mener Maalouf. Den er ikke statisk, men i stadig bevegelse og utvikling. Derfor går det ikke an å lete etter sin identitet, den vil i så fall alltid skjule seg bak ryggen din. Utgangspunktet er altså at vi alle er forskjellige, og derfor er det ingen kløfter å bygge broer over. Vi kan begynne å lete etter noe annet.

Felleskap: Manuel Castells mener utbredelsen av små og store nettverk er det mest karakteristiske ved dagens informasjonssamfunn. Økonomi, teknologi, makt og informasjon er organisert i globale nettverk.

I motsetning til den gamle kapitalismen, tror derimot ikke Castells at den nye økonomien vil bidra til en økt utplyndring av den fattige verden. Derimot er han bekymret for marginaliseringen. Nettverkssamfunnet har en stor etisk og politisk skyggeside: «Det er en sterkt eksklusiv modell, og den utelukker minst 40 prosent av verdens befolkning, og det er ytterligere 27 prosent som i dag opplever fallende levestandard». Demokratiet er inne i en alvorlig krise, mener Castells, men ser lyspunkter. Blant annet bruker han indianerbøndene i Mexico som et eksempel på en sosial bevegelse organisert i sterke nettverk og med økende symbolsk kraft. Zapatistene blir tildelt et eget kapitel i bind to av «Informationsåldern» som bærer undertittelen «Identitetens makt». På den ene siden kjemper zapatistene mot 500 års undertrykking og kolonisering, på den andre siden ser de reinkarnasjonen av dette i frihandelsavtalen Nafta og president Salinas liberale reformer. «Framtidens revolutionära krafter kan allmer komma att bestå av utbredda, organisationsövergripande nätverk som inte har någon särskild nationell identitet, som säger sig uppstå ur det civila samhället och som omfattar agressiva grupper och individer med stor förmåga att använda både avancerad kommunikationsteknologi och ammunition.», skriver Castells og føyer til: «Zapatisterna tycks ha förverkligat de värsta mardrömmarna hos den nye värdsordningens experter». Og vi kan føye til, på vårt eget språk: Makten blir utfordret av sterke identiteter som i solidaritet skaper sterke fellesskap, organisert i moderne nettverk.

Både Jan Kjærstad og Aage Storm Borchgrevink forsøker å ta opp i seg begreper som solidaritet, identitet og fellesskap og gi dem et radikalt innhold. Både Kjærstad og Borchgrevink tror på sterkere individer og sterkere fellesskap.

Både Kjærstad og Borchgrevink bryter realismens trange rammer i halsbrekkende formeksperiment med ulike fortellerstemmer. Begge forsøker å gjennombelyse samtiden for å øke leserens innsikt om de strukturer som styrer vårt liv. Men likheten til tross; hvorfor lykkes Borchgrevink bedre enn Kjærstad? Trolig fordi Borchgrevink starter et helt annet sted. Kjærstad skriver om et etterkrigsnorge som gjennomgår sin store forvandling på 1970-tallet. Borchgrevink går inn langt senere og har murens fall som vendepunkt. Kjærstad har sitt fokus på Norge. Borchgrevink forsøker å favne verden. Kjærstads problem er at hans kritikk av det nye Norge munner ut i en radikalitet på festtale-nivå, som en hyllest av Norge som mulighetenes og toleransens land. Borchgrevink tar utgangspunkt i disse flosklene og bryter dem ned. Opprøret blir tvingende nødvendig for Vila fordi det handler om hennes eksistens som menneske; hun ødelegger for å skape seg selv på nytt, ødelegger språket for å skape et nytt språk, bryter inn i nettverkssamfunnet som et virus, eller kanskje mer presist, som en vaksine. Jonas Wergeland mangler Vilas opprørstrang. I stedet flyter han bare med historiens strøm.

Den selvinnsikten han oppnår får han ikke gjennom handling, men gjennom tilfeldige koplinger i et åpent og fritt nettverk. Alt det negative han opplever, som for eksempel Margretes død, fører likevel til noe positivt. Slik blir Jonas Wergeland, kanskje noe ufrivillig fra Kjærstads side, en forkjemper for det første standpunkt. Kjærstad og Borchgrevink bærer det samme potensialet i seg, men Kjærstad svikter når det virkelig gjelder. Hvorfor? Fordi Borchgrevink griper inn i verden, i politikken og samtiden, mens Kjærstad kruser på overflaten. Endringene som skal virke radikalt nye i trilogien fremstår i Arkivene som de rene selvfølgeligheter.

Sagt på en annen måte, og mer i tråd med denne polemikken: Kjærstads sluttpunkt er Borchgrevinks utgangspunkt; Arkivene begynner der trilogien slutter.

Artikkelen er publisert i siste nummer av litteraturmagasinet Vinduet .

---
DEL

Legg igjen et svar