Mot en mørk framtid

SV er ved begynnelsen på fallet som vil ende med partiledelsens avgang, spår professor Trond Nordby. Magnus Marsdal angriper i ukas Ny Tid-kronikk Kristin Halvorsen for å være for feig til å ta vare på SVs sjel. SV-ere er klare for «ubehagelige kompromisser». Les Ny Tids etter-valgdekning.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Dette er bare begynnelsen på fallet i SVs popularitet. Hadde jeg vært SV-er, ville jeg ikke sett lyst på framtida, slår professor Trond Nordby fast.

Han stemmer ikke SV lenger, statsviteren forteller at han er blitt populist og har krysset på valglistene til «kraftpartiet» denne gang.

– Hva som skjer med SV, er usikkert. Men jeg vil jo si at det er jo trist at Siri Hall Arnøy og Audun Lysbakken ikke er gjenvalgt. Det er tragisk at venstresida i partiet er ryddet for gode folk. Det kan bli mye murring når et parti skapt for å være i opposisjon, legger fra seg de partikonstituerende sakene. Alle visste at partiet ville tape på regjeringssamarbeidet. Men at frafallet skulle komme før de i det hele tatt var kommet i regjering, var det vel få som forutså.

– Du hadde jo selv et friskt utspill da du i forrige uke spådde at Carl I. Hagen kom til å bli statsminister. Nå er det rødgrønt flertall, men FrP ble jo også veldig store. Hva kommer det til å gjøre med balansen på Stortinget, når nå opposisjonen fra venstre blir borte?

– Ja, FrP ble alvorlig store, og Høyre er tilsvarende svekket. Spørsmålet nå blir om Høyre tør nærme seg Fremskrittspartiet. Hvis de gjør det, er risikoen at velgerne vil stemme FrP, så de bør nok fortsette å markere distansen for ikke å bli helt spist opp. Mulighetene for en samlet opposisjon er veldig små og vi vet jo hva Krf mener om samarbeid med FrP, sier Nordby.

– Det som er helt nytt, er at opposisjonen blir mye svakere og mindre pågående enn den har vært. Med stor sannsynlighet får vi en flertallsregjering, og vi vil uansett få et mindre pågående Storting enn vi har hatt på 20 år. Alt snakk om stortingsregjereri nå en saga blott, Stoltenberg vil ikke som Jagland bli jaget fra skanse til skanse.

– Men flertallsregjeringen må vel politisk bevege seg mot sentrum og høyre?

– Ja, men regjeringen blir sterkt Ap-dominert, det er bare å se på tallene. Senterpartiet blir ikke altfor sterke. Det blir spennende å se hvilken kurs AP vil følge i tida som kommer, partiets kuvendinger de senere årene er det vanskelig å få begrep om. Jens var med på dreiningen i liberal retning under Brundtland og hadde mildest talt et dårlig forhold til LO, som ville ha Jagland. Men da Ap med Jens i regjering gikk sterkt tilbake på meningsmålingene, dreide partiet politikken mot mer tradisjonell sosialdemokratisk politikk, og har nå gjenvunnet noe av tilliten fra Los side. Det spørs hvor dypt det stikker, er dette valgtaktikk eller vil det slå gjennom i praktisk politikk.

– Hvor langt kan SV strekke seg?

– Jeg kan ikke tenke meg at de hopper av nå. SV har allerede ofret så mye for dette samarbeidet, så at Djupedal og Halvorsen snur nå er ganske utenkelig. Da Arne Næss skulle bestige et fjell, stoppet han en meter fra toppen for å nyte gleden over å kunne nå den. Han satte seg i teltet og leste Spinoza. Jeg tviler på om Djupedal og Halvorsen har samme gleden av nesten nå toppen. Men når SV nå skal leve som et svakt parti i forhold til Ap, blir det enda vanskeligere å gjenreise tilliten på partiets gamle saker. Det er ikke sikkert at Stoltenberg vil strekke seg så langt for at samarbeidet skal overleve perioden, det kan gå så langt at SV må gå ut i opposisjon. Vi får se hvordan «museumsvokterne» vil agere i tida som kommer. Nå har partiledelsen endelig klart å jage dem vekk, men tar inn sukkerskåla til Hanna Kvanmo; Erik Solheim, den forrige miseren. At han tas inn igjen og kjøres fram som sentral mann i valgkampen, tyder ikke på så altfor god dømmekraft. Denne sukkerskåla kunne de holdt utenfor.

– Hva er forklaringen på SVs dårlige valgresultat? Har SV gått bort fra sine radikale røtter?

– Ja, det er som å kjøpe en prydbusk på gartneriet og vente på få tilkjørt jord – i måneder, mens planten visner. Noe av forklaringen på det dårlige valgresultatet at partiet har utvisket hele sin profil. Det var heller ikke lurt at Stein Ørnhøi antydet 12 prosent smertegrense for regjeringssamarbeid, nå har jo partiet også havnet på 8 prosent. Det skulle ikke forundre meg om utsagnet til Ørnhøi vært med på å undergrave tilliten hos velgerne. Tilbakegangen skyldes også de helt håpløse utspillene. Jeg vil tro at Kristin scoret enormt på de siste to partilederdebattene. Men angrepet på Høybråten, skolematen, kostnadsberegningene… Nå vet jeg ikke om alle tenker som meg, som gammel gubbe, men jeg lurer nå på om de tror at det norske folk utelukkende består av småbarnsforeldre. Et parti må ha bredere plattform enn disse gamle rødstrømpekravene. Jeg vet ikke hvordan velgerne har konkludert, men skal en trekke konklusjoner fra sin nære krets, er dette blitt for snevert.

– SVs valgkamp har bygget på regjeringssamarbeid og partiet har tapt på ikke å ha noen egen statsministerkandidat, mens FrP har spilt høyt og vunnet på det. Kan man si at de har hatt totalt motsatt valgkampstrategi?

– Ja, Fremskrittspartiet har hatt en heldig dobbeltrolle. De har kunnet furte og opptre uansvarlig, sett fra establishmentøyne, samtidig som de kan spille på at egentlig gjerne ville være ansvarlige og med på regjeringssamarbeid. SV har så vidt startet på det som blir kostnadene ved et regjeringssamarbeid. Går de i regjering, vil nedturen med all sannsynlighet fortsette. Etter det dårlige resultatet har de lite å forhandle med for regjeringsposisjoner, deretter kommer hverdagen da blir nødt til å føye seg. Nå har jo også Halvorsen åpnet for at EU-tilhengere kan være sentrale i partiet. SV er så åpent i alle ender at når frafallet starter, renner det dobbelt så fort ut igjen.

– Som du sier, har SV droppet mange av kjernesakene sine for denne regjeringen. Hvordan kan SV gjenoppfinne seg selv i løpet av stortingsperioden, slik at de blir mulig å skille fra Arbeiderpartiet?

– Nei… det måtte jo… Altså, selv om Stoltenberg har den rollen, har jeg sjelden opplevd at en og samme mann er med på en enorm dreining av plattform, for så å dreie tilbake til posisjon hatt tidligere. Nå kommer nok både Halvorsen og Djupedal til å nyte ministerposter, de går nok ikke frivillig i første omgang. Men på sikt blir det nødvendig. Som Thomas Kuhn sier: paradigmeskifter inntreffer sjelden ved hjelp av proppene i systemet. Det må skje en utskifting av generasjoner på toppen i SV. Hvis en søker en radikal politikk, er det nok av politiske talenter blant den yngre garden i SV. Det er ikke så lett å se for seg at revitalisering av partiet kan skje bare gjennom prat om lederskifte, noe konkret må dukke opp. Vi kan ikke engang håpe at det dukker opp grunnlag for enda en opposisjon mot USA, men EU har også Stoltenberg lovet å ta opp når befolkningen er moden for det. Der vil jo også regjeringen ha selvmordsklausul, og det kan skje en vitalisering. Jeg spår et lederskifte i SV når EU-striden tilspisser seg.

---
DEL

Legg igjen et svar